Fåsebilde NÅ IGJEN?
Langfarvel
Vi driver og selger leilighet.
Det er en av de få anledningene som kaller på interiørarkitekten i meg. Jeg har jo tross alt en femårig utdannelse som jeg ellers ikke bruker til noe.
Skjønt, jeg er jo ikke utdannet interiørstylist. Vi fikk et ark fra megleren, der sto det under punktet "kjøkken" at man skulle ha ei fin skjærefjøl med friske grønnsaker på. Jeg er litt usikker på om de skulle være opphakket, men hvorfor skulle de ellers ligge på ei skjærefjøl? Dette lærte jeg ingenting om i utdanningen.
Og ellers er det egentlig bare å bruke logikken, tenker jeg. Det skal se ut som om de som bor der bryr seg om leiligheten sin, er en form for ordensfolk, og i vårt tilfelle, der vi selger en leilighet som ikke er nyoppusset i en sjø av objekter som ble pussa opp i fjor, må man dolle litt med interiøret sånn at det ser ut som en strålende plass å bo, sjøl uten flislagt bad.
Det er her utdannelsen min kommer inn. For jeg har jo en masse klassekamerater, sant, og de er jo møbeldesignere og interiørarkitekter alle sammen, og har en masse fine ting. Og de låner jeg.
Det er egentlig ganske travelt. Og det er bra, for det er også ganske trist. Jeg elsker jo denne leiligheta. Og jeg elsker jo nesten Stockholm litt (sjøl om det jo ikke er Kirkenes, så klart) og nå er det snart slutt, og det er trist. For eksempel på grunn av alle vennene Interiørarkitekter, som kommer kjørende til meg med møbler og tepper og lamper og planter, og alle vennene Kunstnere som er så fine å prate om det man holder på med, og som lurer på om jeg ikke kommer og jobber snart, og alle vennene Samene, som jeg syr og internspøker og tar en og annen øl med.
De blir jo igjen her.
Og det blir hele lettvinte Stockholm også, med finværet sitt og t-banesystemet og butikkene og de fine skogene der man kan se sånne dyr som er altfor sky i Finnmark til at man noengang ser snurten av dem.
Og her merker jeg jo at jeg holder tonen lett og spøkefull men når alle vennene hele tiden later som om jeg egentlig ikke skal flytte, og driver og forteller meg hva vi skal gjøre til høsten, da må jeg nesten gråte. Minus det med nesten ved et par tilfeller. Det er trist, dette her.
Det er en av de få anledningene som kaller på interiørarkitekten i meg. Jeg har jo tross alt en femårig utdannelse som jeg ellers ikke bruker til noe.
Skjønt, jeg er jo ikke utdannet interiørstylist. Vi fikk et ark fra megleren, der sto det under punktet "kjøkken" at man skulle ha ei fin skjærefjøl med friske grønnsaker på. Jeg er litt usikker på om de skulle være opphakket, men hvorfor skulle de ellers ligge på ei skjærefjøl? Dette lærte jeg ingenting om i utdanningen.
Og ellers er det egentlig bare å bruke logikken, tenker jeg. Det skal se ut som om de som bor der bryr seg om leiligheten sin, er en form for ordensfolk, og i vårt tilfelle, der vi selger en leilighet som ikke er nyoppusset i en sjø av objekter som ble pussa opp i fjor, må man dolle litt med interiøret sånn at det ser ut som en strålende plass å bo, sjøl uten flislagt bad.
Det er her utdannelsen min kommer inn. For jeg har jo en masse klassekamerater, sant, og de er jo møbeldesignere og interiørarkitekter alle sammen, og har en masse fine ting. Og de låner jeg.
Det er egentlig ganske travelt. Og det er bra, for det er også ganske trist. Jeg elsker jo denne leiligheta. Og jeg elsker jo nesten Stockholm litt (sjøl om det jo ikke er Kirkenes, så klart) og nå er det snart slutt, og det er trist. For eksempel på grunn av alle vennene Interiørarkitekter, som kommer kjørende til meg med møbler og tepper og lamper og planter, og alle vennene Kunstnere som er så fine å prate om det man holder på med, og som lurer på om jeg ikke kommer og jobber snart, og alle vennene Samene, som jeg syr og internspøker og tar en og annen øl med.
De blir jo igjen her.
Og det blir hele lettvinte Stockholm også, med finværet sitt og t-banesystemet og butikkene og de fine skogene der man kan se sånne dyr som er altfor sky i Finnmark til at man noengang ser snurten av dem.
Og her merker jeg jo at jeg holder tonen lett og spøkefull men når alle vennene hele tiden later som om jeg egentlig ikke skal flytte, og driver og forteller meg hva vi skal gjøre til høsten, da må jeg nesten gråte. Minus det med nesten ved et par tilfeller. Det er trist, dette her.
Min karriere som skattekriminell er over.
Jeg har kommunisert litt mer med skatteetaten.
Første sendte jeg dem en mail der jeg skrev at jeg hadde ført stipendet i post 2.05.
Så svarte de med en mail der det sto at om det nå var sånn så måtte de få se kvamskelplurken og flemistorkfalummen til registeret. Og bilaget på det. Eller noe. Jeg skjønte ikke et ord av det, det var ganske teknisk. Eller akkurat "bilag" skjønte jeg jo.
Så sendte jeg dem en mail der jeg minte dem på at jeg ikke er pliktig til å ha regnskapsfører, og at jeg som legmann huff desverre ikke vet hva kvamskelplurken eller flemistorkfalummen til registeret er, men at jeg la ved næringsregnskapet jeg tilfeldigvis hadde fått godkjent av regnskapsfører for det året, pga NAV, og bilag, for akkurat det visste jeg hva var. Og i næringsregnskapet sto alt som ble ført i post 2.05, kunne det ha noe med flemistorkfalummen til registeret å gjøre? Håpte på det.
Jeg var klar over at regnskapet nok var litt uortodokst sett i skattejuristvinkel, men heldigvis hadde regnskapsføreren skrevet at det fulgte god regnskapsskikk. Je for meg. Jeg var på nippet til å begynne å ringe rundt til diverse regnskapsførere (mamma) med panikken min før jeg sendte denne mailen, men jeg hadde jo ikke noe annet å vise til uansett, så da sendte jeg den. Jeg stussa på det med bilag, som jeg jo vet hva er, men hele saken bunner jo i at Skatteetaten mener de har snust fram noe jeg visstnok har forsøkt stikke under et mørklagt teppe, så hvorfor de skal ha bilag på at jeg har FÅTT stipendet de i første brev, tre sider med paragrafer, smeller i bordet at de har fått greie på at jeg har fått, vet jeg ikke.
Men jeg skjønner jo ikke så mye av dette.
Og så får jeg et brev fra Skatteetaten, der de skriver at de viser til første brev, tre sider med paragrafer, og sier at jeg nå har lagt ved dokumentasjon og bilag og en kontoutskrift som viser at jeg har fått pengene (Eh...JA!) og for dem er det nå sånn at de er pålagt å legge det mest sannsynlige til grunn, se sånn og sånn paragraf, og da må de godta dette, for det virker sannynlig at jeg muligens har innberetta det der stipendet.
De er ferdig med saken.
Takk for det.
Kjempetusentakk.
Men altså, Skatteetaten, hva med tonen? Først et tresiders paragrafbrev som gjør meg til forbryter, og hele tiden har jeg mitt på det tørre, hverken under teppet og i mørtna, og så et brev som er litt sånn, ja, vi er pålagt å legge til grunn det som virker sannsynlig. Jeg føler meg jo absolutt fortsatt som en forbryter da.
Jeg er for å snakke ordentlig til folk.
Første sendte jeg dem en mail der jeg skrev at jeg hadde ført stipendet i post 2.05.
Så svarte de med en mail der det sto at om det nå var sånn så måtte de få se kvamskelplurken og flemistorkfalummen til registeret. Og bilaget på det. Eller noe. Jeg skjønte ikke et ord av det, det var ganske teknisk. Eller akkurat "bilag" skjønte jeg jo.
Så sendte jeg dem en mail der jeg minte dem på at jeg ikke er pliktig til å ha regnskapsfører, og at jeg som legmann huff desverre ikke vet hva kvamskelplurken eller flemistorkfalummen til registeret er, men at jeg la ved næringsregnskapet jeg tilfeldigvis hadde fått godkjent av regnskapsfører for det året, pga NAV, og bilag, for akkurat det visste jeg hva var. Og i næringsregnskapet sto alt som ble ført i post 2.05, kunne det ha noe med flemistorkfalummen til registeret å gjøre? Håpte på det.
Jeg var klar over at regnskapet nok var litt uortodokst sett i skattejuristvinkel, men heldigvis hadde regnskapsføreren skrevet at det fulgte god regnskapsskikk. Je for meg. Jeg var på nippet til å begynne å ringe rundt til diverse regnskapsførere (mamma) med panikken min før jeg sendte denne mailen, men jeg hadde jo ikke noe annet å vise til uansett, så da sendte jeg den. Jeg stussa på det med bilag, som jeg jo vet hva er, men hele saken bunner jo i at Skatteetaten mener de har snust fram noe jeg visstnok har forsøkt stikke under et mørklagt teppe, så hvorfor de skal ha bilag på at jeg har FÅTT stipendet de i første brev, tre sider med paragrafer, smeller i bordet at de har fått greie på at jeg har fått, vet jeg ikke.
Men jeg skjønner jo ikke så mye av dette.
Og så får jeg et brev fra Skatteetaten, der de skriver at de viser til første brev, tre sider med paragrafer, og sier at jeg nå har lagt ved dokumentasjon og bilag og en kontoutskrift som viser at jeg har fått pengene (Eh...JA!) og for dem er det nå sånn at de er pålagt å legge det mest sannsynlige til grunn, se sånn og sånn paragraf, og da må de godta dette, for det virker sannynlig at jeg muligens har innberetta det der stipendet.
De er ferdig med saken.
Takk for det.
Kjempetusentakk.
Men altså, Skatteetaten, hva med tonen? Først et tresiders paragrafbrev som gjør meg til forbryter, og hele tiden har jeg mitt på det tørre, hverken under teppet og i mørtna, og så et brev som er litt sånn, ja, vi er pålagt å legge til grunn det som virker sannsynlig. Jeg føler meg jo absolutt fortsatt som en forbryter da.
Jeg er for å snakke ordentlig til folk.
og jeg bare HJÆLP!
I går fikk jeg et skremmende brev på tre sider fyllt av paragrafer som skulle komme i anvendelse, fra Skatteetaten. Det gjaldt et stipend jeg hadde fått i 2014, og de hadde lest rapporten jeg hadde sendt inn på det stipendet, men det var ikke noen kvitteringer i den rapporten, og hele stipendet var skattepliktig, ingen unntak, se sånn og sånn paragraf.
Jeg ble helt svett.
Også etter at jeg hadde sjekka regnskap og selvangivelse for det året og funnet ut at jeg hadde da vitterlig meldt inn hele stipendet. Under post 2.05 "Stipender".
Og man rapporterer jo ikke med kvitteringer. Det vil ikke stipendutdeleren ha. I dette tilfellet fikk stipendutdeleren (samene, såklart) ettersyn og jeg ble da nødt å sende inn kopier av kvitteringene, som jeg gjorde men det er jo en milliard kvitteringer så jeg sendte via dropbox, og jeg har alltid mistenkt at de aldri lasta dem ned.
Men det har kanskje ikke noe med saken å gjøre.
Det bør det ikke, for kvitteringene i selvangivelsen følger kalenderåret og stipendet går fra mars til mars.
The Stig sa at han hadde også fått et sånt brev en gang. Midt i sommerferien med to ukers svarfrist. Tre sider med paragrafer om at stipender er skattepliktige og det er også sånn og sånn stipend du har fått tildelt for årevis siden. Han hadde også innrapportert stipendet det var snakk om.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor sånne brev kommer.
Fra a til å skjønner jeg ikke prossessen bak eller meningen med det hele.
Nå pakker jeg. I hodet har jeg en lang trist bloggpost om at jeg har innsett at jeg snart aldri mer skal komme tilbake til leiligheten min. Men jeg orker ikke. Jeg er lei meg. Da er det lettere å skrive litt om Skatteetaten, for helt spesielt interesserte.
For neste uke selger vi.
Jeg ble helt svett.
Også etter at jeg hadde sjekka regnskap og selvangivelse for det året og funnet ut at jeg hadde da vitterlig meldt inn hele stipendet. Under post 2.05 "Stipender".
Og man rapporterer jo ikke med kvitteringer. Det vil ikke stipendutdeleren ha. I dette tilfellet fikk stipendutdeleren (samene, såklart) ettersyn og jeg ble da nødt å sende inn kopier av kvitteringene, som jeg gjorde men det er jo en milliard kvitteringer så jeg sendte via dropbox, og jeg har alltid mistenkt at de aldri lasta dem ned.
Men det har kanskje ikke noe med saken å gjøre.
Det bør det ikke, for kvitteringene i selvangivelsen følger kalenderåret og stipendet går fra mars til mars.
The Stig sa at han hadde også fått et sånt brev en gang. Midt i sommerferien med to ukers svarfrist. Tre sider med paragrafer om at stipender er skattepliktige og det er også sånn og sånn stipend du har fått tildelt for årevis siden. Han hadde også innrapportert stipendet det var snakk om.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor sånne brev kommer.
Fra a til å skjønner jeg ikke prossessen bak eller meningen med det hele.
Nå pakker jeg. I hodet har jeg en lang trist bloggpost om at jeg har innsett at jeg snart aldri mer skal komme tilbake til leiligheten min. Men jeg orker ikke. Jeg er lei meg. Da er det lettere å skrive litt om Skatteetaten, for helt spesielt interesserte.
For neste uke selger vi.
Sprak
Det jeg kommer til å savne minst er at ingen skjønner hva jeg sier. Det rare er at etter at folk har gjettet på tysk, islandsk, finsk, dansk, gotlandsk og udefinert opprinnelsesland som opphavet for språket mitt, og har fått med seg at det er norsk, så hender det at de hermer. Eller det er jo ikke rart. AT de hermer. Det rare er at når de hermer, så hermer de på østlandsk. Jeg sier kanskje navnet på avdelingen i barnehagen til Jendor. Knøttene. Da prater jeg sånn: – _ _. Altså et slags fallende tonefall. Og så ler de og sier
SÅ NORSKT! Knøttene! _ – `!
Altså et veldig stigende tonefall. Og det har jeg jo ikke. Men det har nordmenn. Og da hører de liksom det. Og det er pussig.
SÅ NORSKT! Knøttene! _ – `!
Altså et veldig stigende tonefall. Og det har jeg jo ikke. Men det har nordmenn. Og da hører de liksom det. Og det er pussig.
Dere trykker nå på fåsebildeknappen på de rareste tidspunkt
Her er til deg som ville ha bilde av macen som sier farvel
Jeg skjønner ikke helt hva den sier, men det er åpenbart ikke gode nyheter.
Litt usikker på hvordan jeg skal ta denne:
Og så får man igjen på skatten nesten nøyaktig det en ny mac koster.
så da sa jeg
jeg: nå krysser jeg fingrene for at det ikke dukker opp noen uventede utgifter.
macen: farvel!
macen: farvel!
Sameforbrukerfigenschou
Ja, eller forbruker, kanskje ikke. Men det har med ting å gjøre.
Nå og da dukker det opp produsenter som lar seg fritt og iherdig inspirere av det samiske.
Som regel blir vi samer sure, og som regel blir de som produserer støtt over at vi ikke blir beæret istedet.
Man kan jo prøve å se det fra produsenten sin side. Man oppdager et lite folk og alle de fantastisk vakre tingene de omgir seg med. Man vil ha det. (I går var jeg og bada. Det kom en and svømmende. Helt nært. Jeg så nebbet helt tydelig og tenkte Hadde du vært død kunne jeg gjort noe fint med nebbet ditt. Det er så vakkert.) Man vil også tjene penger på det, gjennom sin yrkesutøvelse. Man sier til seg selv at man ved dette løfter folket fram i lyset og hjelper til å holde tradisjoner i hevd.
Ser man det fra folket sin side så føler de at de har akkurat nok lys som det er og er helt fint i stand til å holde sine egne tradisjoner i hevd, tusen takk.
Dette skjer mange ganger. Gudrun Sjöden, som googlet seg fram til litt sameinspirasjon og litt slektskap og laget en kolleksjon. Teleselskapet Joika, som skrev et brev til sameforeningen som starta sånn Hej alle glade lappar! og senere sa at jamen de skulle jo bygge skoler til oss for deler av overskuddet, da vi ble sure for den samestereotypiske logoen.
Det finnes et italiensk teppefirma som har latt seg inspirere noe voldsomt og synes vi burde vært beæret av det. Fjellreven har en vederstyggelig stygg luhkka, og prøvde endatil å varemerkeregistrere bruken av ordet luhkka. BeChristensen i København produserer kopier av samiske tinntrådsarmband og har varemerkeregistrert bruken av ordet Samer. Altså same, da, for oss som snakker svensknorsk.
Selv sier de at de er med på å holde tradisjonen i hevd (tusen takk for det, den var jo helt døende) og det danske patentverket kan ikke svare på hva denne R'en bak ordet Samer egentlig gir dem rett til, medmindre jeg betaler 2500 DKr. Men en ganske gjengs tolkning vil jo være at ingen andre kan bruke det ordet i markedsføringen av et likt produkt. Jeg som same vil dermed få problemer med å markedsføre tradisjonelle samiske armbånd med at jeg som har laget dem faktisk er same, i motsetning til BeChristensen, som bruker Original Samer som betegnelse på armbåndene.
Så, hvorfor blir vi så sure? Vanlige nordmenn er jo ikke sure fordi Napapirji bruker norskeflagget som sitt varemerke? Det er jo også ganske respektløst?
Vel, hvordan skal jeg svare på det. Som nordmann føler jeg at noen har tjuvlånt noe fra min kulturarv når de gjør noe sånt. Som same føler jeg at de bare har kommet og tatt det. Vi er så få, og vi har så lite å beskytte oss med. FN peker på at urfolk har rett til særlig beskyttelse av sine kulturuttrykk. For hva skal vi gjøre? Vi protesterer, men både teleselskapet, teppefirmaet og smykkefirmaet holdet på som før. Vi er små men vi er mange!, pleier vi å si, men egentlig er vi små og vi er få, og egentlig, i den store sammenhengen, er vi ganske ressurssvake.
Vi blir sure fordi du tar noe fra oss uten å spørre. Du tar det fordi du kan. Og du gir ingenting tilbake. Du bare forsyner deg. Derfor blir vi sure istedet for å føle oss beæret. Det er som den anda. Den vil ha nebbet sitt selv.
Og hadde den anda vært staten Norge, så hadde den vært kjempesvær og vært istand til å både beholde nebbet og hadde den blitt fratatt det hadde den hatt midler, rutiner og metoder for å sloss og få det tilbake, og hadde den ikke fått det tilbake, så hadde den hatt flere nebb, men når den anda er Sápmi, så er den bare en and.
Nå og da dukker det opp produsenter som lar seg fritt og iherdig inspirere av det samiske.
Som regel blir vi samer sure, og som regel blir de som produserer støtt over at vi ikke blir beæret istedet.
Man kan jo prøve å se det fra produsenten sin side. Man oppdager et lite folk og alle de fantastisk vakre tingene de omgir seg med. Man vil ha det. (I går var jeg og bada. Det kom en and svømmende. Helt nært. Jeg så nebbet helt tydelig og tenkte Hadde du vært død kunne jeg gjort noe fint med nebbet ditt. Det er så vakkert.) Man vil også tjene penger på det, gjennom sin yrkesutøvelse. Man sier til seg selv at man ved dette løfter folket fram i lyset og hjelper til å holde tradisjoner i hevd.
Ser man det fra folket sin side så føler de at de har akkurat nok lys som det er og er helt fint i stand til å holde sine egne tradisjoner i hevd, tusen takk.
Dette skjer mange ganger. Gudrun Sjöden, som googlet seg fram til litt sameinspirasjon og litt slektskap og laget en kolleksjon. Teleselskapet Joika, som skrev et brev til sameforeningen som starta sånn Hej alle glade lappar! og senere sa at jamen de skulle jo bygge skoler til oss for deler av overskuddet, da vi ble sure for den samestereotypiske logoen.
Det finnes et italiensk teppefirma som har latt seg inspirere noe voldsomt og synes vi burde vært beæret av det. Fjellreven har en vederstyggelig stygg luhkka, og prøvde endatil å varemerkeregistrere bruken av ordet luhkka. BeChristensen i København produserer kopier av samiske tinntrådsarmband og har varemerkeregistrert bruken av ordet Samer. Altså same, da, for oss som snakker svensknorsk.
Selv sier de at de er med på å holde tradisjonen i hevd (tusen takk for det, den var jo helt døende) og det danske patentverket kan ikke svare på hva denne R'en bak ordet Samer egentlig gir dem rett til, medmindre jeg betaler 2500 DKr. Men en ganske gjengs tolkning vil jo være at ingen andre kan bruke det ordet i markedsføringen av et likt produkt. Jeg som same vil dermed få problemer med å markedsføre tradisjonelle samiske armbånd med at jeg som har laget dem faktisk er same, i motsetning til BeChristensen, som bruker Original Samer som betegnelse på armbåndene.
Så, hvorfor blir vi så sure? Vanlige nordmenn er jo ikke sure fordi Napapirji bruker norskeflagget som sitt varemerke? Det er jo også ganske respektløst?
Vel, hvordan skal jeg svare på det. Som nordmann føler jeg at noen har tjuvlånt noe fra min kulturarv når de gjør noe sånt. Som same føler jeg at de bare har kommet og tatt det. Vi er så få, og vi har så lite å beskytte oss med. FN peker på at urfolk har rett til særlig beskyttelse av sine kulturuttrykk. For hva skal vi gjøre? Vi protesterer, men både teleselskapet, teppefirmaet og smykkefirmaet holdet på som før. Vi er små men vi er mange!, pleier vi å si, men egentlig er vi små og vi er få, og egentlig, i den store sammenhengen, er vi ganske ressurssvake.
Vi blir sure fordi du tar noe fra oss uten å spørre. Du tar det fordi du kan. Og du gir ingenting tilbake. Du bare forsyner deg. Derfor blir vi sure istedet for å føle oss beæret. Det er som den anda. Den vil ha nebbet sitt selv.
Og hadde den anda vært staten Norge, så hadde den vært kjempesvær og vært istand til å både beholde nebbet og hadde den blitt fratatt det hadde den hatt midler, rutiner og metoder for å sloss og få det tilbake, og hadde den ikke fått det tilbake, så hadde den hatt flere nebb, men når den anda er Sápmi, så er den bare en and.
Forbrukerfigenschou
jeg: Hei Brämhults!
(etterfulgt av en lengre, høflig mail som kan oppsummeres omtrent slik:)
Skal Melonaden lukte skitfjæra?
Brämhults: Hei Silje!
(etterfulgt av en lengre, høflig mail som kan oppsummeres omtrent slik:)
Sukk ja, vi var ikke helt heldige med den.
(etterfulgt av en lengre, høflig mail som kan oppsummeres omtrent slik:)
Skal Melonaden lukte skitfjæra?
Brämhults: Hei Silje!
(etterfulgt av en lengre, høflig mail som kan oppsummeres omtrent slik:)
Sukk ja, vi var ikke helt heldige med den.
En kunstner møter sin slekt (her illustrerer jeg en rekke andre problemstillinger uten å henge ut min far)
Jeg følte for å presisere det med en gang. For som oftest når det handler om slekta er det jo min far og hans evig overraskende forhold til edb som går igjen. Men det er ikke ham det skal handle om, han har oppført seg eksemplarisk over lengre tid. Nei, det skal handle om meg.
Ferietid betyr ofte gjensyn med de du treffer igjen og igjen, men uten egentlig å bli bedre kjent, nemlig slekta. Kanskje den litt fjernere slekta enn foreksempel ens far, da. Men disse menneskene som har en viss interesse av livet ditt, mest av gammel vane, og fordi man er endel av den store evigvarende samtalen der slekta er bestanddelen.
Jeg elsker slekt altså, så er det sagt. De er en berikelse.
Men både når man gjentreffer slekt, og når man nytreffer fremmedfolk, så hender det at man snakker om det en fordriver og bedriver dagene med/i/valgfri litt uklar preposisjon. Og jeg er jo kunstner. Så det må jeg jo si/oppdatere folk på. I utgangspunktet synes folk det er litt spennende. For de fleste kjenner faktisk ingen, enda det jo er flust av oss, og så vil de gjerne at man skal fortelle litt om hva det egentlig er man holder på med.
Og det er jo hyggelig. Det er jo det.
Og egentlig ganske kjedelig.
La meg illustrere med et eksempel.
Jeg: (forklarer litt om skulpturer av restemateriale, samisk designtradisjon, kanskje litt om tegning, forsøker å forenkle men likevel være nøyaktig)
Tremenning: Hvis du noengang lager noe keramikk-kunst vil jeg gjerne kjøpe av deg, jeg elsker keramikk-kunst!
Hadde denne bloggen vært en nrk-produksjon hadde lyden av stift som ødelegger vinyl kommt nå. Skkkrvk!
Altså. Nei, jeg driver ikke med keramikk. Og hvordan vet du at du hadde likt det jeg hadde laget bare fordi materialet var keramikk? Og nei, du hadde ikke ville kjøpt av meg med mindre jeg plutselig fant ut at jeg skulle selge noe til sterkt redusert pris og dermed sponset deg, fast arbeidende kvinnemenneske, med en større sum penger.
Keramikk?
Andre synes det jeg holder å med er spennende og vil gjerne vite mer, og se bilder. Og det blir jeg såklart glad av, jeg viser gjerne bilder. Men det er likevel vanskelig.
La meg illustrere med et tilsynelatende ikkerelatert eksempel:
Jeg: hei gode venn svensklærer, kunne du sett over denne teksten???
Min gode venn svensklærer: Hvorfor skriver du så KOMPLISERT? Jeg elsker kunsten din men dette skjønner jeg ikke noe av! Og min andre kunstnervenn Leif skriver like uforståelig!
Ja. For nei, den henvender seg egentlig ikke til svensklærere, men til andre kunstnere. Det er nå engang sånn at de som er mest interessert i hva jeg gjør er folk i samme fagfelt. Og det er også de det er mest interessant å forholde seg til verbalt og tekstmessig.
Skal jeg snakke om kunsten min, som jeg egentlig helst vil unngå, så foretrekker jeg å snakke med folk jeg kan snakke med den om. Ikke folk jeg må forsøke å lage en forenkla versjon til. Det vil si, jeg kan godt komme med den forenkla versjonen! Og det gjør jeg da også! Men så har jeg ikke så mye mer å si. Hvertfall ikke om keramikk.
Min venninne Kajeksa er matematiker. Vi hater begge like mye å snakke om jobbene våre som smalltalk. Folk er fulle av fordommer, og ingen skjønner egentlig det vi prøver å fortelle uansett.
På puben kan man finne på et alternativt yrke for å komme forbi hele problemstillingen, men det fungerer dårlig med slekta. -Har dåkker hørt at ho Silje har bynt å jobbe i barnehage? -Hæ? Katti gjor ho det? -Ja det va det æ sa, de der kunstnergreian kan man ikke leve av. -Men ho kunne kanskje heller blidd formingslærer.
(Evt: Har dåkker hørt at ho Silje har blidd så frøktli fæl å lyg?)
Har alle det sånn? For når jeg treffer slekt som er bønder og prester og jordmødre, så er jeg veldig nyskjerrig på hva de egentlig bedriver. Jeg vil gjerne høre mer! Det har ikke falt meg inn at regnskapsføreren kanskje synes det er grusomt kjedelig å levere en forenklet rapport, familiemiddagtilpasset. Hvis hun gjør det da. Gjør hun det?
Eller er det forbeholdt matematikere og kunstnere? Hater alle å prate om jobbene sine?
For da kanskje vi kan finne på noe annet.
Ferietid betyr ofte gjensyn med de du treffer igjen og igjen, men uten egentlig å bli bedre kjent, nemlig slekta. Kanskje den litt fjernere slekta enn foreksempel ens far, da. Men disse menneskene som har en viss interesse av livet ditt, mest av gammel vane, og fordi man er endel av den store evigvarende samtalen der slekta er bestanddelen.
Jeg elsker slekt altså, så er det sagt. De er en berikelse.
Men både når man gjentreffer slekt, og når man nytreffer fremmedfolk, så hender det at man snakker om det en fordriver og bedriver dagene med/i/valgfri litt uklar preposisjon. Og jeg er jo kunstner. Så det må jeg jo si/oppdatere folk på. I utgangspunktet synes folk det er litt spennende. For de fleste kjenner faktisk ingen, enda det jo er flust av oss, og så vil de gjerne at man skal fortelle litt om hva det egentlig er man holder på med.
Og det er jo hyggelig. Det er jo det.
Og egentlig ganske kjedelig.
La meg illustrere med et eksempel.
Jeg: (forklarer litt om skulpturer av restemateriale, samisk designtradisjon, kanskje litt om tegning, forsøker å forenkle men likevel være nøyaktig)
Tremenning: Hvis du noengang lager noe keramikk-kunst vil jeg gjerne kjøpe av deg, jeg elsker keramikk-kunst!
Hadde denne bloggen vært en nrk-produksjon hadde lyden av stift som ødelegger vinyl kommt nå. Skkkrvk!
Altså. Nei, jeg driver ikke med keramikk. Og hvordan vet du at du hadde likt det jeg hadde laget bare fordi materialet var keramikk? Og nei, du hadde ikke ville kjøpt av meg med mindre jeg plutselig fant ut at jeg skulle selge noe til sterkt redusert pris og dermed sponset deg, fast arbeidende kvinnemenneske, med en større sum penger.
Keramikk?
Andre synes det jeg holder å med er spennende og vil gjerne vite mer, og se bilder. Og det blir jeg såklart glad av, jeg viser gjerne bilder. Men det er likevel vanskelig.
La meg illustrere med et tilsynelatende ikkerelatert eksempel:
Jeg: hei gode venn svensklærer, kunne du sett over denne teksten???
Min gode venn svensklærer: Hvorfor skriver du så KOMPLISERT? Jeg elsker kunsten din men dette skjønner jeg ikke noe av! Og min andre kunstnervenn Leif skriver like uforståelig!
Ja. For nei, den henvender seg egentlig ikke til svensklærere, men til andre kunstnere. Det er nå engang sånn at de som er mest interessert i hva jeg gjør er folk i samme fagfelt. Og det er også de det er mest interessant å forholde seg til verbalt og tekstmessig.
Skal jeg snakke om kunsten min, som jeg egentlig helst vil unngå, så foretrekker jeg å snakke med folk jeg kan snakke med den om. Ikke folk jeg må forsøke å lage en forenkla versjon til. Det vil si, jeg kan godt komme med den forenkla versjonen! Og det gjør jeg da også! Men så har jeg ikke så mye mer å si. Hvertfall ikke om keramikk.
Min venninne Kajeksa er matematiker. Vi hater begge like mye å snakke om jobbene våre som smalltalk. Folk er fulle av fordommer, og ingen skjønner egentlig det vi prøver å fortelle uansett.
På puben kan man finne på et alternativt yrke for å komme forbi hele problemstillingen, men det fungerer dårlig med slekta. -Har dåkker hørt at ho Silje har bynt å jobbe i barnehage? -Hæ? Katti gjor ho det? -Ja det va det æ sa, de der kunstnergreian kan man ikke leve av. -Men ho kunne kanskje heller blidd formingslærer.
(Evt: Har dåkker hørt at ho Silje har blidd så frøktli fæl å lyg?)
Har alle det sånn? For når jeg treffer slekt som er bønder og prester og jordmødre, så er jeg veldig nyskjerrig på hva de egentlig bedriver. Jeg vil gjerne høre mer! Det har ikke falt meg inn at regnskapsføreren kanskje synes det er grusomt kjedelig å levere en forenklet rapport, familiemiddagtilpasset. Hvis hun gjør det da. Gjør hun det?
Eller er det forbeholdt matematikere og kunstnere? Hater alle å prate om jobbene sine?
For da kanskje vi kan finne på noe annet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)