Samme overskrift som sist

The Stig står på kjøkkenet og popper popcorn, jeg hører at han hører på partilederdebatten og jeg hører Marie ta av. Etterpå blir det Nyttpånytt og da er det en annen sørvarangerværing vi skal se på, men jeg kan ikke skryte på meg at jeg kjenner henne. Vi har vært på kulturnatt (som her er mer kulturettermiddag) og Jendor har spikket stekespader og laget barkebåter mens vi har stått i ro og egentlig pratet med alle vi kjenner i kommunen. Alle vi kjenner i kommunen gikk etterpå ut og tok en øl, men det gikk ikke for oss fordi vi måtte prekevere barnet hos mormor først og i morgen er det atter en dag der barnet kommer tidlig hjem, men popcorn og nyttpånytt og et glass rødvin i sofaen er vel en grei erstatning selv om alle vi kjenner i kommunen er ute og drikker øl sammen. 

Søstersen er i byen og hun har vært innom og hentet en ryggsekk med barnebøker og en veldig stor pose med klær, det føles bra å ha fått det ut av huset, jeg setter det mentalt på kastelista, på den mer konkrete bloggførte kastelista har vi en utslitt truse, en slags jumperaktig greie jeg har kjøpt på Fretex ved anledning men som ble lagt i skuffen for ting som skal syes om MEN SOM ALDRI KOMMER TIL Å BLI OMSYDD og en bok jeg har kjøpt på bibliotekloppemarked og som var original men ikke blir gjenlest og Fretex vil ikke ha den type bøker så den gikk i papirgjenvinningen.  

I morgen hadde jeg egentlig tenkt å få opp noen bedkanter laget av den gamle verandaen, hagesenteret har 70% på diverse og jeg har kjøpt planter som vi ha skygge (men vil de da ha midnattsol? se det får man liksom aldri noe klart svar på) og de skal ned i det bedet men det er litt arbeid med maling og graving og i morgen blir det tyttebærtur så det gjenstår jo og se hva man egentlig får utført. Men uansett får jeg være ute så jeg ser ikke for meg at hverken det ene eller det andre alternativet er noe problem. 

Nå: sofaen. Jessjess.

Etter nesten tyve år er det vanskelig å komme på en overskrift man ikke har brukt før så jeg lar det stå blankt.

Advokaten til fagforeningen synes også Veneziabiennalen er teit så hun skal sende dem et brev. Med paragrafer i, sier hun, for folk blir alltid litt nervøs av paragrafer. Og så har vi vel blitt enige om at om paragrafer ikke funker så gidder vi ikke mer.

Håper ikke det administrative kontoret til Veneziabiennalen sitter og leser bloggen min via googletranslate i pausen for da har jeg servert dem strategien min. 

Jeg har kontor i et bygg der veldig mange andre har kontor, men de har sånne voksenjobber så de har fått oppussede kontorer med fargepalett og akustikkdemping, jeg har det gamle akuttrommet med sluk i gulvet og alt sånt som passer MEG bra. Og så hender det at de kommer vandrende fra voksenjobbene sine for å se på hva jeg gjør, og det er koselig, tror jeg, eller, interaksjoner med andre mennesker er vel på plussiden. Og så kommer de og er passelig over seg, og så tar de på alt. Det er litt rart. De går rundt inne på atelieret og ser på ting og forklarer hva de holder på med selv innenfor det kreative, og løfter og flytter på ting og piller og prater og jeg går jo aldri inn på deres kontorer og regner med at de har tid til at jeg skal se på datamaskinen og ta på printeren. 

Så; rart, plussiden tror jeg, men litt pussig er det. 

I dag har jeg hjemmekontor og det er bra for i går sølte jeg så voldsomt med eddik og aceton og sprit at jeg trodde brannvarsleren skulle gå av. Det kan godt få lufte seg litt i dag. Jeg kan dra dit i morgen. 

Jeg har hatt et jurymøte i fagforeningen min og venter på en snekker (...) og så skal jeg gå og forhåndsstemme. Nå kom jeg på at jeg faktisk ikke har bestemt meg for hva jeg skal stemme ved fylkestinget...bra jeg kom på det da!

Nu: research.

 

Og så må jeg finne noe å kaste av MINE EGNE eiendeler.

Stapperydde

Også i dag har jeg kastet noe som strengt tatt ikke var mitt. Men den hadde vært mitt ansvar en stund. 

Jendor hadde ved en anledning fått en plastleke som hadde mistet foten. Jeg tror den mistet foten i løpet av første dag. Jeg lovte å lime den på igjen, og hvor lenge siden er det? Måneder? År?

Jendor leker ikke så mye med lekene sine så nå kastet jeg den for jeg er så sikker på at den ikke blir savnet. Og jeg tror det kan være lurt å skyte inn her at jeg i går kveld sydde sammen en bamse som han faktisk leker med. Så jeg er ikke totalt ond. 

Og så kastet jeg en button som det sto "åtte år" på og som sikkert har kommet med et fødselsdagskort. Det er en button ingen her i huset kommer til å gå med. 

Jeg lurer litt sånn vagt og med sidesinnet på om all denne kastingen av andres saker betyr at jeg føler at det er jeg som er mest berettiget plassen her i huset. 

Det er mulig det er sånn det er. 

Emmeh såeh atteh.

 

For mens jeg kaster får jeg ryddet. Og jeg har sagt det før, det er jeg som rydder mest, men det er også mest mine saker som ligger og slenger. Så det er greit. MEN. Med store bokstaver og poengterende punktum rett bak. Det er også jeg som systemrydder. Det er jeg som flytter kaffen fra benken på spiskammerset og til hylla der den andre kaffen står en halvmeter unna. Det er jeg som tar marshmallowsen ut av skåla på benken og setter i skapet. Det er jeg som tar skåla bort fra benken og setter den med de andre skålene rett ved siden av. Jeg bor med to stappere. Er det plass, så settes det der. Spiller ingen rolle at den egentlig skal stå en halvmeter til høyre. Hvis det er ledig benkeplass, så er det der den skal stå.

Det er jeg som tar avisene ut av fruktkurven.

Det er ikke jeg som istedetfor å legge brødet i brødboksen tuller det inn i en remapose og legger det oppå brødboksen. 

Og akkurat den der typen rydding er det jeg blir galest på. Stapperydding. Da blir jo bare alt borte til slutt.

 

Det er kanskje en bra øvelse å slutte og kaste andre sine ting, og heller kaste sine egne. Mentalt øve på at stapperydding er greit og de andre også kan få ha ting i huset...vårt. 

(Men det med brød i handlepose oppå brødboksen skal det MYE øving til før jeg synes er greit, det kjenner jeg.) 

Man gjør sitt beste gjennom søndagen

I dag var det så fint vær da vi våknet og hva skal man finne på da når det blåser for mye til å dra ut i båt og vi er jo kirkenesere så vi gikk opp til Bunkersbyen for å se på krigens etterlatenskaper. Antiluftsskytsstillinger og underjordiske bunkerser, rustne skudd og bombesplinter, det tilbyr vi våre barn som helgeunderholdning. Jeg innså også i dag, for første gang og nå er jeg 45, at de bunkersene der takene er ramlet ned og veggene ut, ikke er preget av tiden men av bombenedslag. Det er jo armert betong. Det siger ikke sammen bare fordi det går noen tiår.

Da vi kom ned til bebyggelsen igjen kom en kompis av Jendor og jeg måtte gå noen runder og møte meg selv i døra men avviste meg bryskt som en annen dørselger, for jeg synes jo i utgangspunktet at alle skal leke med alle, samtidig er naboungene 3 og 5, og trenger seg på enhver interaksjon, og jeg sa til Jendor at du får lov å si at de skal gå hjem, sånn at du kan få leke i fred med kompisen din. 

Alle skal leke med alle innenfor rimelighetens grenser og alderssegment. Urimeligheten her er kanskje ikke bare alderen, men at de piller på alt og ødelegger og tar med seg alt som er løst og jeg skjønner at det ikke er så lett å leke med den andre på åtte samtidig som du passer på hva han på tre, som uansett aldri var invitert, finner på. 

 

Jeg styrte litt i hagen mens de på åtte lekte med sverd og han på tre gråt og hun på fem sto ved veien og ropte og spilte sanger fra mobilklokka si, for jeg har noen verandadeler jeg vil gjøre om til bedkanter, og da jeg holdt på med det og så på lange planker fra høyre til venstre og tilbake igjen og forsøkte å finne ut av om dette egentlig var et levedyktig prosjekt, innså jeg at når jeg så langsetter hele planken fikk den bølgeform. Den liksom begynte å svømme når jeg så fra høyre til venstre. Jeg er veldig usikker på om dette er noe man venner seg til i løpet av verken to eller tre uker med nye briller. Jeg tror de skjeve hornhinnene er feil justert i ett glass. Ikke rart man går rundt og er svimmel. Men jeg skal såklart prøve mer, jeg kan jo ikke dette.

Og så skulle vi grille, vi hadde jo vært så enormt forutseende og sett på værmeldingen og tatt frem BIFF, det er liksom fest og feirings her i huset, mmmm kjøtt, ikke at vi hadde noe å feire men det er da man skal passe på å feire litt ekstra og søndag er det også, men da jeg skulle begynne med de ovnsbakte potetene innså vi at kjøttet var surt. Herregud.

Vi ble også sure. Herregud.

Så ringte jeg til mamma og spurte hva de hadde, om vi skulle kjøpe takeaway sammen og sitte på vår veranda, men de hadde fårikål og vi var forsåvidt straks invitert, men mamma var litt usikker på om det egentlig var nok og det er jo det verste når man kommer og tar maten ut av munnen på folk og alle sitter og ser på andres tallerkner med sidesynet og er så småspist man klarer sånn at ingen skal komme og føle seg spist ut av huset eller mindre velkommen, så vi takket nei og ringte etter takeaway,

og da vi skulle hente takeawayen viste det seg at maten vi hadde bestilt til barnet, som er den eneste retten barnet spiser fra thaien, den hadde de ikke. Hva skulle vi da med de andre rettene, vi måtte jo uansett finne en annen takeaway, bestille til barnet, og vente på maten- jeg tror det var sånn the Stig resonnerte iallefall for han ble så sur at han bare dro uten maten.

Åkei så da hadde vi ikke mat, og så ble det ostesmørsbrød, som ingen egentlig ville ha, men jeg ville egentlig ikke ha thaimat heller for jeg ville jo ha biff, muligens fårikal, så skuffelsen ble egentlig ikke større, bare mer langstrakt, og så fikk vi is med strø til dessert i penskålene for å forsøke å dra det litt opp igjen. 

Vi satt ute og spiste i finværet mens naboungen gjennom hele måltidet sto og ropte til oss ved veien. 

 

 

 

Kastet: to langtidsmørnede mørbradbiffer

Her kommer en lørdag

I dag ville Jendor enda mindre enn sist lørdag gå på kafé, og jeg hadde en litt dårlig start på dagen som egentlig var en litt dårlig avslutning på gårsdagen, som var en hodepine mest sannsynlig forårsaket av de nye brillene. Jeg blir så stiv i nakken av å drive å virre på hodet for å finne klare felter jeg kan se i. Snakket med optikeren i går, hun ville jeg skulle gi det to uker med brillene før vi gjorde noe, men jeg sa at jeg klarte ikke gå med brillene hele dagen, og da ble vi enige om å høres om tre uker i tilfelle jeg klarer mer og mer og det på et tidspunkt blir to uker med briller på. I dag har jeg ikke hatt dem på i det hele tatt, må ha litt fri fra hodepinen. 

Gikk en tur for å se om jeg klarte å gå ifra den, og handlet på veien hjem, utfor koop hadde både SV og FRP stand og jeg lurte på om jeg skulle bli stående for å se om det ble noe kasting av dagligvarer på hverandre, men fant ut at sjansen sikkert var liten. SV-mannen ville gi meg en pamflett men jeg sa at vi hadde allerede fått i postkassa, han sa å, ja, det stemmer, for det var han som hadde lagt den i postkassa og vi hadde stått ute da han gjorde det, og så sa han at jeg  var den fjerde Figenschouen som hadde gått forbi på kort tid, og da sa jeg at ja vi er små men vi er mange, og det syntes han ikke var tilnærmelses så artig som det var, så jeg gjentok det da jeg kom hjem og fikk bekreftelse på for et fest og et eventyr jeg er. 

Men jeg fant ikke noe slekt inne på butikken. 

Kastet: i går kastet jeg Bienes Historie av Maja Lunde, som jo er det verste makkverket av en bok jeg har lest, (mange er ikke enige med meg her, men herregud for et dårlig språk og herregud for en tynn historie) og mens jeg vurderte om en pocketbok kunne gå i papirsøpla sa the Stig at det er jo akkurat sånne bøker Fretex vil ha, og er kom jeg i en konflikt med meg selv om jeg virkelig vil være med på å spre dette litterære lavmålet, men så kom jeg fram til at hvis folk virklig skal lese denne boken er det på alle måter bedre om de kjøper den brukt, så den gikk i fretex-posen. Og så fant jeg noen målebegre fra et sånt viteskapelig sett som Jendor har, men de har vært vasket i oppvaskmaskinen og har antatt en uvitenskapelig og uhensiktsmessig form, så jeg kastet dem sammen med noen julesjokolader.  

I går var det plutselig den første høstdagen, og det var også den første augusten jeg har opplevd i mitt jordeliv som hadde sommer i begge ender.

Krangler meg vei gjennom livet

Haha. Saken er at jeg føler virkelig ikke at dette er meg.  Jeg liker jo ikke å krangle. Samtidig synes jeg jo helt klart at ting skal være rett. 

I dag har jeg både vært oppe på Elkjøp og levert inn igjen mac-en etter siste reparasjon, kontaktet juristen til fagforeningen om oppførselen til Veneziabiennalen (de vil ikke betale meg) og vært i kontakt med de som solgte brillene mine og sagt at jeg ikke ser så godt med dem. 

Åkei, å reklamere på produkter er ikke nødvendigvis krangling. Man må jo si ifra. Det er jo ikke min feil at macen er ødelagt og brillene får meg til å se uskarpt på høyre øye eller at Veneziabiennalen ikke vil betale eller at det kommer vann inn i balkongen. Jeg må jo si ifra!

Og så krangler man seg gjennom livet. 

Det var veldig lite krangling oppe på Elkjøp, hun som jobber i support der er superhyggelig, hun kan ikke engelsk så man må lese gjennom det hun har kjørt gjennom google translate for henne, for rapporter om feil skal leveres på engelsk, og da får man samtidig luket ut misforståelser (jeg har ikke problemer med f1-tasten, men med fn-tastene) og så går det vel fem uker til jeg får macen tilbake med en ny feil. 

Kastet: Jeg har slettet en ekstern harddisk. Det regnes kanskje umiddelbart ikke som kasting, men problemet er jo litt det at jeg føler at jeg KAN jo få bruk for ting så jeg må ta vare på dem men nå bestemte jeg at jeg trenger ikke backupene til en maskin som er ødelagt når alt som lå på den maskinen ligger på den jeg bruker nå. Det GÅR bra, bare slett. 

Og så er det fredag og det er alle i husholdningen fan av.

Åhåhååå hååå her kastes det ja.

Ok, så, jeg prøvde først å kaste fire sånne metallbokser som Libresse dreiv å tapet fast i bindpakker for noen år siden, som et reklamestund, se her, værsågod, en fin liten boks å bære bindet ditt rundt i. Aner ikke hvorfor ikke det ble et fast asessoar. Så utrolig nyttig. 

Men så innså jeg at de skulle vel resirukleres, og vi har nettopp vært med glass og metall og har ikke etablert en ny stasjon for metallemballasjer, og så innså jeg at vel, jeg synes det er idiotisk men det kan jo være noen andre vil ha en sånn liten metallboks, så jeg la dem i fretexposen. Så det er vel mer ut-av-huset enn kasting, men det har jeg jo blitt enig med meg selv for lenge siden at det er lov. 

Og hovedsaken i går, selveste KASTINGEN, var at vi fikk Jendor sitt papphus ut av rommet hans. Han har vært veldig i mot å kaste det lenge, for som han sier, han har jo brukt så mye tid på det, og det er sant at han har tegnet og laget papirmøbler og holdt på, men han leker ikke med det. Det har han ikke gjort på flere år. Og han trenger en hylle til å ha ting i. Så endelig fikk vi kastet emballasjen til kjøkkenvifta. Og i samme slengen, mens vi holdt på oppe og gjorde ting bedre, fikk the Stig ånden over seg og ryddet vekk en dresspose som har ligget i bokhylla i sikkert over et år, og la den på plass i den kofferten den skal ligge i, som sto i et skap to meter unna. Jeg har i veldig lang tid ikke sagt noe om den dressposen. I bokhylla. 

Nå har det jo blitt påpekt av husholdningen at jeg må kaste mine egne ting, og jeg vil da referere til fire metallbokser over, men jeg synes absolutt at fjerning av papphus med medhørende tusen vedkubber av papp og lignende , viser at dette er et strålende prosjekt som brer om seg i husholdningen. En av bremsene her har vært at enkelte ikke synes at den hylla vi hadde stående tom i garasjen var best egnet på et barnerom, og hadde tusen andre forslag, men også ca null gjennomføringsevne på å få disse hyllene i hus og prosjektet i gang, så da bestemte jeg at, greit, sikkert mye bedre hyller alt det du foreslår, og nå bruker vi kjellerhylla til du kommer med disse hyllene.

Og da ble det sånn for herregud hvor lenge skal man vente. 

Ellers da: veldig vondt i hodet i dag, sannsynligvis på grunn av de nye brillene (som jeg ikke har på nå.) Merker at når jeg har brukt dem en stund klarer jeg ikke lengre fokusere, jeg blir for sliten. Kanskje ikke veldig bra. 

Jobber videre med trykk på atelieret, kanskje heller ikke veldig bra, men er i ..fremdrift. Drift, iallefall. 

Og så kan alle få lov å gjette på om det dukket opp en snekker som avtalt i går.

Dagens gjøremål og dagens ønskemål. Samt gårsdagens ugjorte.

Kastet i går: Absolutt ingen ting. Glemte det helt. Det går fort nedover fra knust kokelur til å overgi prosjektet helt. Jeg må helt klart skjerpe meg. Ikke overgi prosjektet.

Prøver å få hodet rundt noen andre framgangsmåter for prosjektet på atelieret, jeg jobber liksom ikke med driv og stor overbevisning her, men jeg jobber. Det er jo det man skal. 

Det kom inn en mail fra venstre mens jeg holdt på, en kurator jeg jobber med vil jeg skal søke noen penger fra et fond, til et prosjekt vi jobber med, søknadsfrist i morgen kl 13.00 og han synes jeg skal søke 100.000. Jeg svarte i mails form: "saaaatan." Hvordan skal jeg rekke det? Haha. Vi har jo ikke en gang helt spikret prosjektet. Hundre tusen? Til hva, konkret? Eh. Men vi skal telefonere i løpet av dagen. Jeg tror jeg kommer til å holde på det med saaaatan. 

Og så har jeg mailet snekkeren som ikke synes at vann inn i bygget er noe å ta sånn på vei for, jeg har i ganske rolige ordelag forklart hva loven sier, at den gjelder for ham også, og at det er håndtverkertjenesteloven som gir meg rett til å reklamere, ikke han. Det kommer neppe til å føre noen vei, men jeg er jo et ordentlig menneske. Altså jeg mener, nå noen har sin helt egen virkelighetsoppfatning (aner ikke hva lovverket sier eller bryr seg ikke) så skal man ikke kunne si at jeg ikke har prøvd å realitetsorientere. Nå har jeg det. 

 

Jeg vet at man ikke skal sutre, og at dette sikkert er noe alle synes om sitt eget liv, men jeg synes jeg og the Stig har hatt sånn uflaks med ting. Da tenker jeg ikke på død&sykdom, skjønt det ligger vel i potten, men mer sånn der med huset for eksempel. Først viser det seg å ikke være drenert, enda det står svart på hvitt i takstrapporten at det er det. Så tar det to år å få det gjennom forsikringsselskapet enda saken jo i utgangspunktet er helt klar. Varmeanlegget virker ikke enda vi konkret har spurt om det, men bare muntlig dessverre. Det er ikke isolert til tross for at det er "totalrenovert i 1994". Så viser snekkeren seg å være en fusksnekker når vi legger ny kledning. Altså, en ting er balkongen som han har forsøkt å fikse fire ganger, men så er det vinduene som ikke er satt inn etter forskriftene, og leskjermene har slått seg og terassen datt ned av veggen og ting er bare jevnt over så ekstremt slurvete gjort. Avtaler er ikke overholdt og ord holdes ikke.

Og mulden vi fikk levert og lagt utover etter dreneringen viste seg å være småstein. Faktiske stein og vi har ikke lengre plen. Man trenger ikke plen. Men det hadde nå vært kjekt med en plen når man nå faktisk har betalt for den. 

Og alle gangene vi har måttet avlyse en ferie. Jeg vet det er en veldig liten ting. Men det er faktisk en litt stor ting for meg. 

Men en ting vil jeg holde utenfor uflakskvota, og det er bilen. Hehe. Det er en jævlig dårlig bil. Men det visste vi og det kom ikke som en overaskelse fra oven etter at vi hadde forsøkt å gjøre vårt beste. Den var som premiss en dårlig bil. Den blir riktignok dårligere og dårligere, men sånn er det jo gjerne med dårlige biler. 

I dag skal jeg jobbe en litt kort dag, for datamaskinen som var på service ble ikke helt frisk av å være på service, så jeg vil gå opp og levere den inn igjen, og så kommer det en snekker og skal se om han kan fikse verandaen. En ANNEN snekker. 

Og så har jeg glemt brillene hjemme! Jeg fikk mine svenske briller i posten i går, hurra, jeg måtte ikke betale for fortolling eller noe, og de er ganske fine. Men jeg blir svimmel og kvalm og får vondt i hodet av å ha dem på. Det er ikke så bra. Men ofte tar det jo litt tid å venne seg til nye briller. Så jeg må venne. Men ikke hele tiden for jeg klarer ikke ha så vondt i hodet hele tiden. 

Det var helt klart en sjanse å ta å kjøpe briller i min forrige by og dermed i praksis ikke kunne følge opp om det ble feil. Men jeg tok den sjansen, frivillig. I motsetning til som med huset, jeg trodde ikke jeg drev og sjanset der. 

Hvis noen hører etter nå vil jeg gjerne at det skal ordne seg med både briller og hus. Ok?

Vi sier det sånn. 

Farer ikke fremover med forrykende fart

Ja. Nei. Jeg vet ikke.

Jeg jobber med et nytt prosjekt, jeg vet ikke hvorfor det ikke fungerer. Kanskje fungerer det. 

Da pappa døde begynte jeg med et arbeide på papir, der jeg bare helt ut blekk som jeg hadde funnet hjemme hos ham, på papir, og så strøk jeg det utover. Og så ventet jeg til neste dag og så hva det hadde blitt. Jeg er jo alltid interessert i å se hva materialet kan selv, når jeg ikke forstyrrer for mye. Og så orket jeg faktisk ikke lage store skulpturer der jeg måtte løfte hendene over hodet, og være kroppslig tilstede. Blekk på papir, det orket jeg. Små, små bevegelser.

Det ble jævlig mye blekk på papir. Sikkert hundre ark. Og noen av dem ble veldig fine og noen har jeg stilt ut og noen er solgt. 

Men på en måte er det prosjektet...liksom litt smått? Introvert? Det er jo også egentlig poenget med det hele, men jeg synes også at det prosjektet er litt vanskelig å forsvare, kanskje fordi alt annet jeg gjør på en eller annen måte er etnisk forankret og dette er det ikke. Jeg behøver ingen etnisk forankring, men det er jo ofte tilstede når jeg stiller ut og noe kuratorer er ute etter. Såh. 

Og så har disse arkene blitt liggende i skuffene og tatt opp plass, og så tenkte jeg da jeg var på ferie at når jeg kommer hjem skal jeg ta dem opp og så skal jeg gjøre dem om. Jeg skal løse opp blekket med vann og tegne på det og det er vel et slags sorgarbeid, nesten personlig, men jeg vil ta de der arkene som var alt jeg klarte å gjøre da pappa døde, og gjøre dem på nytt. 

Og det har jeg begynt med, men jeg blir ikke helt fornøyd. For det første klarer jeg ikke løse opp blekket med verken vann eller sprit eller eddik, men jeg har oppnått noen interessante effekter ved å legge ting i lag, lage nye trykk på de gamle bildene, og for det andre synes ikke jeg det blir så interessant når jeg tegner på dem. 

Og for det tredje blir det så dystert. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, et litt lystig sorgarbeid?

Ja. Nei. Det er vel bare å jobbe på. Muligens er dette et villspor. 

Edit: glemte helt: kastet!:

Tre små treklosser. Og en bit av en kokelur. Baby steps. Eller helt under pari. Jeg vet.

Effektiviteten, folkens, effektiviteten.

Nå er klokken 13.15 og NÅ kommer jeg igang med arbeidsdagen. Det vil si, noe av det som har holdt meg unna arbeidsdagen er å snakke med kurator, finne fram bilder til kurator, avtale utvalg, og pakke ned bilder, så det som har holdt meg unna arbeidet er jo min egen jobb. Men jeg mener det kunstneriske utviklingsarbeidet. Nå har jeg tid til å se på det og noe av det jeg la til press på fredag har blitt bra og noe har blitt dårlig, det er vel sånn det ska være og bare å jobbe videre. 

Det andre som har holdt meg unna arbeidsdagen er oppfølging av snekkeren, som etter to måneder har funnet det for godt å svare på reklamasjonen, og det han svarer er at det har ikke oppstått noe skade enda (det lekker vann inn i taket) og at jeg bare har hentet inn ett tilbud på utbedring og det kan han bare ikke forholde seg til, så jeg kan få lov til å heve kjøpet, og da kan jeg også få lov til å beholde materialene til verandaen, men jeg får ikke lov å reklamere mer om jeg ikke godtar det og han har avsluttet saken. 

Det koster meg 50.000 å reparere verandaen, han tilbyr meg 17.000. 

Så jeg har jo måttet snakke med fagkyndige både på det byggtekninske og på forbrukerrett. 

Men det koster meg faktisk ikke en kalori. Jeg begynner her, og så har jeg advokat gjennom forsikringsselskapet om det skulle bli nødvendig. 

 

Nå skal jeg sende en mail til et fraktselskap og på et tidspunkt får jeg muligens tegnet litt. 

Kastet: en skjermbeskytter til en telefon jeg ikke lengre bruker.

Upsennende? Herregud

Jeg mente uspennende. Det var en uspennende lørdag. Den ble tilogmed mindre spennende for jeg skulle på puben men de jeg skulle med ble syke. 

I dag har jeg vært på blåbærtur med generasjonen over og generasjonen under og det kan jo være greit å ikke ha vært på rangel dagen før da. Det er ikke veldig mye blåbær i år men det er da noe. Nok til blåbærfingre.

I dag har vi solgt tre lekebiler, jeg regner det sånn halvveis med i kastingen selv om det ikke er mine ting, det er i det minste jeg som har igangssatt det og står for gjennomføringen, og i den forbindelse har jeg også fått en hel pose med gamle boxershortser for 2-5åringer ut av huset. Det var en kompis som kjøpte to av lekebilene og da kan men tilby gamle truser. De er jo tross alt hele og pene og til barn. For galt å kaste. For galt å selge. Helt på styr å selge.

Dette ble også et totalt upsenndne innlegg, snart handler alt bare om kasting og kvitting. Det er vel tilogmed mindre spennende enn å lese om andres slanking. Men et supennende liv er et trygt liv så jeg klager ikke.