Kastet i går: Absolutt ingen ting. Glemte det helt. Det går fort nedover fra knust kokelur til å overgi prosjektet helt. Jeg må helt klart skjerpe meg. Ikke overgi prosjektet.
Prøver å få hodet rundt noen andre framgangsmåter for prosjektet på atelieret, jeg jobber liksom ikke med driv og stor overbevisning her, men jeg jobber. Det er jo det man skal.
Det kom inn en mail fra venstre mens jeg holdt på, en kurator jeg jobber med vil jeg skal søke noen penger fra et fond, til et prosjekt vi jobber med, søknadsfrist i morgen kl 13.00 og han synes jeg skal søke 100.000. Jeg svarte i mails form: "saaaatan." Hvordan skal jeg rekke det? Haha. Vi har jo ikke en gang helt spikret prosjektet. Hundre tusen? Til hva, konkret? Eh. Men vi skal telefonere i løpet av dagen. Jeg tror jeg kommer til å holde på det med saaaatan.
Og så har jeg mailet snekkeren som ikke synes at vann inn i bygget er noe å ta sånn på vei for, jeg har i ganske rolige ordelag forklart hva loven sier, at den gjelder for ham også, og at det er håndtverkertjenesteloven som gir meg rett til å reklamere, ikke han. Det kommer neppe til å føre noen vei, men jeg er jo et ordentlig menneske. Altså jeg mener, nå noen har sin helt egen virkelighetsoppfatning (aner ikke hva lovverket sier eller bryr seg ikke) så skal man ikke kunne si at jeg ikke har prøvd å realitetsorientere. Nå har jeg det.
Jeg vet at man ikke skal sutre, og at dette sikkert er noe alle synes om sitt eget liv, men jeg synes jeg og the Stig har hatt sånn uflaks med ting. Da tenker jeg ikke på død&sykdom, skjønt det ligger vel i potten, men mer sånn der med huset for eksempel. Først viser det seg å ikke være drenert, enda det står svart på hvitt i takstrapporten at det er det. Så tar det to år å få det gjennom forsikringsselskapet enda saken jo i utgangspunktet er helt klar. Varmeanlegget virker ikke enda vi konkret har spurt om det, men bare muntlig dessverre. Det er ikke isolert til tross for at det er "totalrenovert i 1994". Så viser snekkeren seg å være en fusksnekker når vi legger ny kledning. Altså, en ting er balkongen som han har forsøkt å fikse fire ganger, men så er det vinduene som ikke er satt inn etter forskriftene, og leskjermene har slått seg og terassen datt ned av veggen og ting er bare jevnt over så ekstremt slurvete gjort. Avtaler er ikke overholdt og ord holdes ikke.
Og mulden vi fikk levert og lagt utover etter dreneringen viste seg å være småstein. Faktiske stein og vi har ikke lengre plen. Man trenger ikke plen. Men det hadde nå vært kjekt med en plen når man nå faktisk har betalt for den.
Og alle gangene vi har måttet avlyse en ferie. Jeg vet det er en veldig liten ting. Men det er faktisk en litt stor ting for meg.
Men en ting vil jeg holde utenfor uflakskvota, og det er bilen. Hehe. Det er en jævlig dårlig bil. Men det visste vi og det kom ikke som en overaskelse fra oven etter at vi hadde forsøkt å gjøre vårt beste. Den var som premiss en dårlig bil. Den blir riktignok dårligere og dårligere, men sånn er det jo gjerne med dårlige biler.
I dag skal jeg jobbe en litt kort dag, for datamaskinen som var på service ble ikke helt frisk av å være på service, så jeg vil gå opp og levere den inn igjen, og så kommer det en snekker og skal se om han kan fikse verandaen. En ANNEN snekker.
Og så har jeg glemt brillene hjemme! Jeg fikk mine svenske briller i posten i går, hurra, jeg måtte ikke betale for fortolling eller noe, og de er ganske fine. Men jeg blir svimmel og kvalm og får vondt i hodet av å ha dem på. Det er ikke så bra. Men ofte tar det jo litt tid å venne seg til nye briller. Så jeg må venne. Men ikke hele tiden for jeg klarer ikke ha så vondt i hodet hele tiden.
Det var helt klart en sjanse å ta å kjøpe briller i min forrige by og dermed i praksis ikke kunne følge opp om det ble feil. Men jeg tok den sjansen, frivillig. I motsetning til som med huset, jeg trodde ikke jeg drev og sjanset der.
Hvis noen hører etter nå vil jeg gjerne at det skal ordne seg med både briller og hus. Ok?
Vi sier det sånn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar