Jeg har vært en tur i Oslo med familien og familien. For jeg fyllte jo førti! Og egentlig skulle vi til Syden men så Omstendigheter og så skulle vi til Sari men så Omstendigheter så mamma spanderte hotell i Oslo der hun holder til. Der var det vår. Og Jendor ville bare bo hos mormor (æ skal sove i den HÆR senga!) så vi hadde barnevakt to dager på rad og det har aldri skjedd før. Vi gikk tur. Vi spiste lunsj. Vi så utstillinger. Vi skulle gå ut på kvelden og det tvang vi oss jaggumeg også til men gikk hjem så snart den ene ølen var drukket opp. Trøtt. Vi dro og hentet vårt barn som ikke lengre ville vite av oss.
Nå vurderer jeg om jeg ikke skal ha jubileumsår istedet for bare den dagen. Et år med feiring og markering. En paneldebatt eller to og et par workshops, stedlige markeringer og sånt. Føler at jeg fortjener det.
Nå bruker jeg tiden på søknadsskjemaer som forsvinner mens man fyller dem i, vedlegg som blir borte når man sender inn søknadsskjemaet, advokater, rammeverksteder og forsikringsselskaper. Mandag på jobb med andre ord. Skikkelig. Skikkelig. Og det har det vært fint å ha en pause fra.
Uten
Jeg har ikke hatt så lyst å skrive i det siste. Jeg er så urolig i kroppen, det er som om jeg går og venter på noe. Men det gjør jeg ikke, ikke noe mer enn det vanlige; bli ferdig med rammesakene, jobbrelaterte ting, uventede men gode nyheter, som mest sannsynlig ikke kommer, sånn som det er når man er frilanser, og det er helt vanlig, sånn er det hele tiden. (Bortsett fra den biten med overhengende rammekatastrofer, men også det begynner jo å bli en permanent tilstand.)
Men nå er det som om kroppen venter på at noe stort skal skje, noe skal bli ferdig. Hva da?
Jeg vet ikke hvorfor den oppfører seg sånn. Den er ikke glad.
Jeg savner pappa veldig, sånn er det når vi skal begynne å være ute igjen. Det er ikke på merkedager og i høytider jeg savner pappa, det er når vi er ute.
I går var vi i Pasvik, vi kjørte dit med pappas bil og lå på pappas reinskinn og fisket med hans pilker. Og hvor var han?
Jeg drømmer ofte at jeg er i huset hans, men jeg har ikke lov å være der, for det er noen andre som bor der nå. Likevel tar jeg meg stadigvekk den retten, og så blir det ubehageligheter.
Ja. Vi er ikke så mye ute som påska skulle tilsi, det er som om vi ikke helt vet hvordan vi skal gjøre det uten pappa. Det var han som visste hvor vi skulle.
Men nå er det som om kroppen venter på at noe stort skal skje, noe skal bli ferdig. Hva da?
Jeg vet ikke hvorfor den oppfører seg sånn. Den er ikke glad.
Jeg savner pappa veldig, sånn er det når vi skal begynne å være ute igjen. Det er ikke på merkedager og i høytider jeg savner pappa, det er når vi er ute.
I går var vi i Pasvik, vi kjørte dit med pappas bil og lå på pappas reinskinn og fisket med hans pilker. Og hvor var han?
Jeg drømmer ofte at jeg er i huset hans, men jeg har ikke lov å være der, for det er noen andre som bor der nå. Likevel tar jeg meg stadigvekk den retten, og så blir det ubehageligheter.
Ja. Vi er ikke så mye ute som påska skulle tilsi, det er som om vi ikke helt vet hvordan vi skal gjøre det uten pappa. Det var han som visste hvor vi skulle.
Pluss og minus
Minus ved å ha barn:
Det artigste Jendor vet akkurat nå er å leke med biler. Eller artigste, jeg mener, det finnes ikke noe alternativ. De siste dagene har jeg måttet være soppskiltet. Altså stoppskiltet for oss med litt mer styr på uttalen. Det er det KJEDELIGSTE jeg vet. Da holder man i et lite skilt og sier stopp! nå kan du kjøre! når det kommer biler.
Jedorias.
Pluss ved å ha barn:
I går sa Jendor til meg: Mamma. Du er MIN gutt.
Det artigste Jendor vet akkurat nå er å leke med biler. Eller artigste, jeg mener, det finnes ikke noe alternativ. De siste dagene har jeg måttet være soppskiltet. Altså stoppskiltet for oss med litt mer styr på uttalen. Det er det KJEDELIGSTE jeg vet. Da holder man i et lite skilt og sier stopp! nå kan du kjøre! når det kommer biler.
Jedorias.
Pluss ved å ha barn:
I går sa Jendor til meg: Mamma. Du er MIN gutt.
Gartneri og gartenra og hahaha
Jamen vi turer jo fram med mer av det samme, det gjør vi. Jeg klager ikke egentlig, det er verre når man må skrubbe sofaen for spy, og der er vi ikke.
Derimot har vi satt litt frø. Minidrivhuset har havnet i garasjen på en veldig utilgjengelig plass (mer enn tredve cm innenfor døra) så vi har delvis sådd i herogderting, delvis kjøpt et nytt. Vi har sådd krydder fra litt vel gamle krydderposer, men det pleier å funke likevel. Persille, basilikum, koriander. Sånn som man vil ha i maten og innbiller seg blir så kjekt å ha på kjøkkenbenken eller rett utenfor verandadøra, men om man bruker fra sine egne planter må man ta så mye at de dør, for det er aldri nok samtidig.
Og så fikk jeg så lyst å så noen eplekjerner og pærekjerner og noen sitronsteiner. Og se om det kommer noe opp? Forventer meg ikke funksjonell innendørs frukthage, men kanskje noe artig som man kan stelle med og se på?
Nå ligger det veldig mange delte lime, sitroner, pærer og appelsiner i en platspose i kjøleskapet. Ting har rett og slett ikke stein mer. Ferdig med det. Bortsett fra epler. Det var noen kjerner i eplehuset. Har sådd fra et gult og et rødt eple. Og håpet er lyserødt.
Derimot har vi satt litt frø. Minidrivhuset har havnet i garasjen på en veldig utilgjengelig plass (mer enn tredve cm innenfor døra) så vi har delvis sådd i herogderting, delvis kjøpt et nytt. Vi har sådd krydder fra litt vel gamle krydderposer, men det pleier å funke likevel. Persille, basilikum, koriander. Sånn som man vil ha i maten og innbiller seg blir så kjekt å ha på kjøkkenbenken eller rett utenfor verandadøra, men om man bruker fra sine egne planter må man ta så mye at de dør, for det er aldri nok samtidig.
Og så fikk jeg så lyst å så noen eplekjerner og pærekjerner og noen sitronsteiner. Og se om det kommer noe opp? Forventer meg ikke funksjonell innendørs frukthage, men kanskje noe artig som man kan stelle med og se på?
Nå ligger det veldig mange delte lime, sitroner, pærer og appelsiner i en platspose i kjøleskapet. Ting har rett og slett ikke stein mer. Ferdig med det. Bortsett fra epler. Det var noen kjerner i eplehuset. Har sådd fra et gult og et rødt eple. Og håpet er lyserødt.
Så sånn blei det
Friskt barn er hjemme med syk foreldrepersonlighet. Verste kombinasjonen. Det friske barnet er ikke friskt, men har noen form for omgangssjuke, men lar seg ikke merke med det. Foreldrepersonligheten lar seg absolutt merke.
Jeg hadde lyst å gå inn i påska med en slags forventning om å gjøre familieting, men vi er allerede ganske leie av hverandre.
Jeg hadde lyst å gå inn i påska med en slags forventning om å gjøre familieting, men vi er allerede ganske leie av hverandre.
Ble nesten helt feil og nesten litt katastrofe
Og hvorfor er det bilde av min mor som står og tar bilder av istapper her? Jo, for jeg skulle legge ut en serie bilder av mitt barn. På Jendorbloggen. Men oppdaget plutselig at fader, dette er jo lappegnagbloggen. Men da var jeg allerede inne og styrte med bilder så da får dere mamma som leker turist i egen by. Og ikke sønnen som leker i sneen.
I present to you: kjempestor istapp. Ikke den eneste i byen.
Antall hendelser som faktisk hendte:
0
Sannsynligheten for at det skulle ende sånn: ca 10. Eller 9, da. Teoretisk mulighet og alt det der.
Men! I dag våknet vi opp til frosne rør, det må da regnes som en hendelse. Og jeg har lært mitt barn å si satan. Så helt begivenhetsløst er jo livet ikke.
Sannsynligheten for at det skulle ende sånn: ca 10. Eller 9, da. Teoretisk mulighet og alt det der.
Men! I dag våknet vi opp til frosne rør, det må da regnes som en hendelse. Og jeg har lært mitt barn å si satan. Så helt begivenhetsløst er jo livet ikke.
Fine ting jeg godt kunne tenkt meg kunne skjedd for eksempel i dag eller i morgen
-De ringer fra forsikringsselskapet og sier, vi er ferdige med saken, hva er kontonummeret ditt, her er 300.000. Eller nei de mailer, jeg orker ikke prate med folk. Men de mailer og sier, ferdig, her er penger, takk for oss.
Sannsynligheten for at det skjer på en skala fra 0-10:
Kanskje 2? Det er jo en teoretisk sjanse for at det skjer. Men altså, selv om jeg nå har fått en kontakt som snakker til meg som om jeg var et vanlig menneske, så er det foreløpig deres penger og de har nok minst mulig lyst til å gi dem til meg. Det er mer sannsynlig at jeg får en mail der det står, vi kan fortsatt ikke se at du har bevist at du har lidd noen økonomisk overlast, kan du bevise at bildene ikke kan repareres? og så må jeg finne noen som kan se på dem, som såklart ikke bor i Kirkenes, og dermed blir det snekring av transportkasser, bestilling av oppvarmet transport, og et overslag fra papirkonservatorer, og hvem skal ta den kostnaden? Jeg, vil jeg tro. Og da er vi fortsatt overhodet ikke ferdige med saken.
-De ringer fra, nei mailer fra Brodins, og sier, veldig lei oss, her er penger for ødelagte bilder og såklart skal du ikke betale 70.000 for den kukjobben, hva med halv pris, hva er kontonummeret ditt?
Sannsynligheten for at det skjer:
ca 0, fikk etter nok en purring fra min side til slutt en mail fra dem i går om at jeg hører fra dem om to uker (altså, jeg klagde i august) og når nå det har fått en løsning så blir det en runde med deres forsikringsselskap. Forhåpentligvis, jeg mener, kanskje de bare nekter å ta ansvar. Da er det advokat igjen. Sukk. Og når jeg vet hva Brodins tar ansvaret for må jeg sende et erstatningskrav for de bildene som ble fuktskadde til dem som fuktskadde dem og så blir det en runde med deres forsikringsselskap. Det tærer på, dette her.
-De ringer fra det der stedet der jeg søkte utstillingsplass og sier kom og utstill! Vi betaler faktisk også ordenlig for det!
Sannsynligheten for at det skjer: Tjah. 3? Jeg vet at de har over trehundre søkere. Jeg bor en plass der transport er dyrt og er relativt ukjent. Men flink! Så 3.
-De ringer fra en plass der jeg ikke har søkt utstillingsplass, og sier vil du ikke være så snill og stille ut hos oss? Solo? Vi betaler tilogmed bra!
Sannsynligheten for at det skjer:
Ehhhh.....ja, den ligger jo på en plass mellom 0 og 10. Men kanskje nærmere 0 enn 10.
-Jeg får et flerårig arbeidsstipend. Hurra!
Sannsynligheten for at det skjer:
De deles vel ut i april, så 0. Og sannsynligheten for at det skjer i april er vel også ca 0. Eller nei, mellom 0 og 3. Jeg har jo søkt, så det kan jo skje.
De ringer fra et snasent kunstmagasin og vil gjøre en reportasje på meg.
Sannsynligheten for at det skjer: ja, ti eller elleve eller deromkring?
Det hadde jo blitt en strålende dag om alt dette skjedde. Jeg hadde tenkt å også skrive at jeg og the Stig dro på en artig fest, men det regner jeg som så usannsynlig at det gadd jeg ikke ta med. Nå er jo ikke de andre punktene heller ikke så sannsynlige, men jeg sitter nå her og blomstrer litt ved tanken, iallefall.
Sannsynligheten for at det skjer på en skala fra 0-10:
Kanskje 2? Det er jo en teoretisk sjanse for at det skjer. Men altså, selv om jeg nå har fått en kontakt som snakker til meg som om jeg var et vanlig menneske, så er det foreløpig deres penger og de har nok minst mulig lyst til å gi dem til meg. Det er mer sannsynlig at jeg får en mail der det står, vi kan fortsatt ikke se at du har bevist at du har lidd noen økonomisk overlast, kan du bevise at bildene ikke kan repareres? og så må jeg finne noen som kan se på dem, som såklart ikke bor i Kirkenes, og dermed blir det snekring av transportkasser, bestilling av oppvarmet transport, og et overslag fra papirkonservatorer, og hvem skal ta den kostnaden? Jeg, vil jeg tro. Og da er vi fortsatt overhodet ikke ferdige med saken.
-De ringer fra, nei mailer fra Brodins, og sier, veldig lei oss, her er penger for ødelagte bilder og såklart skal du ikke betale 70.000 for den kukjobben, hva med halv pris, hva er kontonummeret ditt?
Sannsynligheten for at det skjer:
ca 0, fikk etter nok en purring fra min side til slutt en mail fra dem i går om at jeg hører fra dem om to uker (altså, jeg klagde i august) og når nå det har fått en løsning så blir det en runde med deres forsikringsselskap. Forhåpentligvis, jeg mener, kanskje de bare nekter å ta ansvar. Da er det advokat igjen. Sukk. Og når jeg vet hva Brodins tar ansvaret for må jeg sende et erstatningskrav for de bildene som ble fuktskadde til dem som fuktskadde dem og så blir det en runde med deres forsikringsselskap. Det tærer på, dette her.
-De ringer fra det der stedet der jeg søkte utstillingsplass og sier kom og utstill! Vi betaler faktisk også ordenlig for det!
Sannsynligheten for at det skjer: Tjah. 3? Jeg vet at de har over trehundre søkere. Jeg bor en plass der transport er dyrt og er relativt ukjent. Men flink! Så 3.
-De ringer fra en plass der jeg ikke har søkt utstillingsplass, og sier vil du ikke være så snill og stille ut hos oss? Solo? Vi betaler tilogmed bra!
Sannsynligheten for at det skjer:
Ehhhh.....ja, den ligger jo på en plass mellom 0 og 10. Men kanskje nærmere 0 enn 10.
-Jeg får et flerårig arbeidsstipend. Hurra!
Sannsynligheten for at det skjer:
De deles vel ut i april, så 0. Og sannsynligheten for at det skjer i april er vel også ca 0. Eller nei, mellom 0 og 3. Jeg har jo søkt, så det kan jo skje.
De ringer fra et snasent kunstmagasin og vil gjøre en reportasje på meg.
Sannsynligheten for at det skjer: ja, ti eller elleve eller deromkring?
Det hadde jo blitt en strålende dag om alt dette skjedde. Jeg hadde tenkt å også skrive at jeg og the Stig dro på en artig fest, men det regner jeg som så usannsynlig at det gadd jeg ikke ta med. Nå er jo ikke de andre punktene heller ikke så sannsynlige, men jeg sitter nå her og blomstrer litt ved tanken, iallefall.
Men ikke meg mer enn du
Avogtil får jeg høre at jeg er så priviligert. Og det er jeg jo.
At jeg er så heldig som får holde på med deg jeg aller helst vil. Og det er jeg jo.
Men akkurat det samme gjelder jo den jeg får høre det av, for jeg får alltid servert denne leksa av andre arbeidende voksne mennesker fra nærområdet. "Fritt valg av yrke" er nedfelt i menneskerettighetene.
Så kan det jo være at den som sier det er lærer og aller helst ville ha vært skøyteløper, og så gikk ikke det, og her er jeg enig, jeg er priviligert, jeg fikk det til. Mange faktorer førte til det, enkelte utenfor min kontroll.
Men det står alle fritt å prøve.
At jeg er så heldig som får holde på med deg jeg aller helst vil. Og det er jeg jo.
Men akkurat det samme gjelder jo den jeg får høre det av, for jeg får alltid servert denne leksa av andre arbeidende voksne mennesker fra nærområdet. "Fritt valg av yrke" er nedfelt i menneskerettighetene.
Så kan det jo være at den som sier det er lærer og aller helst ville ha vært skøyteløper, og så gikk ikke det, og her er jeg enig, jeg er priviligert, jeg fikk det til. Mange faktorer førte til det, enkelte utenfor min kontroll.
Men det står alle fritt å prøve.
Abonner på:
Innlegg (Atom)