Da vi flyttet til Hesseng fikk jeg velge tapet selv på mitt eget rom. Det er samme tapet på samme rom enda. Den er hvit med grønne striper. Karete og Kajsa og Hanne og sånn, de hadde kaniner og hjerter og ender og de greiene der, men ingenting slår grønt.
jeg var også veldig begeistret for sangen Lille måltrost, det var nok den fineste sangen jeg visste, den var iallefall mye finere enn Her en dag i mai lå jeg ved en kai og losset viski og konjakk, som var den andre sangen mamma brukte å synge til meg. Ja også ambresamrosambresambros derunderhviler den, som hengte seg av kjærlighet til OOlaaaaavaaa. Den var heller ikke noe særlig. Da var Lille måltrost mye finere, med skogen den grønne og hele greia. Åååå jeg likte skogen den grønne. Og så likte jeg grønnsaker, men ikke brokkoli, som jeg var rasende overbevist om at var en blomst. Selv om jeg kalte den for "kjøtt bakom beinan". Jeg vet ikke egentlig hvorfor, for akkurat det husker jeg ikke selv, men jeg kjenner på en måte igjen logikken i det, selv om jeg ikke forstår det, så det er nok sant.
Og så hadde vi grønn bil, den likte jeg. Og den grønne paraplyen min, men Kirkenes er jo det tredje tørreste stedet i Europa, så jeg visste ikke egentlig hva den var til, jeg tenkte mer på den som en parasoll. Ikke at det er så plagsomt mye sol der heller kanskje, men jeg likte nok den der findame-greia. Pappa kjøpe alltid paraply til meg i reisegave når han hadde vært et sted.
Hvis noe var grønt, så var det bra. Bortsett fra brokkoli. Sånn er det egentlig enda. Eller nå liker jeg brokkoli.
Men det var jo ikke alt man forsto. Jeg trodde foreksempel at ødelagte ting kunne bli reparert av seg selv, og at det var magi, for jeg hadde en tryllestav i magen. Det som egentlig skjedde var at pappa skifta pærer, og nå i etterpåklokskapen klare lys må jeg si at det kunne han godt fortalt meg, istedet for å si Mmm når toåringen oppdager et mirakel.
Og så husker jeg at når klokkeradioen til pappa slo seg på, trodde jeg at noen hadde kommet seg inn og var oppe i stua og spilte plater. Også dette sa pappa Mmm til. Er det rart man har blitt husredd.
Og så trodde jeg at troll så ut som to meter høye solangundersener med pels og uten øyne. Det tror jeg ikke lengre, hadde jeg nær sagt. Nå tror jeg ikke på troll og de ser helt annerledes ut.
Og før hadde jeg ikke krøller (ikke hår, egentlig før nærmere fylte fem)og briller og så helt annerledes ut selv og.
Men jeg når fortsatt ikke opp til ting i nevneverdig grad.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar