ting, før.

Den følelsen som naboens julelys gir, er forsåvidt ikke forbeholdt julen. Jeg kan få akkurat samme blaff tilbake til den jeg var og tingene som de var, av andre ting.
My little pony, for eksempel. Plasthesten, ikke bandet. Det er liksom ingenting som er så fint som regnbuefarget hår på en hvit hest med rosa glitter på rompa. Det høres ut som jeg tøyser, og jeg synes ikke den er så fryktlig fin i dag, men jeg har ingen problemer med å kjenne på hvor fin den var når jeg nå går forbi en i et butikkvindu i en leketøysbutikk.
Og den overveldende følelsen, over hvor fin en ting kan være, har nok bleknet litt med årene. Jeg faller ikke lengre i staver over ting på samme måte som jeg gjorde over keypers, mylittlepony, rosa og lyseblått sammen, gjennsomsiktig rød plast i diamantform, strass, glitreklistremerker, ja, egentlig alt i pastell som var fabrikkprodusert i utlandet. Noen som kjenner igjen den følelsen? Gleden over å sitte med en leketøyskatalog og sette kryss?
En fin kopp fra Iittala gir liksom ikke samme magesuget. Selv om jeg i dag foretrekker Iittala framfor Mattel i alle sammenhenger. Man kan kanskje si at ting ikke har samme grep om meg som før, men jeg tror like mye det er evnen til å fortape seg i saker som blir borte etterhvert som man vokser til.
Og da er det litt fint å kjenne litt på det, i små blaff sendt fra den man var, når man går forbi en lekehest i akkurat de rette fargene.