Det er slutten av juli. Det begynner å bli litt årnings på den der balkonghagen. Iallefall har vi både blomster og salat. Blomkarsen har fortsatt gjømt seg og jeg har vel gitt den opp, egentlig. Ellers alt vel.
Bortsett fra at det ser ut som om vi har trøbbel med atomavfall her i området. Og det har vi vel meg bekjent ikke. Men blomstene ser...ja de ser rare ut. Alle sammen. De er forkrøplede og slappe og flekkete. Jeg aner ikke hva som foregår, de var jo så fornøyde i fjor. I år derimot. Hiroshima.
Det er meg et mysterium.
Men jeg skal vel ikke klage på andre. Jeg var jo som nevnt hos frisøren heromdagen og etter å ha forsøkt å selge meg vitaminer m/avslag på grått papir, klippet vi og styrte. Hun snakket om linjer og ansikt og hit og dit og jeg ahet og jaet og hmet, som man jo er oppdratt til. Hadde hun bare kuttet ut tåkepratet om linjer og føringer og sagt rett ut Og så kommer du til å se ut som en cocker spaniel, så hadde jeg ikke ahet og jahet men neihet og protestert.
Men det gjorde jeg ikke.
Man får skylde seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar