Jeg er veldig dårlig på ansikter. Og på navn. Jeg for min del har aldri ledd av den dårlige forkledningen til Supermann/Clark Kent, for meg er et par briller en helt adekvat forkledning og jeg har da opplevd flere gang å ikke kjenne igjen folk når de har på briller/lue/ er i en uventet setting osv. Jeg er blir alltid enormt usikker når jeg skal møte folk jeg ikke kjenner veldig godt, jeg vet aldri om jeg kommer til å kjenne dem igjen eller hilse på feil utgave en to til fire ganger først. For du vet når man stirrer på folk? Da blir de usikre og stirrer tilbake. Og da tror man kanskje at de stirrer fordi de er den man skal treffe men som kanskje ikke kjenner deg igjen? Og så har man det gående.
Da det var vårutstilling på KF var jeg helt utslitt etterpå, jeg måtte bare dra derifra, jeg gikk på alerten hele tiden og lurte på om jeg burde hilse på folk. Sånn ÅdererJimmy!neideterjoikkehan.Jodeterdetjo!Hanharbarebliddlittkortere!ellerharhan?
Skaljeghilse?Hvagjørjegnå?
og i ettertid innser jeg at det er sjelden folk blir kortere, men i en sånn der litt stressa situasjon overstyrte den innbilte ansiktslikheten fornuften. Og nei, det var ikke Jimmy. Da jeg traff Jimmy så han akkurat ut som før.
Men jeg husker det folk sier. Og jeg har prøvd å, ja, ikke akkurat gjøre et poeng ut av det, men det er jo voldsomt usjarmerende å verken huske hvordan folk ser ut eller hva de heter, så jeg prøver å vise at jeg vet hvem du er altså, sjøl om det kanskje ikke virket sånn da vi hilste.
Det viser seg at folk synes det er litt skummelt.
Her kommer den der korte nordmannen som du så vidt husker at du har truffet en gang før på fest og snakker om da du ønska deg folkedrakt da du var liten og var i Dalarna og så på at maistanga blei reist, og at mora di er prest, og om hamstrene du hadde som formerte seg og slapp laus i huset og mor di som blei sur, og den homofile smalsportogentusiastforeningen i hjembygda di, og far din som er halvkroat og en hel masse sære men korrekte detaljer som du kanskje ikke kan huske å ha snakka med NOEN om...urovekkende.
Og det var jo ikke sånn det var ment. Det er ment sånn at istedetfor: "jeg er totalt uinteressert i andre enn meg selv og husker ikke engang navnet" ditt skal det bli: "du vet jeg hvem er ja!"Men ikke som: "jeg er i etteretningen."
Sukk. Det blir liksom feil uansett. Det er så man vurderer å lyge på seg en liten autistdiagnose.
3 kommentarer:
Hm, ikke sikkert du trenger å lyge så mye...
Sjøl sier jeg stort sett DU til folk, helt til jeg er sikker på hvem de er. Ellers er jo folk svært så villig til å komme med hint om hvem de er, så no stress.
Ja men man føler jo at det ligger i de sosiale kodene at man skal kjenneigjen folk fra gang til gang.
Da jeg gikk på folkehøyskole var det en fyr som noen kalte Per og andre kalte Felix. Jeg trodde Felix var et slags kallenavn men etter en måned, altså, en hel måned, oppdaget jeg at dette var to forskjellige mennesker.
Jeg er også helt håpløs med ansikter og navn! Nesten befriende å lese at det er flere som sliter med slikt. Jeg blir fryktelig usikker når jeg treffer nye folk. Burde jeg hilse? Har vi hilst før? Kjenner jeg deg? Og som du sier - i nye settinger kan det gå helt skjeis. Jeg er sikker på at jeg ikke kommer til å kjenne igjen naboene våre hvis jeg treffer dem i sentrum eller på jobb. Jeg hilser stort sett bare fordi jeg treffer dem utenfor huset vårt på vei til eller fra. Og da jeg begynte i ny jobb for snart tre år siden var det et mareritt å bli kjent med 70-80 nye ansikter! Det er fortsatt kolleger jeg sliter med navnene på!
Jeg har lest et sted at på lik linje med dysleksi og dyskalkuli, så finnes det noe som heter å være ansiktsblind. Helt blind er jeg ikke, men fryktelig nærsynt ...
Legg inn en kommentar