Språket i rett munn.

Det verste med det å skli rundt mellom Norge og Sverige er at man ikke lander i noen av språkene.
Beklager, alle kjære landsmenn som tror jeg tviholder på Kirkenesisken- svenskene forstår ikke engang standardnorsk. Her må man kommunisere, og det må man gjøre på svensk. Desverre har jeg ikke helt inne den der fine AriBehn-slengen på tonefallet, så lyden er norsk og ordene svensk. Hvilket gjør at de uansett ikke skjønner hva jeg sier. Når det bare stemmer halvveis og ikke helveis får de kortslutning i språksentret. De er ganske lett å vippe av pinnen. Men jeg prøver. Ikke å pinnevippe, men å kommunisere.
Jeg syntes det var lettere da jeg vekslet mellom å bo i land der jeg måtte snakke engelsk eller tysk hele tiden, og norsk. Svensk og norsk er så likt at er jeg ordentlig sliten en dag får jeg det rett og slett ikke til. Jeg aner ikke om ordene i utgangspunktet er norske eller svenske og hva jeg skal bytte dem ut med. Det blir bare rot.
Jeg har såklart noen kompiser som jeg kan norske ivei med, alle samene for eksempel, og gamle klassekamerater, men fremmedfolk- det går ikke med søvnunderskudd og lavt blodsukker. Eller når stressnivået er over sånn ca 50%. Da er det ingen som skjønner hva jeg forøker å få sagt, allerminst meg selv. Jeg selv. Jeg snubler rundt i et ingenmannsland av samskandinavisk der ingen av ordene treffer.
Her om dagen chatta jeg med en kompis på facebook, og en annen kompis samtidig, den ene er norsksvensk same og jeg kan si hva jeg vil kordan æ vil, og den andre er stockholmsk. Det var litt travelt med han Stockholmeren, og ettersom min skandisame er midt i språkopplæringa, ble det noen fraser på samisk også.
I feil chatvindu.
Dere vet hvordan det er. Så plutselig snakka jeg samisk til min stockholmske Stockholmer, som vanligvis er over middels bra på norsk, men som nå syntes jeg gjorde meg ekstra vanskelig.
Og det måtte jeg si meg enig i.

Men jeg er liksom også avhengig av å få norsket litt ordentlig også, selv om det ødelegger for svenskingen. Om jeg ikke får hjemnorsket litt, flyter dialekten dårligere og det er en hel del fraser, men også ord, som allerede er litt vanskelig å få plukket fram. Om der nå er søvnunderskudd og lavt blodsukker. Eller når stressnivået er over sånn ca 50%. Ikke egentlig i det kirkenesiske, men sånne norske ord som jeg må holde meg unna i Sverige. Det blir plutselig tomt i hodet. "hva hva hva hva heter tilfälligt på norsk? hva hva hva?"

Jeg er nok blitt mer halvspråklig enn egentlig tospråklig av dette.
Og sånn tror jeg det kommer til å forbli, egentlig.