Sånn som man holder på.

Avogtil oppdager jeg at jeg ikke har blogget siden lørdag.


Livet er vel sånn passe deilig begivenhetsløst når det man driver og gleder seg til er denne overgangen her:
(Snaaaaart!)














Fordi man driver med dette her:
Ja, hele arket skal fylles. Og så skal jeg rive det i stykker.

 Jeg står på den eikebiten. Avogtil er det ikke så mange centimetrene som skal til for å nå opp. Blir litt verre på slutten, da må jeg vel grave en grop i gulvet eller noe.





Og man i tillegg er storfornøyd over at man fant den plankebiten her som passer perfekt til å legge fra seg blyanten i. Da vet man hvor man har den! Da blir den ikke borte! (bortsett fra at man ofte bare legger den fra seg en annen plass og da blir den borte.)

Ellers driver man med dette prosjektet her:

Og det går langsomt. En limstripe om dagen. Hadde kanskje kunne vært to om det hadde vært litt varmere her. Men det er det jo ikke.