I Stockholm har jeg en kompis son hver gang jeg reiser nordover sier Ååååå ta masse bilder denne gangen, og jeg bare øøøøh ja, men øøøøh nei, det skjer aldri at jeg gjør det.
Og ofte tenker jeg at nå burde jeg tatt bilder. Som i dag, da vi kjørte ned Tanadalen, og langs Varangerfjorden, og for ikke å snakke om Vuonnamarkanat, det hadde jo vært skikkelig eksotisk for en stockholmssigøyner som Steffan. For det er jo så vakkert, men jeg får bare aldri opp kameraet. For da må jeg jo ødelegge hele stunden med å begynne å fikle med et kamera. Og aldri blir det så fint som i virkeligheten heller.
Nå tror Steffan at Varanger ser ut som Island, og det er ikke så mye jeg kan gjøre med det.
Vi er atter på Håkjerringspissneset. Noe ligger og funkler i fjorden, ved Reinøya, det er vel noe som skal omlastes. Jeg er ferdig omlastet nå, hejdå Karasjok, fy fader det var slitsomt. Det er ganske slitsomt å være sliten med en beibi på laget. Men samtlige foreldre og både Mannen med innestemmen og FruEliassen og Tanakofta med sikku kom på åpningsdagen og så på pinner som jeg i visse tilfeller hadde tilranet meg fra de tilreisende. Og det var så fint. Og jeg var så sliten og ikke så flink til å være vertskap og Jendor var iallefall sliten og vanskeliggjorde vertskapingen enda mer, og unnskyld, og takk til de som kom og dere aner ikke hvor fint det var inni hodet mitt at dere var der. Og i dag spiste vi hotellfrokost sammen og det var så trivelig. Jeg hater jo åpninger og idag var jeg ferdig med skiten. Og jeg elsker jo hotellfrokost. Så det var så bra som det kunne bli.
Og så dro vi på Varangermarkedet men ikke akkurat på den måten som de Karasjokværingene som skal kjøpe inn utstyr til konfirmanter gjør det, vi dro altså ikke med campingvogn dagen før og la oss til, for dere fikk med dere det med hotellfrokosten? Så vi kom litt sent og ingen hadde det hvite ullsjalet akkurat som jeg vil ha det, det som pappa hadde sagt han skulle kjøpe til meg. Han hadde medbragte kontanter og alt.
Men dere vet hvordan det er med samesaker. Det er som oftest ikke metervare. Så selv om det var tre hvite ullsjal på markedet, var det ene for lite, det andre hadde for mye lilla i seg, og det tredje var for kritthvitt. Det må jo være perfekt. Pappa stakkars VERKET etter å få prute med noen, og jeg fant ingenting jeg ville ha. Men noen får julegave.
Og så dro pappa og Jendor og the Stig og Mannen med innestemmen og FruEliassen og jeg og spiste middag der i Varangsbunnen på det stedet som folk valfarter til, og så kjørte vi den lange fine veien hjem. Og jeg tenkte at jeg skulle ta bilder hele tiden, av fjorden, av husene, av fjellet når det slår grått igjennom alt det grønne, av bjørkemålertrærne, av Neiden Elv, men samtidig ville jeg bare sitte og se på alt dette og la Karasjok bli igjen i Karasjok lang der bak Tana en plass.
Syv rein, ett ekorn, og ca 43 i motorsag utskårne trebjørner som holder diverse artefakter på anatomisk umulige måter senere:
er vi igjen i Karasjok.
I morgen er det åpning. The Stig mener at så lenge det kommer fler på åpningen enn antall verk, bør man være fornøyd, men jeg tror kanskje ikke vi oppnår dette beskjedne mål i morgen, jeg er vel ikke akkurat Big in Karasjok.
Jeg hater åpninger. Om det kommer mange folk, kan man gjemme seg litt i mengden, da skjønner ikke alle at du er kunstneren. Sånn blir det nok ikke i morgen. Jaja. Utstillingen blir fin, det er jo det viktigste! Det er et veldig fint lokale. og diverse familie&venner kommer i morgen, så jeg har da importert litt eget publikum.
Det er et veldig fint lokale men desverre med ræva lyssetting. Det kan jeg ikke gjøre så mye med. Det har vært mye med denne utstillingen jeg ikke har kunnet gjøre så mye med, og det jeg har kunnet ta tak i har jeg takitadd. Det andre har jeg latt være. Da jeg kom hit og de ikke hadde tatt ned den foregående utstillingen, for eksempel, og jeg dermed ikke hadde noe å gjøre her- jeg gidder ikke bruke energi på å irritere meg. Jeg virker nok mer irritert i bloggen enn jeg er i virkeligheten. Når det viste seg at de bare har spotter her og det eneste lyset man kan få er en overdramatisk kunsthandtverksalgsutstillingbelysning- veldig dumt for jeg har jo med meg fotograf fordi jeg skal gi ut en bok i etterkant av dette, og nå har vi et problem- så er det ingenting annet å gjøre enn det beste utav det. Og dét ble en litt underlig mellomløsning, men ingen av oss kan trylle. Når det bare finnes spotter så finnes det bare spotter. Når de er montert sånn at de lager skygger for taklyset og det blir svære rare skygger på veggen, så er det sånn. Skal jeg kjefte på folk? Som ingenting kan gjøre med saken? Gidder ikke. Vil mye heller ha en bra tone og minst mulig infarkt.
Og imorgen er det åpning altså. Det betyr at jeg begynner å se slutten på Prosjekt Utstilling på Samisk Kunstsenter, som har pågått i over tre år. Det er da noe.
I morgen er det åpning. The Stig mener at så lenge det kommer fler på åpningen enn antall verk, bør man være fornøyd, men jeg tror kanskje ikke vi oppnår dette beskjedne mål i morgen, jeg er vel ikke akkurat Big in Karasjok.
Jeg hater åpninger. Om det kommer mange folk, kan man gjemme seg litt i mengden, da skjønner ikke alle at du er kunstneren. Sånn blir det nok ikke i morgen. Jaja. Utstillingen blir fin, det er jo det viktigste! Det er et veldig fint lokale. og diverse familie&venner kommer i morgen, så jeg har da importert litt eget publikum.
Det er et veldig fint lokale men desverre med ræva lyssetting. Det kan jeg ikke gjøre så mye med. Det har vært mye med denne utstillingen jeg ikke har kunnet gjøre så mye med, og det jeg har kunnet ta tak i har jeg takitadd. Det andre har jeg latt være. Da jeg kom hit og de ikke hadde tatt ned den foregående utstillingen, for eksempel, og jeg dermed ikke hadde noe å gjøre her- jeg gidder ikke bruke energi på å irritere meg. Jeg virker nok mer irritert i bloggen enn jeg er i virkeligheten. Når det viste seg at de bare har spotter her og det eneste lyset man kan få er en overdramatisk kunsthandtverksalgsutstillingbelysning- veldig dumt for jeg har jo med meg fotograf fordi jeg skal gi ut en bok i etterkant av dette, og nå har vi et problem- så er det ingenting annet å gjøre enn det beste utav det. Og dét ble en litt underlig mellomløsning, men ingen av oss kan trylle. Når det bare finnes spotter så finnes det bare spotter. Når de er montert sånn at de lager skygger for taklyset og det blir svære rare skygger på veggen, så er det sånn. Skal jeg kjefte på folk? Som ingenting kan gjøre med saken? Gidder ikke. Vil mye heller ha en bra tone og minst mulig infarkt.
Og imorgen er det åpning altså. Det betyr at jeg begynner å se slutten på Prosjekt Utstilling på Samisk Kunstsenter, som har pågått i over tre år. Det er da noe.
Dagens lille irritasjonsmoment:
er en avstand fra asfalt til fortau på ca 40 cm. Kanskje var fortauet litt høyt fra før, kanskje var det flere lag asfalt som var frest bort, men hva med å lage en liten overgang ved fotgjengerfeltet?
Nå måtte bilene først gå med på å stoppe, så måtte jeg KLATRE ned på veien, løfte ned vogna, komme meg over, og KLATRE opp på fortauet igjen, og så manne hele vogna med sovende lett rystet baby opp etter meg på fortauet igjen.
Jeg måtte altså få lov å banne litt der.
Nå måtte bilene først gå med på å stoppe, så måtte jeg KLATRE ned på veien, løfte ned vogna, komme meg over, og KLATRE opp på fortauet igjen, og så manne hele vogna med sovende lett rystet baby opp etter meg på fortauet igjen.
Jeg måtte altså få lov å banne litt der.
Fem rein, to rev, en elg, syv ugler og fire uidentifiserte senere
er vi hjemme igjen en tur. For det viser seg at den eneste måten jeg klarer å la være å jobbe livet av meg på, er å ikke jobbe. Og det er vanskelig når man har soverommet sitt femten meter fra utstillingssalen. Da må man jobbe hele tiden. Selv om man har en beibi som synes man skal passe på å få i seg tilstrekkelig med næringsstoffer natterstid og kanskj eogså slå av en prat på det. Da blir man sliten da. Dere vet når man står i pysjamasen i utstillingssalen og skjærer i ferdige verk med kniv for kanskje det blir fint? Eller det vet dere kanskje ikke men det gjør jeg. Det er ingen god ide og det vet man der man står i pysjamasen med kniven i hånda men man gjør det likevel.
Så vi kjørte hjem.
Vi kaller jo bilen for Kadilakken (for den girer så fint i bakken) men det er strengt tatt egentlig en veteransbilsMazda. Og når man har en beibi da, som må sitte bak, så må man selv sitte bak, med spypose, og åpenbart er man ikke blitt voksen, for det sa de, når du blir voksen slutter du å være bilsyk, da slutter du å få vondt i ørene når du flyr, men nei da.
Dette innlegget ble akkurat så usammenhengende som jeg fryktet.
Nå skal vi være hjemme og se på monsterkranbåten i fjorden noen dager før vi kjører tilbake til Karasjok om noen dager, og jobber litt mer konstruktivt med det siste som skal på plass.
Og drikker varmtvann. De har bare varmtvann der. Ikke i Karasjok men på kunstsenteret. Det kan da ikke være sunt. De har tilogmed varmtvanni do. Ikke at vi drikker dovann da men det sier jo litt.
Jeg gruer allerede litt for tilbaketuren men da skal det være lyst og i det minste litt mindre elg&ugle på veien.
Og så tar vi med en dunk med vann så blir vi ikke kobberforgiftet.
Så vi kjørte hjem.
Vi kaller jo bilen for Kadilakken (for den girer så fint i bakken) men det er strengt tatt egentlig en veteransbilsMazda. Og når man har en beibi da, som må sitte bak, så må man selv sitte bak, med spypose, og åpenbart er man ikke blitt voksen, for det sa de, når du blir voksen slutter du å være bilsyk, da slutter du å få vondt i ørene når du flyr, men nei da.
Dette innlegget ble akkurat så usammenhengende som jeg fryktet.
Nå skal vi være hjemme og se på monsterkranbåten i fjorden noen dager før vi kjører tilbake til Karasjok om noen dager, og jobber litt mer konstruktivt med det siste som skal på plass.
Og drikker varmtvann. De har bare varmtvann der. Ikke i Karasjok men på kunstsenteret. Det kan da ikke være sunt. De har tilogmed varmtvanni do. Ikke at vi drikker dovann da men det sier jo litt.
Jeg gruer allerede litt for tilbaketuren men da skal det være lyst og i det minste litt mindre elg&ugle på veien.
Og så tar vi med en dunk med vann så blir vi ikke kobberforgiftet.
På jobb.
Nå har jeg snart montert denne utstilingen i en uke. Jeg er så sliten i hodet som man bare blir når man har montert en utstilling i en uke.
Det har ikke gått sånn kjempefort for først hadde kunstsenteret glemt å ta ned utstillingen som var før min. Jeg var ikke sånn kjempeoverrasket da jeg kom inn i salen og den var full, for dette er altså stedet som to ganger har utsatt utstillingen min uten å varsku meg. Til tross for skriftlige avtaler derom. Men jeg var litt kjempeirritert, for det tar jo den tiden det tar å kjøre til Karasjok, og det er ikke SÅ mye å finne på her, og man har da en liten baby med seg. Jeg ville heller vært hjemme en dag til enn å sitte og loke i Karasjok, for å si det sånn.
Dagen etter kom de nå på at utstillingen skulle vært tatt ned, men det var likevel ikke barebare å få tømt den salen for enkelte ting er jo både tunge og store og er man bare én på jobb...
Så fort har det ikke gått.
Og det gjør det fortsatt ikke.
Men det GÅR framover. Absolutt.
Jeg kommer tilbake med bilder.
Snart.
Det har ikke gått sånn kjempefort for først hadde kunstsenteret glemt å ta ned utstillingen som var før min. Jeg var ikke sånn kjempeoverrasket da jeg kom inn i salen og den var full, for dette er altså stedet som to ganger har utsatt utstillingen min uten å varsku meg. Til tross for skriftlige avtaler derom. Men jeg var litt kjempeirritert, for det tar jo den tiden det tar å kjøre til Karasjok, og det er ikke SÅ mye å finne på her, og man har da en liten baby med seg. Jeg ville heller vært hjemme en dag til enn å sitte og loke i Karasjok, for å si det sånn.
Dagen etter kom de nå på at utstillingen skulle vært tatt ned, men det var likevel ikke barebare å få tømt den salen for enkelte ting er jo både tunge og store og er man bare én på jobb...
Så fort har det ikke gått.
Og det gjør det fortsatt ikke.
Men det GÅR framover. Absolutt.
Jeg kommer tilbake med bilder.
Snart.
Her skulle jeg hatt en lukt som overskrift istedet for en tekst.
Jeg står og vasker håret i en garderobe som mest av alt ser ut som en del av en russisk militærkaserne. Nå har jeg aldri vært i en russisk militærkaserne, men det er liksom dit tankene føres. Det er vel de to doene som står borte ved kortveggen, nakne og uten noesomhelst slags avlukke rundt seg som leder an. Og det at dusjene opprinnelig heller ikke har hatt noe forheng, bare flislagte skillevegger. Noen har forsøkt å oppgradere uttrykket noe ved å kjøpe tre dusjforheng på opphørssalget til Domus Karasjok i 1986 og hengt dem opp i gardinringer som har løsnet. Dusjhodene er selvsagt veggfaste og varmtvannet bruker lang tid på å komme fram. Man må bare kaste seg inn i det.
Men det er lukter jeg tenker på. For da jeg åpner sjampoflaska jeg har kjøpt i Finland er jeg plutselig på badet til farmor. Det vil si, ikke badet men det lille dorommet foran badet i leiligheten hennes. Og jeg vasker en heklet gryteklut. Den er ikke skitten, men farmor har en såpe som lukter så godt. Og jeg skal få med meg litt av lukten hjem, så jeg står og gnir inn denne hekla pyntegrytekluten med denne såpen. I mange dager går jeg med grytekluten under nesa.
Jeg får plutselig så fryktelig lyst å prate med farmor. Som er død for mange år siden. Vi prata bestandig så mye på telefonen. Men de siste årene ble det mindre av det, og det siste året var jeg ikke så mye tilstede i farmor sitt liv. Nå får jeg så lyst å prate med henne igjen. Spørre om hun husker det med grytekluten.
Nei, det vil jeg ikke! tenker jeg så høyt jeg kan, for det slår meg at jeg er mutters alene i et enormt bygg med masse historie, som man sier, og her er mengder med tomme rom og mørke hjørner og dører som svaier på hengslene sine, og det er langt å gå fra miltærkasernen til der jeg sover, og jeg våkner dessuten alltid og må tisse om natten og doen er ikke engang i samme etasje, og farmor, hun så dauinger overalt sjøl, og NEI, jeg vil ikke snakke med farmor.
Mormor sa at den som ikke vil se, han får ikke se, jeg holder meg til den tanken. Og lukter på sjampoen. Og er liten og hjemme hos farmor igjen.
Jeg tenker at det er vel tilogmed vitenskapelig bevist at lukt er den sterkeste minneframbringeren. Kanksje fordi vi strengt tatt ikke har så bra luktesans. Så vi lukter ikke hele tiden. Lukter blir kanskje tydeligere da. Det er sjelden man lukter noe og tenker "hvor har jeg luktet dette før", det er alltid den dere BANG tilbake i et minne, et annet sted, en person man husker. Tenker jeg og åpner balsamflaska med litt banning og småtrøbbel og tenker ååååh, hvor har jeg denne lukten fra?
Hvor har jeg den fra?
Jeg klarer ikke plassere minnet.
Jeg tråkler meg fra militærkaserne til hybel. Der ligger familien min og sover. Jeg er heldigvis ikke så mutters alene, men jeg kan ikke vekke dem om natten og ta dem med på do, selv om Jendor sikkert hadde syntes det var storveis med en nattprat. Men her oppe er ikke det store bygget så skummelt lengre. Og jeg tenker på alt det der det var fint å prate med farmor om.
Men det er lukter jeg tenker på. For da jeg åpner sjampoflaska jeg har kjøpt i Finland er jeg plutselig på badet til farmor. Det vil si, ikke badet men det lille dorommet foran badet i leiligheten hennes. Og jeg vasker en heklet gryteklut. Den er ikke skitten, men farmor har en såpe som lukter så godt. Og jeg skal få med meg litt av lukten hjem, så jeg står og gnir inn denne hekla pyntegrytekluten med denne såpen. I mange dager går jeg med grytekluten under nesa.
Jeg får plutselig så fryktelig lyst å prate med farmor. Som er død for mange år siden. Vi prata bestandig så mye på telefonen. Men de siste årene ble det mindre av det, og det siste året var jeg ikke så mye tilstede i farmor sitt liv. Nå får jeg så lyst å prate med henne igjen. Spørre om hun husker det med grytekluten.
Nei, det vil jeg ikke! tenker jeg så høyt jeg kan, for det slår meg at jeg er mutters alene i et enormt bygg med masse historie, som man sier, og her er mengder med tomme rom og mørke hjørner og dører som svaier på hengslene sine, og det er langt å gå fra miltærkasernen til der jeg sover, og jeg våkner dessuten alltid og må tisse om natten og doen er ikke engang i samme etasje, og farmor, hun så dauinger overalt sjøl, og NEI, jeg vil ikke snakke med farmor.
Mormor sa at den som ikke vil se, han får ikke se, jeg holder meg til den tanken. Og lukter på sjampoen. Og er liten og hjemme hos farmor igjen.
Jeg tenker at det er vel tilogmed vitenskapelig bevist at lukt er den sterkeste minneframbringeren. Kanksje fordi vi strengt tatt ikke har så bra luktesans. Så vi lukter ikke hele tiden. Lukter blir kanskje tydeligere da. Det er sjelden man lukter noe og tenker "hvor har jeg luktet dette før", det er alltid den dere BANG tilbake i et minne, et annet sted, en person man husker. Tenker jeg og åpner balsamflaska med litt banning og småtrøbbel og tenker ååååh, hvor har jeg denne lukten fra?
Hvor har jeg den fra?
Jeg klarer ikke plassere minnet.
Jeg tråkler meg fra militærkaserne til hybel. Der ligger familien min og sover. Jeg er heldigvis ikke så mutters alene, men jeg kan ikke vekke dem om natten og ta dem med på do, selv om Jendor sikkert hadde syntes det var storveis med en nattprat. Men her oppe er ikke det store bygget så skummelt lengre. Og jeg tenker på alt det der det var fint å prate med farmor om.
Uuuuuuuuuuuuuuu
Jeg er i Karasjok. Og jeg monterer utstilling. Det gjør jeg vanligvis på den måten at jeg jobber til jeg begynner å bli sliten, og så er det bare noe mer som må fikses, og så skal jeg bare, og så må jeg prøve ut to ting til, og til slutt er jeg så ferdig at det bokstavelig talt uler i hodet.
Det er metoden.
Men nå har jeg med en baby (som skal bli REGNSKAPSFØRER når han blir stor, bare så det er sagt) og da må man slutte før uleihodetstadiet. Det er ikke helt lett. Men jeg er jo fleksibel.
Litt, ihvertfall.
Det er metoden.
Men nå har jeg med en baby (som skal bli REGNSKAPSFØRER når han blir stor, bare så det er sagt) og da må man slutte før uleihodetstadiet. Det er ikke helt lett. Men jeg er jo fleksibel.
Litt, ihvertfall.
klar melding ut
Når man er i Stockholm, har man Tradera og Blocket og lapper på butikken og så kan man handle brukt og orge og skaffe. Utvalget er enormt og man kan gjøre en god handel på auksjonssider som Tradera.
Når man er i Kirkenes har man KjøpeBytteSkaffeSør-Varanger-siden på facebook. Utvalget er variabelt og varierende.
Men man kan skrive på dialekt! Man kan føre lengre meningsutvekslinger med selger i kommentarfeltet og man blir forstått og man kan tilogmed koste på seg en artighet! Og kanskje andre slenger seg på!
Ikke det der tullesvensknorske man må bedrive med stockholmssvensker som blir tomme i blikket med en gang man åpner munnen.
Kommunikasjon slår utvalg, sier nå jeg.
Når man er i Kirkenes har man KjøpeBytteSkaffeSør-Varanger-siden på facebook. Utvalget er variabelt og varierende.
Men man kan skrive på dialekt! Man kan føre lengre meningsutvekslinger med selger i kommentarfeltet og man blir forstått og man kan tilogmed koste på seg en artighet! Og kanskje andre slenger seg på!
Ikke det der tullesvensknorske man må bedrive med stockholmssvensker som blir tomme i blikket med en gang man åpner munnen.
Kommunikasjon slår utvalg, sier nå jeg.
litt foran og litt etter
Jendor Spekulasi Førstevann ruller over på magen nå. Det er egentlig en god stund til han skal klare det. Men han løfter ikke hodet. Og det er en god stund siden han skulle ha klart det. Det vil si, han klarer det egentlig, men han gidder ikke.
Og når han ligger der på magen, kommer rompa opp, og så knærne, og så åler han seg litt framover.
Uten å løfte hodet altså.
Han ser ut som en liten støvsuger.
Det er en grunn til at det er en rekkefølge på når man skal klare forskjellige ting! sier jeg til Jendor Støvsuger med Skrubbsår på Nesa.
Men han hører ikke for han er så liten.
Og når han ligger der på magen, kommer rompa opp, og så knærne, og så åler han seg litt framover.
Uten å løfte hodet altså.
Han ser ut som en liten støvsuger.
Det er en grunn til at det er en rekkefølge på når man skal klare forskjellige ting! sier jeg til Jendor Støvsuger med Skrubbsår på Nesa.
Men han hører ikke for han er så liten.
ordveksling
I det siste har hjernen min bytta om på ordene garasje og tilhenger. Uten å informere meg om det før nå helt nylig. Det har ført til mange varianter av denne samtalen:
-vi skal kjøre til kauto med garasje i neste uka.
-jøss. kjøre?
-eh, ja såklart?
-gjennom norge?
-nei, vi har ikke nåkka spesielt vi sku ha gjort i tanadalen, såh eh vi kjør over finland.
-men e det lov å kjør over tolla med garasje?
-jah herregud, vi har jo bare ei barnevogn og nån sagkrakka i den. det må nu gå.
-har dåkker ikke tømt den?!
-nei, koffer sku vi dræg den tom med oss til kauto?
-e det her et kunstprosjekt?
-ja ka sku æ ellers gjør i kauto...nei hahhaha, herregud, æ mene jo karasjok! haha! æ sir bestandi feil. karasjok. karasjok!
Og så mener jeg jo tilhenger. Unnskyld alle. Jeg skjønner skepsisen nå.
-vi skal kjøre til kauto med garasje i neste uka.
-jøss. kjøre?
-eh, ja såklart?
-gjennom norge?
-nei, vi har ikke nåkka spesielt vi sku ha gjort i tanadalen, såh eh vi kjør over finland.
-men e det lov å kjør over tolla med garasje?
-jah herregud, vi har jo bare ei barnevogn og nån sagkrakka i den. det må nu gå.
-har dåkker ikke tømt den?!
-nei, koffer sku vi dræg den tom med oss til kauto?
-e det her et kunstprosjekt?
-ja ka sku æ ellers gjør i kauto...nei hahhaha, herregud, æ mene jo karasjok! haha! æ sir bestandi feil. karasjok. karasjok!
Og så mener jeg jo tilhenger. Unnskyld alle. Jeg skjønner skepsisen nå.
Nok nå
Nei, nå er det nok ferie.
Desverre er den ikke over på enda en uke, så jeg har juksejobbet. Hvilket betyr at man går inn på syrommet og stenger døren etter seg, og blir beskyldt for å ville ha sprutmaskinen for seg selv, bærer ut sprutmaskinen, og så får et par timers arbeidsro til å få fiksa litt saker.
Desverre er den ikke over på enda en uke, så jeg har juksejobbet. Hvilket betyr at man går inn på syrommet og stenger døren etter seg, og blir beskyldt for å ville ha sprutmaskinen for seg selv, bærer ut sprutmaskinen, og så får et par timers arbeidsro til å få fiksa litt saker.
enkeltpersonsforetaksforeldrepermisjon
Da jeg gikk og ventet Jendor hadde jeg en kompis som heter Bjørn som akkurat hadde fått barn og han sa at Åh, det er så deilig å være hjemme i babybobla, alt annet blir så uviktig. Han sto der og lagde potetsuppe med ungen i bæresele på magen. Og var i pappapermisjon.
Og det der glede jeg meg så enormt til. Å være i mammapermisjon og at alt annet skulle bli uviktig. Å ikke tenke så mye på jobb og sånn.
Men der forregnet jeg meg litt. For jeg er jo selvstendig næringsdrivende.
Bjørn, som i motsetning til meg, har brukt utdannelsen sin til noe fornuftig, er interiørarkitekt og fast ansatt på et arkitektkontor. Der er det ikke alltid like bra stemning, og det er en grunn til at han fryder seg over boblen, for nå er Bjørn hjemme med barn og kan si DET ER IKKE MITT PROBLEM! SPØR VIKAREN MIN! Han kan faktisk tilogmed la være å si det, han kan bare la være å ta telefonen. Og sitte der i boblen sin.
Det er ikke samme sak for en som har et enkeltpersonsforetak. For det første er det et eventyr bare å komme seg ut i foreldrepermisjon. På torsdag fikk jeg endelig brev fra NAV om at okei da. Gå nå ut i den der permisjonen du har tusket til deg. Fredag var siste permisjonsdag. Så det har tatt sin tid. Og sin lille mengde energi og gråt og tenders gnidsel, ikke minst. Det er nå én ting. For det andre har jeg ikke noe jobb å komme tilbake til hvis jeg sier DET ER IKKE MITT PROBLEM! SPØR VIKAREN MIN!
Det er kanskje ikke alltid verdens beste stemning i enkeltpersonsforetaket heller, men det det iallefall ikke er, er vikar.
Og som den ekstremt pliktoppfyllende anarkisten jeg er, synes jeg det der er vanskelig. Når staten betaler meg for å være hjemme, er det da riktig av meg å drive på og sende mail og sånt? Ikke at jeg får betalt for det, men likevel? Er det LOV å kjøpe tau som skal brukes i jobben? Det kan det da ikke være...det er jo en utgift i årsregnskapet! Utgifter påvirker skatten! Da er det en slags inntekt! Men jeg må jo ha det jævla tauet klart når jeg er ferdig med permisjonen og skal sette opp den der utstillinga ellers blir det bålsjåj katastråf! Ååååeh!
Sånn er det å være maoistlutheraner.
For jeg har ligget veldig mye søvnløs på kveldene og tenkt på alt som burde vært gjort med jobben, og er det noe småbarnsforeldre vil så er det å sove. For når man ligger søvnløs for lenge så våkner plutselig Jendor og lurer på hvorfor han ikke har fått mat for lenge siden, og når han har spist synes han bare det er alminnelig folkeskikk å slå av en totimersprat. Da burde man selv ha gjort unna sovinga istedet for å tenke på utstillinger. (Har jeg LOV å ligge søvnløs og tenke på jobb når staten betaler meg for å ta vare på barnet mitt?)
Jeg tror jo ikke staten vil ha meg arbeidsløs heller. Prøver jeg å tenke. Jeg vil iallefall ikke ha meg arbeidsløs. Jeg vil ha nattesøvn.
Avogtil skulle jeg ønske jeg var bare bittelitt annerledes skrudd sammen.
Og det der glede jeg meg så enormt til. Å være i mammapermisjon og at alt annet skulle bli uviktig. Å ikke tenke så mye på jobb og sånn.
Men der forregnet jeg meg litt. For jeg er jo selvstendig næringsdrivende.
Bjørn, som i motsetning til meg, har brukt utdannelsen sin til noe fornuftig, er interiørarkitekt og fast ansatt på et arkitektkontor. Der er det ikke alltid like bra stemning, og det er en grunn til at han fryder seg over boblen, for nå er Bjørn hjemme med barn og kan si DET ER IKKE MITT PROBLEM! SPØR VIKAREN MIN! Han kan faktisk tilogmed la være å si det, han kan bare la være å ta telefonen. Og sitte der i boblen sin.
Det er ikke samme sak for en som har et enkeltpersonsforetak. For det første er det et eventyr bare å komme seg ut i foreldrepermisjon. På torsdag fikk jeg endelig brev fra NAV om at okei da. Gå nå ut i den der permisjonen du har tusket til deg. Fredag var siste permisjonsdag. Så det har tatt sin tid. Og sin lille mengde energi og gråt og tenders gnidsel, ikke minst. Det er nå én ting. For det andre har jeg ikke noe jobb å komme tilbake til hvis jeg sier DET ER IKKE MITT PROBLEM! SPØR VIKAREN MIN!
Det er kanskje ikke alltid verdens beste stemning i enkeltpersonsforetaket heller, men det det iallefall ikke er, er vikar.
Og som den ekstremt pliktoppfyllende anarkisten jeg er, synes jeg det der er vanskelig. Når staten betaler meg for å være hjemme, er det da riktig av meg å drive på og sende mail og sånt? Ikke at jeg får betalt for det, men likevel? Er det LOV å kjøpe tau som skal brukes i jobben? Det kan det da ikke være...det er jo en utgift i årsregnskapet! Utgifter påvirker skatten! Da er det en slags inntekt! Men jeg må jo ha det jævla tauet klart når jeg er ferdig med permisjonen og skal sette opp den der utstillinga ellers blir det bålsjåj katastråf! Ååååeh!
Sånn er det å være maoistlutheraner.
For jeg har ligget veldig mye søvnløs på kveldene og tenkt på alt som burde vært gjort med jobben, og er det noe småbarnsforeldre vil så er det å sove. For når man ligger søvnløs for lenge så våkner plutselig Jendor og lurer på hvorfor han ikke har fått mat for lenge siden, og når han har spist synes han bare det er alminnelig folkeskikk å slå av en totimersprat. Da burde man selv ha gjort unna sovinga istedet for å tenke på utstillinger. (Har jeg LOV å ligge søvnløs og tenke på jobb når staten betaler meg for å ta vare på barnet mitt?)
Jeg tror jo ikke staten vil ha meg arbeidsløs heller. Prøver jeg å tenke. Jeg vil iallefall ikke ha meg arbeidsløs. Jeg vil ha nattesøvn.
Avogtil skulle jeg ønske jeg var bare bittelitt annerledes skrudd sammen.
Ut i periferien ( a grand day out)
Kanskje er det fordi jeg er fra Kirkenes og det er et tankemønster som faller naturlig for meg, men jeg har gått rundt og trodd at jeg bor ved verdens ende.
Ikke i Kirkenes, men i Stockholm. Her bor vi jo på slutten av t-banelinja og jeg har gått rundt og tenkt at det også er slutten av Stockholm. Enda jeg har jo kart. Og vet jo at steder forbi oss også har navn.
Men at det bor folk der?
Når vi er ute og går tur, på nordmenns vis, går vi stort sett innover, mot sentrum. Det virker så logisk. Men i går gikk vi andre veien, for jeg var så lei av å gå samme vei. Og så var jeg kanskje også bittelitt lei av at Jendor skal hilse på samtlige trær vi triller innunder med et høyt HROH! og innover mot sentrum er gjennom en skog og en til og da blir det endel HROH!ing for ikke et tre blir oversedd. Med utover mot det jeg antok var periferien er det mer overkommelig beskoget.
Men har du sett. Hvor var egentlig periferien? For vi kom bare rett inn i et nytt boligområde, og det var liksom så overraskende...komplett. Like mye av et kompelett lite samfunn-i-storbyen som det vi bor i. Men HER?! FORBI t-banelinjen? Med bare bussforbindelse? Jeg kunne liksom ikke tro det. Penere enn hos oss var det også. Vi bor i en bydel som man på typisk lokalpatriotisk vis har gitt navnet "Tegelstaden", men "Bunkersbyen" er mye mer beskrivende. Skjønt sommertid er det fint og grønt og det er på t-banelinja og rett ved en skog eller to, så det er lett å lukke øynene for at det ser bittelitt ut som et Murmansk utført i murstein og at barn kjører trimma mopeder uten hjelm eller kontroll på gangstiene. Man blir lokalpatriot selv om man ikke er fastboende.
Men dette nye stedet, som jeg jo innså etter et blikk på arkitekturen strengt tatt måtte være eldre...det var jo liksom...så pent? Rent? Og befolkningen var så etnisk svensk?
Hodet mitt kunne ikke nedlegge verken stedets eksistens eller utføring. Og torg og trær og vann og sentrum og apotek og bibliotek og egne tiggere og alt.
Lengre ut enn oss, altså. Vi gikk forbi en eiendomsmegler og prospektene i vinduet fortale at husprisene var høyere enn hos oss. I periferien. Med bare bussforbindelse.
Vi gikk rundt i undring, lenger og lenger ut i det som skulle være periferien. Så langt som vi bare turte med en som var litt oppgitt over mangelen på trær, og fellesvissheten om at snart måtte vi spise middag.
Når man går sånn ut på oppdagelsesferd føler man at man er langt avgårde. Man er usikker på om man skal gå videre, skal man gå rundt neste sving? skal man gå og se om det virkelig er vann som blinker der nede? skal man gå og se hva som er bak de trærne? for plutselig er det så fryktelig langt hjem og kanskje man tilogmed har gåttt seg vill. Og er sulten og tørst.
Og nesten alltid, når man snur og går hjem, oppdager man at det er bare ti minutter så er man hjemme. Eller det er ikke alltid ti minutter men når man ikke vet hvor man skal er det kjempelangt å gå. Når man skal tilbake og kan veien har det blitt kort.
Og akkurat det er jo faktisk ganske praktisk.
For han lille ville se på trær og de store ville ha mat og ingen av tingene var noen umulighet.
Ikke i Kirkenes, men i Stockholm. Her bor vi jo på slutten av t-banelinja og jeg har gått rundt og tenkt at det også er slutten av Stockholm. Enda jeg har jo kart. Og vet jo at steder forbi oss også har navn.
Men at det bor folk der?
Når vi er ute og går tur, på nordmenns vis, går vi stort sett innover, mot sentrum. Det virker så logisk. Men i går gikk vi andre veien, for jeg var så lei av å gå samme vei. Og så var jeg kanskje også bittelitt lei av at Jendor skal hilse på samtlige trær vi triller innunder med et høyt HROH! og innover mot sentrum er gjennom en skog og en til og da blir det endel HROH!ing for ikke et tre blir oversedd. Med utover mot det jeg antok var periferien er det mer overkommelig beskoget.
Men har du sett. Hvor var egentlig periferien? For vi kom bare rett inn i et nytt boligområde, og det var liksom så overraskende...komplett. Like mye av et kompelett lite samfunn-i-storbyen som det vi bor i. Men HER?! FORBI t-banelinjen? Med bare bussforbindelse? Jeg kunne liksom ikke tro det. Penere enn hos oss var det også. Vi bor i en bydel som man på typisk lokalpatriotisk vis har gitt navnet "Tegelstaden", men "Bunkersbyen" er mye mer beskrivende. Skjønt sommertid er det fint og grønt og det er på t-banelinja og rett ved en skog eller to, så det er lett å lukke øynene for at det ser bittelitt ut som et Murmansk utført i murstein og at barn kjører trimma mopeder uten hjelm eller kontroll på gangstiene. Man blir lokalpatriot selv om man ikke er fastboende.
Men dette nye stedet, som jeg jo innså etter et blikk på arkitekturen strengt tatt måtte være eldre...det var jo liksom...så pent? Rent? Og befolkningen var så etnisk svensk?
Hodet mitt kunne ikke nedlegge verken stedets eksistens eller utføring. Og torg og trær og vann og sentrum og apotek og bibliotek og egne tiggere og alt.
Lengre ut enn oss, altså. Vi gikk forbi en eiendomsmegler og prospektene i vinduet fortale at husprisene var høyere enn hos oss. I periferien. Med bare bussforbindelse.
Vi gikk rundt i undring, lenger og lenger ut i det som skulle være periferien. Så langt som vi bare turte med en som var litt oppgitt over mangelen på trær, og fellesvissheten om at snart måtte vi spise middag.
Når man går sånn ut på oppdagelsesferd føler man at man er langt avgårde. Man er usikker på om man skal gå videre, skal man gå rundt neste sving? skal man gå og se om det virkelig er vann som blinker der nede? skal man gå og se hva som er bak de trærne? for plutselig er det så fryktelig langt hjem og kanskje man tilogmed har gåttt seg vill. Og er sulten og tørst.
Og nesten alltid, når man snur og går hjem, oppdager man at det er bare ti minutter så er man hjemme. Eller det er ikke alltid ti minutter men når man ikke vet hvor man skal er det kjempelangt å gå. Når man skal tilbake og kan veien har det blitt kort.
Og akkurat det er jo faktisk ganske praktisk.
For han lille ville se på trær og de store ville ha mat og ingen av tingene var noen umulighet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)