I fjor feira jeg julen i Stockholm. Det var egentlig ikke noe eget valg, jeg var kjepesupergravid og kunne nesten ikke gå på grunn av et ledd i hofta jeg aldri skjønte så mye av fordi all kommunikasjon om dette foregikk på svensk og litt over hodet på meg. Jeg syntes det var litt trasig å skulle feire svenskjul.
Men jeg hadde planer for hvordan jeg skulle feire mest mulig hjemmejul.
Vi skulle dra på kirkegården. Og tenne lys. Bare det gikk i orden så hadde jeg liksom min jul i boks.
Nå kunne jeg riktignok ikke gå. Og det er langt til kirkegården. Men jeg hadde tenkt at the Stig kunne sparke meg på sparken. Ååååh så julete det kom til å bli.
Og nesten akkurat som hjemme.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg så glatt kunne overse det faktum at vi a) ikke hadde spark og b) det uansett ikke var sparkeføre. Her har de jo barmarkssesong på de underligste tidspunkt. Jeg var helt oppsatt i hodet mitt på at dette var en plan som kunne gjennomføres.
Jeg innså selvbedraget på lillejulaften. Ikke bare var det snømangel og sparkemangel, men det var jo faktisk også LYST. Det ble jo helt feil. Man kan jo ikke tenne lys i lyset. Det må man gjøre i mørtna. Men her blir det jo ikke mørkt før ved middagstid og da kan man jo ikke slepe seg rundt på fjerntliggende kirkegårder. Særlig ikke når man ikke kan gå mer enn ti meter av gangen.
jeg ble faktisk veldig lei meg da jeg innså dette.
I år har jeg gjentatt det hele. Ja, glem det med sparkeføre da, for jeg kan gå selv.
Men det er jo fortsatt LYST. Innså jeg i dag. Selv om jeg faktisk kommer meg til kirkegården i år blir det jo ikke plutselig mørkt bare for at jeg vil ha det som hjemme. Og det er fanden suse meg tretten grader ute!
Sukk.
Heldigvis har vi medbragt pinnekjøtt i det minste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar