Ta deg sammen.

Det er ikke så rart at det ikke går så bra, sier folk til meg, du må huske at du fant jo faktisk faren din død.
Joda. Det husker jeg jo.
Men egentlig synes jeg ikke det er så ille. Det som er ille er at han er død, men jeg synes ikke det er uoverkommelig å tenke på det at jeg fant ham. Han var død da. Så åpenbart. Det var ingenting jeg kunne gjøre og dermed ingenting jeg kunne gjort annerledes. Ikke engang det at jeg ringte brannvesenet istedet for ambulansen gjorde noe fra eller til. Og jeg plager meg heller ikke med tanken på at jeg burde reist opp før, for han var død før han traff gulvet. Jeg kunne ikke gjort noe om jeg hadde vært der.
For meg hadde det vært verre å fått en telefon om hva som hadde skjedd. Nå fant jeg det ut selv. Og var hos ham til ambulansen kom.

Det eneste som er litt ekkelt å tenke på er akkurat da vi begynte å nærme oss huset hans, og jeg så at lysene var på og bilen sto i oppkjørselen. Det var ikke noe bra tegn når han samtidig ikke hadde svart på telefon på et døgn. Det skjønte jeg.

Vi er alle forskjellige. Vi bruker forskjellig med tid på sånt, sier folk. Folk har rett. Jeg skulle gjerne sluppet å si til meg selv flere ganger om daget at NÅ TAR DU DEG SAMMEN! Men hva skal jeg gjøre da? Jeg har ikke vikar og nå begynner det å bli et reelt problem at ingen kommer på jobb.

Nå tar du deg sammen. Unnskyld, men nå tar du deg faktisk sammen.