Skulle gjerne hatt en lystelig overskrift men det er nok mer av det samme, ja.

Det er mange ting som blir vanskelig.
Jeg tror jeg har fått sendt ut det meste av viktige papirer, våpnene har jeg ikke fått ordna, og jeg gruer meg til å gå i gang med pappas selvangivelse, men jeg er foreløpig litt på toppen av papirpunken mens jeg venter på neste ras.

Men gleden. Hvordan skal man forholde seg til den? Eksiterer den og om den gjør det, får den lov?
I femten år har jeg og the Stig lengta etter en base, et hus, vegger, tak og gulv som bare vi eier, i Kirkenes. Nå har vi det. I månedene fra mai til februar, mens vi bodde hos mamma og leita etter hus og blei mer og mer slitne, var det dette vi så fram til. Nå har vi det, og vi planla å være ekstatiske, men som dere vet, pappa er død (død! av alle ting!) og gleden over huset finnes ikke.
Jeg tenkte at når vi bare fikk hus, skulle energien komme tilbake og jeg skulle ta tak i alle de hundre tingene man må ta tak i, med plutselig lyst og glede og oppfinnsomhet og pågangsmot.
Sånn er det jo ikke.
Energien, jeg gidder ikke prate om den engang, og når jeg finner på noe lurt og i løpet av en tre til fem dager evner å gjennomføre det, og kjenner et lite blaff av glede, så får jeg så dårlig samvittighet.
Stå her og glede seg over interiør når ens pappa er død. FOLK, altså.
Men så har jeg jo en liten familie selv. Og skal jeg ikke i det minste prøve å glede meg litt over ting sånn at vi som bor i huset har det bra?
Det er så vanskelig akkurat det der og jeg innser at sånn her kommer det til å være en stund og det er også vanskelig. Jeg har lyst å be om unnskyldning hele tiden.
Jaja. Jendor er ganske bra på takk og væshego og neitakk, kanskje det er på tide å innføre "unnskyld". Men det bør jo ha et element av årsak, konsekvens, virkning, og her blir det litt abstrakt. Jeg tror denne varianten er for viderekommende.

Jeg blir også litt halvgal av at det er så rotete her, som det jo blir når man har flyttet inn og aldri får på plass lamper, oppbevaring, sofa, hjemmet sitt. Det er så rotete inne i hodet og når hver eneste flate er en felles roteskuff blir det aldri ro i hodet.

Men det blir jo bedre. Mye saktere enn planlagt kommer ting på plass. En knagg, en kurv, fire stoler til å sitte på.
Og så har jeg bestemt meg for å ikke gå på jobb på et par dager. Det går jo ikke an, for jeg har så mye å gjøre, og vikaren er også hjemme med død far, men jeg gjør jo ingenting når jeg er der, jeg bare drukner i dårlig samvittighet over manglende arbeidsmoral, så nå prøver jeg å la være å gå dit. Hovedverneombudet ville nok vært enig i at det er en bra verneplan.