Hjernen er allmektig

Da pappa døde ble balansen min verre. Den var jo blitt bedre, men plutselig begynte jeg å sjangle og holde meg i veggene igjen. Fysioterapeuten min fortalte at det er ganske vanlig. Når folk dør, eller kanskje egentlig når det er en form for katastrofe da, tenker kroppen "hva er viktig nå?" og så drar den inn på den den ikke oppfatter som viktig. I tillegg forsterker den signalene som kroppen gir om at noe er galt, om det nå var noe galt i utgangspunktet, som et dårlig kne, for den vil at du skal roe ned.
Jeg er uenig i at balansen er uviktig, men det var aldri oppe til diskusjon, det bare ble sånn. Korttidshukommelsen har også dratt på ferie.
Jeg skulle gjerne bytta plass med den, kjenner jeg. Det hadde vært bedre om den var her og tok seg av alt og jeg fikk dra på ferie, men jeg må være her. Og ikke ha tid til ferie.
Men det er altså helt umulig å huske var det var man skulle.
Hvorfor står jeg her? Hva var det jeg skulle? Hvorfor holder jeg en banan?
Og jeg må tenke ordentlig etter før jeg kommer på det. Jeg skulle noe her inne. Det var noe med planter. Ikke jord. Saks! Jeg skulle hente en saks. Den er jo ikke her inne. Bananen må jeg ha plukket opp på veien. Jeg legger den fra meg i vinduskarmen her på toalettet, det er veldig logisk.
Den der følelsen man har når man våkner og ikke klarer å huske hvor man er? Den er nesten permanent. Jeg vet hvor jeg er, jeg mener den følelsen i hjernen. Av å ha glemt noe og prøve å komme på det og det er helt, helt blankt.

I går var jeg på grava til pappa. Ikke for at jeg hadde noe behov for å hilse på, sånn sett tror jeg huset hans er grava, men jeg måtte bare opp dit og sjekke om det VAR noe. Noe som måtte ordnes. Hva nå det skulle vært. Jeg kunne ikke helt sette ord på hva det skulle vært.
Men følelsen var veldig sterk så jeg måtte bare dra og sjekke. Det VAR ikke noe. Han lå der vi hadde lagt han og hva mer kan man egentlig forlange?
Jeg tror at mengden med ting som må gjøres er så overveldende at hjernen er litt oversvømt. Så den driver og legger til ting. Det har jeg absolutt ikke behov for men jeg må bare. Må bare.

Hvis ikke dette skal gå helt galt må jeg slutte med det. Jeg må prøve å ikke tenke på de tingene jeg ikke får gjort noe med. Og jeg må prøve å tenke på en ting av gangen. Og jeg må prøve å drenere den oversvømte hjernen min.
Jeg vet ikke helt hvordan bare. Men det er bare å sette igang.