jeg får jo til alt

I morrest våknet jeg av at jeg var så opprørt. Jeg hadde drømt at jeg var på politikammeret og målt meg, og de kom fram til at jeg var 163. 163! Hvordan i himmelens navn skjedde det? Jeg hadde en identitetskrise under oppseiling der før jeg innså at det bare var en drøm og at jeg sannsynligvis fortsatt er 160. Og at Jendor hadde sovet helt til klokken seks.

Da jeg satt i stua hos pappa og snakket med politiet, forsatt med skoene på inne, fortsatt med pappa liggende på gulvet, testet jeg ut den der tanken om at det kanskje bare var en drøm, men jeg tok aldri i på det. Det var så virkelig alt sammen. Jeg var aldri i tvil om at han var død.
Senere prøvde jeg å tenke at det var feil, akkurat nå setter pappa seg forvirret opp nede på begravelsesbyrået, og det var litt trøstende. Jeg trodde aldri på det, men jeg fikk liksom noen sekunder fri. Han er ikke død likevel!
Man tar det man får. I dette tilfellet sekundene.

I dag har jeg mailet hit og dit om død og dødsbo, og littegrann om min egen jobb. Det er vanskeligere. Det er lett å kjefte på DNB fordi de sender meg et skjema om den avdøde der man skal fylle i elleve siffer men de bare har ni felter. Da føler jeg meg berettiget harm, og det er deilig. Dette handler om døde folk! Ikke send ut umulige skjema for deretter å koble meg ut av køen fordi maksimal køtid er oppnådd! Etter ETT minutt! Vanligvis er jeg forsiktig med å kjefte på de stakkarene som bare sitter og tar telefonene, men nå gir rollen meg som Utilregnelig Etterlatt et frirom jeg gjerne tar imot.
Men å skulle ringe noen man såvidt kjenner og si at jeg er litt etter med den der jobben fordi pappa døde og jeg slutta deretter å gå på jobb, det er ikke så lett. Men jeg får det til.
Jeg får jo til alt. Men jeg er såklart litt sliten.