Da har jeg stått utenfor politihuset og grått. Etterhvert gikk jeg opp til kirken og sto der og tuta, det var mindre pinlig følte jeg. Det kom noen turister og så på meg.
Det er disse våpnene til pappa, det må søkes for å få dem tilbake fra politiet, jeg skal ta noen på "arv&affeksjon" og en svoger med lisens de andre. Jeg gikk innom politiet og henta søknadsskjema. En kompis gikk gjennom våpenkortet for meg, plutselig er det ikke lengre en hel haug med våpen, men åtte forskjellige. Derfor er det så mange. På politikammerset sa de at det var noen der som var interessert i ett av dem, det var egentlig litt pussig. Går de gjennom det som kommer inn og frir seg rifler?
Jeg får vel ta jegerprøven etterhvert.
Om man står utenfor politikammerset og gråter har man gjort noe galt. Men utenfor kirken har man bare følelser. Av noe slag.
Mange av dem.
Man sloss med seg selv gjennom eksistensen.
Det gror i hagen. Men det er august, og juli er den eneste måneden med sommer i begge ender. Og når det er sagt som kom juli med ensifret ...
3 kommentarer:
Flere varme klemmer til deg!
Vi har fortsatt ikke gjort noe med våpnene etter far. Egentlig er det bare jeg som har noe forhold til dem, og det er mest sentimentalt.Men jeg bor i blokk, og har absolutt ikke behov for å ha skytevåpen i huset. De sier at jeg kan plombere dem, men da er det jo ikke skytevåpen lenger. Takk for at du deler, Silje. Jeg kjenner det helt inn i hjertet. Klem, Østen.
Ja, jeg skulle gjerne satt det der med våpen på pause, men politiet destruerer dem etter en måned, så man må liksom bare hive seg rundt, få dem ut, og så bestemme seg etterhvert.
Legg inn en kommentar