Jeg liker de der ten fun facts about me som verser for tiden. Men etter å ha blogget i over ti år er det ikke så mange fun facts igjen. Alt er fortalt, og minst en gang. Men jeg kom på én:
Folk spør meg hele tiden hvor gammel jeg er.
Jeg synes det er litt pussig.
Jeg skjønner at jeg kan være litt vanskelig å aldersbestemme, men når jeg sier at folk spør, så er det hvemsomhelst. Hun som laget maten på en tilstelning jeg skulle være med på, for eksempel. Vi hadde ikke noe med hverandre å gjøre, hun var på kjøkkenet og lagde mat, jeg satt i oppholdsrommet og jobbet, og så kom hun og spurte.
Og da tenker jeg, ok, jeg ser nok litt yngre ut enn hva jeg er, men da skulle det fungert sånn at så ser folk på meg, tenker, hmmmm ca 30ellerderomkring, og så går folk videre i livet uten å vite at de har tatt feil. Men det er noe med meg som gjør at folk føler at de bare må vite det eksakt.
For når folk er over tretten, så spør man dem egentlig ikke hvor gamle de er.
The Stig fortalte i morrest at naboen hadde spurt. Som fikk meg til å le, men da påsto the Stig at jeg hadde begynt å gå i pippelangstrømpe-klær "igjen", hvilket jeg, selv om det var en morsom beskrivelse som fikk meg til å le høyt, ikke kjente meg igjen i. Greit, jeg går i en voldsomt stor og lånt ytterjakke, men det er jo Kirkenes, dette. "Og BRODDER!" sa the Stig.
Aha. Ja, det er kanskje litt bygdeoriginal over det. Men jeg har jo dårlig balanse og jeg er så satans lei av å ramle. Jeg var ikke klar over at det satte meg inn i et vaklende aldressegment også.
Nei, jeg synes det er litt rart, altså. For en ting er å måtte vise leg på polet, som jo kan skje når man er pakket inn i lue og skjerf, men det der at helt tilfeldige mennesker hele tiden føler at DE BARE MÅ VITE DET, det synes jeg er litt rart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar