Det er litt vanskelig å blogge for jeg ORKER ikke gjenta at det ikke er helt på topp.
Nå for tiden plages jeg mye med dårlig samvittighet. Veldig dårlig samvittighet. Over hva? Over at vi ikke er og besøker pappa mer. Men han er jo død? Ja.
Sorg og død, ikke en del av logikken. Sukk.
I dag prøvde jeg å avslutte pappas bankkonto, jeg skal ikke dra detaljene, men jeg må forsøke igjen i morgen. Og så må jeg omregistrere noen kjøretøy, og så eksisterer han ikke lengre.
Og nå savner jeg ham. Jeg har nesten ikke gjort det før, for det har vært så mye styr, så mye stress faktisk, at han har blitt litt borte i det, men nå begynner det roe seg, et par bankkontoer, en bil, et par hengere. Så er det tid til å være lei seg på nok en ny måte.
Mye det det går i. 50 shades of sad.
Mer 2550, kanskje.
Men også et par shades of happy innimellom, det kommer seg jo. Det endrer seg ihvertfall. Jeg bruker Jendors timer foran datamaskinen som måltall. Adskillig færre en før. Hvilket rent objektivt sett betyr at jeg har det bedre.
Ja. Jeg trodde faktisk det, når den der boka kom, at den hadlet om femti grå solbriller. En slags spionroman om mannen med de tusen ansikter? Inkognitoforeningen?
Bra jeg ikke er bokillustratør.
Søknad, grus, like.
Jeg sitter og leser søknader. Det er litt idiotarbeid. Ikke at søknadene er idiotiske. Det er veldig mye bra. Og så er det noe som er sjarmerende dårlig. Men det krever ikke mer av meg enn at jeg a) kan lese og b) klarer å svare på spørsmålet: ville JEG gått og sett denne utstillingen?
For det er altså utstillingssøknader. Så skal jeg lese dem, så skal jeg være med på å bestemme hvem som skal stille ut på et visningssted.
Det passer meg bra. Jeg klarer jo ikke produsere noe fornuftig selv for tiden, men jeg klarer å se om andre har tenkt å produsere noe fornuftig. Dermed ser jeg at jeg helt fint klarer fulle arbeidsdager, så lenge skaperkraft ikke er en del av det som forventes av meg i løpet av arbeidsdagen. Jeg var litt bekymret for det, nemlig, ettersom jeg har vært så lite på kontoret etter at pappa gikk hen og døde. At det var blidd noe litt galt med meg.
Noen mener at man bør svare på spørsmålet: "er dette interesant?" når man leser søknader, men jeg synes det meste er interessant på noe plan, og jeg ser at det ofte er interessant for andre enn meg. Men da må man jo si ja til alt. Jeg sier ja til det jeg har lyst til å se. Kunst er jo subjektivt.
Og så merker jeg meg at på begynnelsen av dagen havner mye i "kanskje"-folderen, men jo slitnere jeg blir, jo mer JA og NEI blir det. Enten gidder jeg eller så gidder jeg ikke.
Og så er det 200 søknader som skal leses, så når folk ikke har gidda å lese utlysningsteksten, og ikke leverer det som er bedt om på den måten det er bedt om, så blir jeg litt sånn, "JAHA. Da går kanskje utstillingsplassen til noen som har anstrengt seg istedet da."
Jeg har alltid vært litt regel-nazi.
Og så tegner jeg grus, når jeg blir for lei av søknadslesing. Det skulle jeg jo slutte med, og begynne noe nytt og utviklende for kunsterskapet, men det er så deilig å tegne grus.
Og så har jeg lagt ut et bilde på instagram som har fått en eneste like. Én! Enn at det går an.
For det er altså utstillingssøknader. Så skal jeg lese dem, så skal jeg være med på å bestemme hvem som skal stille ut på et visningssted.
Det passer meg bra. Jeg klarer jo ikke produsere noe fornuftig selv for tiden, men jeg klarer å se om andre har tenkt å produsere noe fornuftig. Dermed ser jeg at jeg helt fint klarer fulle arbeidsdager, så lenge skaperkraft ikke er en del av det som forventes av meg i løpet av arbeidsdagen. Jeg var litt bekymret for det, nemlig, ettersom jeg har vært så lite på kontoret etter at pappa gikk hen og døde. At det var blidd noe litt galt med meg.
Noen mener at man bør svare på spørsmålet: "er dette interesant?" når man leser søknader, men jeg synes det meste er interessant på noe plan, og jeg ser at det ofte er interessant for andre enn meg. Men da må man jo si ja til alt. Jeg sier ja til det jeg har lyst til å se. Kunst er jo subjektivt.
Og så merker jeg meg at på begynnelsen av dagen havner mye i "kanskje"-folderen, men jo slitnere jeg blir, jo mer JA og NEI blir det. Enten gidder jeg eller så gidder jeg ikke.
Og så er det 200 søknader som skal leses, så når folk ikke har gidda å lese utlysningsteksten, og ikke leverer det som er bedt om på den måten det er bedt om, så blir jeg litt sånn, "JAHA. Da går kanskje utstillingsplassen til noen som har anstrengt seg istedet da."
Jeg har alltid vært litt regel-nazi.
Og så tegner jeg grus, når jeg blir for lei av søknadslesing. Det skulle jeg jo slutte med, og begynne noe nytt og utviklende for kunsterskapet, men det er så deilig å tegne grus.
Og så har jeg lagt ut et bilde på instagram som har fått en eneste like. Én! Enn at det går an.
Hjemmelivet
I morrest våkna han der lille solstrålen av en toåring jeg bor med klokka seks, og var rasende fordi det ikke var boller i senga.
SKRU PÅ LYSET! Æ SER IKKE BOLLAN! HAR DU TADD BOLLAN!
Og sånn fortsatte det til jeg fikk barnehagen til å ta over.
Vær oppmerksom på at jeg bruker ordet solstråle med største mulige spydighet.
Han er så sint. Man skulle ikke tro at den forsiktige lille kroppen der kunne kaste både stuebord og tripptrappstoler gjennom rommet men å joda. Jeg vet at man i utgangspunktet skal overse sånn oppførsel, men jeg vil ikke ha en blomsterpotte i hodet. Ikke at han sikter da. Heller det motsatte.
Menneh ja så vi strever litt med...samhandlingene for tiden.
Ofte synes jeg Jendor oppfører seg sånn som jeg føler meg.
Han er flink til å si at han er sur eller sint da. "Æ vil ingenting! Æ lik ikke katter! Æ lik ikke hunda! Æ lik ikke humler!" Så hender det han stopper etter Æ vil ingenting, da kan jeg spørre om han liker hunder? katter? humler? små larver? brannbiler? og så er svarene litt forskjellig alt ettersom hvor sur han er. Hvor den der remsen kommer fra vet jeg ikke. Men selv om han er flink til å sette ord på ting, må han likevel kaste på grunn av alt det en toåring ikke skjønner eller får til å stemme.
Og selv blir jeg ikke akkurat forvandlet til st. Kristus av at glassplata til stuebordet plutselig flyr i gulvet, så...vi strever litt med samhandlingene for tiden.
The Stig er bortreist så jeg er alene med Jendor. Jeg stabler all mulig entusiasme på bena for mest mulig glede og færrest mulig raseriutbrudd. Det er mulig det blir litt mye.
Meg: Vet du hva vi skal ha til middag i dag? FISKEKAKER!
Jendor: Ikke rop.
I dag skal vi ha restefiskekaker. Jeg gjør mitt beste, faktisk. Jendor spiser: pølser, rød paprika, brød med prim, skinkeost, ost og leverpostei. Kjøttkaker. Boller. Risengrynsgrøt. Makaroni. Og laks. Og dett er dett.
SKRU PÅ LYSET! Æ SER IKKE BOLLAN! HAR DU TADD BOLLAN!
Og sånn fortsatte det til jeg fikk barnehagen til å ta over.
Vær oppmerksom på at jeg bruker ordet solstråle med største mulige spydighet.
Han er så sint. Man skulle ikke tro at den forsiktige lille kroppen der kunne kaste både stuebord og tripptrappstoler gjennom rommet men å joda. Jeg vet at man i utgangspunktet skal overse sånn oppførsel, men jeg vil ikke ha en blomsterpotte i hodet. Ikke at han sikter da. Heller det motsatte.
Menneh ja så vi strever litt med...samhandlingene for tiden.
Ofte synes jeg Jendor oppfører seg sånn som jeg føler meg.
Han er flink til å si at han er sur eller sint da. "Æ vil ingenting! Æ lik ikke katter! Æ lik ikke hunda! Æ lik ikke humler!" Så hender det han stopper etter Æ vil ingenting, da kan jeg spørre om han liker hunder? katter? humler? små larver? brannbiler? og så er svarene litt forskjellig alt ettersom hvor sur han er. Hvor den der remsen kommer fra vet jeg ikke. Men selv om han er flink til å sette ord på ting, må han likevel kaste på grunn av alt det en toåring ikke skjønner eller får til å stemme.
Og selv blir jeg ikke akkurat forvandlet til st. Kristus av at glassplata til stuebordet plutselig flyr i gulvet, så...vi strever litt med samhandlingene for tiden.
The Stig er bortreist så jeg er alene med Jendor. Jeg stabler all mulig entusiasme på bena for mest mulig glede og færrest mulig raseriutbrudd. Det er mulig det blir litt mye.
Meg: Vet du hva vi skal ha til middag i dag? FISKEKAKER!
Jendor: Ikke rop.
I dag skal vi ha restefiskekaker. Jeg gjør mitt beste, faktisk. Jendor spiser: pølser, rød paprika, brød med prim, skinkeost, ost og leverpostei. Kjøttkaker. Boller. Risengrynsgrøt. Makaroni. Og laks. Og dett er dett.
Så sitter man her og hutrer
Det starta med at min fineste onkel Figenschou kom og fiksa noen elektriske greier i huset mitt i går, eller, visse greier var utenfor fiksbarhet, men en Pussig Kobling på badet fikk han retta opp i. Og så glemte både jeg og han å skru på varmen der igjen, så i morgest da vi sto opp, var det så kaldt på badet at Jendor måtte ligge under et badehånkle og skifte bleie.
Og på jobb har varmen sluttet å fungere, så det er ikke grusomt varmt akkurat.
Jeg lurer litt på om jeg skal gå hjem. Jeg har ei vifte, men jeg blir så sinnsykt døsig.
Men koselig er det. Med julebelysningen min. Koselig men kaldt.
Nå skal jeg muligens skrive noen søknader. For det er jo det man gjør.
Og på jobb har varmen sluttet å fungere, så det er ikke grusomt varmt akkurat.
Jeg lurer litt på om jeg skal gå hjem. Jeg har ei vifte, men jeg blir så sinnsykt døsig.
Men koselig er det. Med julebelysningen min. Koselig men kaldt.
Nå skal jeg muligens skrive noen søknader. For det er jo det man gjør.
Og rammetrøbbelet fortsatte
Jaja. Jeg har fortsatt ikke fått svar på verken reklamasjonen eller erstatningskravet jeg sendte Bakklandet ramme og kunst A/S, (tilsammen fem mail) men jeg har fått purring på regningen han sendte. Det framstår jo som lettere uproft, og problematisk.
Jeg skulle som sagt gjerne vært denne saken og dette arbeidet foruten.
På den ene siden er det ikke verdens undergang om jeg ender opp med å betale. For så er den saken ute av verden, og det er nesten så det er verdt 35.000. Men på den annen side synes jeg ikke det er helt rett å ødelegge kunstverk for deretter nekte å utbetale erstatning for disse verkene (men forsikringen er nok ikke i orden, som advokaten påpekte) og jeg synes også det er i overkant frekt å ta seg fullt betalt for en sånn kukjobb. Særlig etter at man fortvilet på verkstedet har lovet "en hyggelig pris".
Og nå har jeg sagt A, som er NEI, DU. Og da må jeg nesten sitte på karusellen til den stopper.
Det artige er jo at han har tatt seg fullt betalt for tretten verk. Det vil si at de to som ikke kunne vises fordi de ødela dem, har han ikke tatt betalt for. Kanskje fordi de ble...ødelagt?
Så var det to til som jeg ble nødt å vise med skader, fordi de hørte med i utstillingen og jeg klarte ikke erstatte dem på så kort varsel. Og så er det resten, som har fått lim klint på seg.
Bakklandet rammeverksted altså. Anbefaler ikke. Men på generelt grunnlag vil jeg si at jeg stort sett anbefaler trøndere, da.
Jeg skulle som sagt gjerne vært denne saken og dette arbeidet foruten.
På den ene siden er det ikke verdens undergang om jeg ender opp med å betale. For så er den saken ute av verden, og det er nesten så det er verdt 35.000. Men på den annen side synes jeg ikke det er helt rett å ødelegge kunstverk for deretter nekte å utbetale erstatning for disse verkene (men forsikringen er nok ikke i orden, som advokaten påpekte) og jeg synes også det er i overkant frekt å ta seg fullt betalt for en sånn kukjobb. Særlig etter at man fortvilet på verkstedet har lovet "en hyggelig pris".
Og nå har jeg sagt A, som er NEI, DU. Og da må jeg nesten sitte på karusellen til den stopper.
Det artige er jo at han har tatt seg fullt betalt for tretten verk. Det vil si at de to som ikke kunne vises fordi de ødela dem, har han ikke tatt betalt for. Kanskje fordi de ble...ødelagt?
Så var det to til som jeg ble nødt å vise med skader, fordi de hørte med i utstillingen og jeg klarte ikke erstatte dem på så kort varsel. Og så er det resten, som har fått lim klint på seg.
Bakklandet rammeverksted altså. Anbefaler ikke. Men på generelt grunnlag vil jeg si at jeg stort sett anbefaler trøndere, da.
Innlegget som forsvant
Jeg skrev et innlegg, leste gjennom det, godkjente det og publiserte det, og så sletta jeg det.
Denne bloggen er jo blitt så privat som den aldri før har vært og så fikk jeg hetta.
Neida, så privat var innlegget heller ikke. Det handla om hvordan jeg prøver å komme meg tilbake i full driv-modus på jobb, og at det er et stykke dit. Jeg prøvde å få sagt at sorgen i seg ikke er noe problem, den er tung og naturlig, men kombinasjonen sorg og jobb er vanskelig akkurat nå.
Men så er jeg jo selvstendig næringsdrivende, og da bør man framstå som stabil og pålitelig. I den grad at jeg heller aldri skrev om at jeg var gravid den gangen jeg var det.
Jeg er stabil og pålitelig, men litt lei meg for tiden.
Hilsen stabil og pålitelig anonym blogger.
Denne bloggen er jo blitt så privat som den aldri før har vært og så fikk jeg hetta.
Neida, så privat var innlegget heller ikke. Det handla om hvordan jeg prøver å komme meg tilbake i full driv-modus på jobb, og at det er et stykke dit. Jeg prøvde å få sagt at sorgen i seg ikke er noe problem, den er tung og naturlig, men kombinasjonen sorg og jobb er vanskelig akkurat nå.
Men så er jeg jo selvstendig næringsdrivende, og da bør man framstå som stabil og pålitelig. I den grad at jeg heller aldri skrev om at jeg var gravid den gangen jeg var det.
Jeg er stabil og pålitelig, men litt lei meg for tiden.
Hilsen stabil og pålitelig anonym blogger.
Direkte kommunikasjon/ som om jeg bodde i Finland igjen
Jeg tenker at om du har kontor i en korridor...og henger lapper på alle bryterne i korridoren om at man IKKE!! må skru av lyset, det er bedrifter som har kontor i korridoren! og hver dag kroter på fler utropstegn og streker under ikke, og til slutt står og brøler i korridoren HVEM ER DET SOM SKRUR AV LYSET! HELVETTE! og det bare er én til som har kontor i den korridoren og denne har døra åpen når banning og roping foregår, så ønsker du å kommunisere med denne andre som har kontor i korridoren.
Men det er ikke jeg som skrur av lyset.
Det er tidsinnstilt.
Men det er ikke jeg som skrur av lyset.
Det er tidsinnstilt.
Fåsebilde? Virkelig?
Hva vil dere se bilde av? En telefon?
Jaha. Litt spesielt, men greit.
Som en bonus slenger jeg på et bilde av veien min til jobb. Lettere livsfarlig.
Jaha. Litt spesielt, men greit.
Presang
Jeg hadde lovt meg selv at når alt styret med pappas hus var over, så skulle jeg få noe fint.
Bare at egentlig ville jeg jo ikke ha enda mer saker etter å ha tømt pappas hus over i mitt. Jo, en vedovn, men det innebærer ganske mye administrering for da må den gamle kaminen ut, fliser må legges, rør må støpes, håndtverkere må finnes og pristilbud innhentes og det var ikke akkurat noe sånt jeg trengte. Jeg trengte LYX.
Så jeg lovte meg en ny telefon, ettersom den gamle er blitt så treg og må lades hele tiden.
Og stadig er så full at apper ikke kan oppdateres.
Jeg pleier å lure meg når jeg lover meg selv sånne ting. Jeg får det ikke likevel. Og så også denne gangen, nei, ny telefon? Den gamle funker jo egentlig til mitt bruk, jeg har da kapasitet til å lade hele tiden, jeg kan vente til etter jul, da kommer neste i serien og så kan jeg kjøpe nestsiste og spare penger, og hva skal jeg med rådyr telefon, jo jo, bra kamera er viktig, men ærlig talt, nei,jeg trenger ikke telefon. Jeg kan jo få en eske konfekt istedet. Til jul.
Men så kom det plutselig et tilbud som var ganske bra. På telefonen som tilogmed var hakket over den jeg hadde ønsket meg litt. Og plutselig hadde jeg bestilt over nettet og skulle hente i butikk neste dag.
Her var impulskontrollen muligens påvirket av en alkoholfri øl.
HJELP!
Og litt HURRA.
Så da gikk jeg i butikken da, enda jeg hadde mulighet til å trekke meg, og henta den. Han selgeren ville vite hvilket abonnement jeg hadde og så at nei, denne telefonen var så rask at det kom ikke til å funke med mitt lille abonnement, den trakk mye mer interenett, jeg måtte ha noe mye større, og nå har vi tilbud og avslag og da sa jeg Nå vil jeg ikke ha telefonen likevel.
Men da var abonnementet mitt sikkert bra nok.
Så nå har jeg telefon. Som ligger og lader i vinduskarmen.
Hehe.
Bare at egentlig ville jeg jo ikke ha enda mer saker etter å ha tømt pappas hus over i mitt. Jo, en vedovn, men det innebærer ganske mye administrering for da må den gamle kaminen ut, fliser må legges, rør må støpes, håndtverkere må finnes og pristilbud innhentes og det var ikke akkurat noe sånt jeg trengte. Jeg trengte LYX.
Så jeg lovte meg en ny telefon, ettersom den gamle er blitt så treg og må lades hele tiden.
Og stadig er så full at apper ikke kan oppdateres.
Jeg pleier å lure meg når jeg lover meg selv sånne ting. Jeg får det ikke likevel. Og så også denne gangen, nei, ny telefon? Den gamle funker jo egentlig til mitt bruk, jeg har da kapasitet til å lade hele tiden, jeg kan vente til etter jul, da kommer neste i serien og så kan jeg kjøpe nestsiste og spare penger, og hva skal jeg med rådyr telefon, jo jo, bra kamera er viktig, men ærlig talt, nei,jeg trenger ikke telefon. Jeg kan jo få en eske konfekt istedet. Til jul.
Men så kom det plutselig et tilbud som var ganske bra. På telefonen som tilogmed var hakket over den jeg hadde ønsket meg litt. Og plutselig hadde jeg bestilt over nettet og skulle hente i butikk neste dag.
Her var impulskontrollen muligens påvirket av en alkoholfri øl.
HJELP!
Og litt HURRA.
Så da gikk jeg i butikken da, enda jeg hadde mulighet til å trekke meg, og henta den. Han selgeren ville vite hvilket abonnement jeg hadde og så at nei, denne telefonen var så rask at det kom ikke til å funke med mitt lille abonnement, den trakk mye mer interenett, jeg måtte ha noe mye større, og nå har vi tilbud og avslag og da sa jeg Nå vil jeg ikke ha telefonen likevel.
Men da var abonnementet mitt sikkert bra nok.
Så nå har jeg telefon. Som ligger og lader i vinduskarmen.
Hehe.
Ferdes.
Det har blitt en slags vinter. Vi som har båter må preparere og prekevere, det har vi ikke gjort, alle vet hvorfor, men i dag pakket vi atter bilen med presenninger og krabbeteiner og dro til en av kommunens avkroker. Krabbeteina fordi vi trenger den ikke på plenen, den gjør seg best i krabbeterreng, den skulle altså ikke brukes til å pakke inn båten med.
Den skulle bare transporteres.
Med firhjulstrekker og nye piggdekk.Med dette kom vi oss til Jakobsnes uten problemer, og videre til Store Ropelvvann med litt problemer, for der var det ikke strødd, og så snudde vi for deretter ble det åpenbart store problemer.
Smale veier med is uten sand men med vann, som både var bakke og sving samtidig. Vi prøvebremsa og seilte litt rundt og rygget forsiktig og forskrekket til siden for deretter å kjøre hjem.
Båten må fortsatt ordnes med.
Men først må det nesten strøs.
Istedet for å dra hjem dro vi til kirkegården og hilste på pappa. Jeg fortalte at vi hadde solgt båten hans. Hva han skulle med den opplysningen vet ikke jeg. På vei ned fra kirkegården luktet det lyng og det slo meg at det var nok det nærmeste jeg har kommet en naturopplevelse siden dette holoiet startet.
Nå er vi hjemme. Jeg ser turistene trippe forsiktig rundt på speilholka, og later som jeg jobber hjemmefra.
Jeg gjør ikke egentlig det.
Den skulle bare transporteres.
Med firhjulstrekker og nye piggdekk.Med dette kom vi oss til Jakobsnes uten problemer, og videre til Store Ropelvvann med litt problemer, for der var det ikke strødd, og så snudde vi for deretter ble det åpenbart store problemer.
Smale veier med is uten sand men med vann, som både var bakke og sving samtidig. Vi prøvebremsa og seilte litt rundt og rygget forsiktig og forskrekket til siden for deretter å kjøre hjem.
Båten må fortsatt ordnes med.
Men først må det nesten strøs.
Istedet for å dra hjem dro vi til kirkegården og hilste på pappa. Jeg fortalte at vi hadde solgt båten hans. Hva han skulle med den opplysningen vet ikke jeg. På vei ned fra kirkegården luktet det lyng og det slo meg at det var nok det nærmeste jeg har kommet en naturopplevelse siden dette holoiet startet.
Nå er vi hjemme. Jeg ser turistene trippe forsiktig rundt på speilholka, og later som jeg jobber hjemmefra.
Jeg gjør ikke egentlig det.
hejdå
Hei bloggen. Hei dere som leser den. Hei meg selv som leser dette innlegget om en stund.
I går ble vi ferdige med pappa sitt hus. De nye eierne overtok. Jeg orket ikke møte dem i huset selv så the Stig tok seg av det der med nøkler og strømmåler. Nå har jeg vært i huset for siste gang og vil jeg pappa noe fra nå så må jeg dra på grava. Der har jeg vært én gang. Tviler på at jeg finner ham der.
Jeg vet liksom ikke hva jeg skal skrive. Ferdig/mistet/borte/videre, huset huset huset.
I går, da the Stig kom hjem fra overtagelsen, ringte telefonen. Fra Ukjent nummer. Det var jo alltid pappa. Den eneste andre gangen det har skjedd etter at han døde var på bursdagen min, tror det var en selger, men rart var det. I går rakk jeg ikke telefonen så jeg fikk ikke vite hvem det var, men rart var det.
På kvelden ringte oslopolitiet og lurte på om jeg hadde fått en oppringing fra et Ukjent nummer i firetiden, og litt forvirret svarte jeg ja. De ville vite om jeg hadde svart og jeg sa at jeg hadde ikke rukket det, og de sa at det hadde vært noen gutter som tulleringte til folk, men som hadde dratt det litt for langt. Jeg svarte noe vissvass.
Etterpå lurte jeg på hva de hadde sagt? Informert om lottogevinst? Dødsfall i familien? Utgitt seg for å være terrorister?
Jendor er fortsatt syk, øyebetennelsen vil ikke gi seg og formen er pjusk, enda internett sier at dette gir seg etter et par dager. Vi skal nok holde på litt lengre ser det ut til. I morgen er det barnehage tror jeg. Jeg håper på litt bedre værutsikter for vi har noen fler båter som må reddes i kommunens avkroker. Nei, jeg jobber ikke, jeg driver forefallende arbeid og er ellers hjemme med sykt barn.
Og det er helt ok, for jeg får ikke jobbet når jeg er på jobb. Jeg sitter bare og kjenner på hjertet mitt.
Som jo blir bedre. Et par tilbakefall får man unne seg.
I går ble vi ferdige med pappa sitt hus. De nye eierne overtok. Jeg orket ikke møte dem i huset selv så the Stig tok seg av det der med nøkler og strømmåler. Nå har jeg vært i huset for siste gang og vil jeg pappa noe fra nå så må jeg dra på grava. Der har jeg vært én gang. Tviler på at jeg finner ham der.
Jeg vet liksom ikke hva jeg skal skrive. Ferdig/mistet/borte/videre, huset huset huset.
I går, da the Stig kom hjem fra overtagelsen, ringte telefonen. Fra Ukjent nummer. Det var jo alltid pappa. Den eneste andre gangen det har skjedd etter at han døde var på bursdagen min, tror det var en selger, men rart var det. I går rakk jeg ikke telefonen så jeg fikk ikke vite hvem det var, men rart var det.
På kvelden ringte oslopolitiet og lurte på om jeg hadde fått en oppringing fra et Ukjent nummer i firetiden, og litt forvirret svarte jeg ja. De ville vite om jeg hadde svart og jeg sa at jeg hadde ikke rukket det, og de sa at det hadde vært noen gutter som tulleringte til folk, men som hadde dratt det litt for langt. Jeg svarte noe vissvass.
Etterpå lurte jeg på hva de hadde sagt? Informert om lottogevinst? Dødsfall i familien? Utgitt seg for å være terrorister?
Jendor er fortsatt syk, øyebetennelsen vil ikke gi seg og formen er pjusk, enda internett sier at dette gir seg etter et par dager. Vi skal nok holde på litt lengre ser det ut til. I morgen er det barnehage tror jeg. Jeg håper på litt bedre værutsikter for vi har noen fler båter som må reddes i kommunens avkroker. Nei, jeg jobber ikke, jeg driver forefallende arbeid og er ellers hjemme med sykt barn.
Og det er helt ok, for jeg får ikke jobbet når jeg er på jobb. Jeg sitter bare og kjenner på hjertet mitt.
Som jo blir bedre. Et par tilbakefall får man unne seg.
Det er kanskje på tide å ofre ei geit eller noe
Jeg føler meg nesten litt gannet. Da the Stig og jeg fikk vite at mormor skulle ankomme fra hovedstaden for å være barnevakt, feiret vi med sushi og shampanje. Det gjorde vi. Så da barnevaktingen gikk i vasken, ble jeg litt sur.
Eller, sånn bitter. Det ble jeg. Enda jeg hater folk som sutrer over livets vendinger og sier det er så tyyyypisk. Typisk at JEG fikk den. Sånne folk- liker ikke.
Men det siste året altså. Så mange småting som bare kunne gått litt mer vår vei. At det ikke skal være mulig å ramme inn et bilde? At man ikke skal kunne få trykt en bok uten at det går gaiken? At man ikke skal få kunne trykt den opp på nytt uten at det skjærer seg på nytt? At det ikke skal være mulig å komme seg på den storbyhelgen? At man likevel ikke skal fått dratt på den artige festivalen og attpåtil tjent noen penger på det? At det ikke skal være mulig å få de to planlagte arbeidsdagene på sofaen, istedetfor på telefon med advokater? At man ikke skal kunne få en papirforsendelse som bestilt? At man ikke skal kunne få den neste, som faktisk ankommer, uten så mange ødelagte ark? At det ikke skal være mulig å starte bilen uten at den må på verksted? At datamaskinen man har kjøpt var nødt til å være et mandagseksemplar? At man ikke skal få den ene kvelden med barnevakt?
Men så tenker jeg på den ettermiddagen deler av kjøkkeninnredningen raste ut, komplett med kjøkkenskuffer med det vi har av asjetter og fat, kniver, sakser og metall, potteplanter i krukker og kjøkkenbenksplaten som skar nedover i halskuttende fart, over Jendor, over Jendor, som satt der og gråt forskrekket under raset.
Han gråt forskrekket. Han hadde ikke fått en skramme.
Og det er jo det der som er viktig. Takk for det.
Eller, sånn bitter. Det ble jeg. Enda jeg hater folk som sutrer over livets vendinger og sier det er så tyyyypisk. Typisk at JEG fikk den. Sånne folk- liker ikke.
Men det siste året altså. Så mange småting som bare kunne gått litt mer vår vei. At det ikke skal være mulig å ramme inn et bilde? At man ikke skal kunne få trykt en bok uten at det går gaiken? At man ikke skal få kunne trykt den opp på nytt uten at det skjærer seg på nytt? At det ikke skal være mulig å komme seg på den storbyhelgen? At man likevel ikke skal fått dratt på den artige festivalen og attpåtil tjent noen penger på det? At det ikke skal være mulig å få de to planlagte arbeidsdagene på sofaen, istedetfor på telefon med advokater? At man ikke skal kunne få en papirforsendelse som bestilt? At man ikke skal kunne få den neste, som faktisk ankommer, uten så mange ødelagte ark? At det ikke skal være mulig å starte bilen uten at den må på verksted? At datamaskinen man har kjøpt var nødt til å være et mandagseksemplar? At man ikke skal få den ene kvelden med barnevakt?
Men så tenker jeg på den ettermiddagen deler av kjøkkeninnredningen raste ut, komplett med kjøkkenskuffer med det vi har av asjetter og fat, kniver, sakser og metall, potteplanter i krukker og kjøkkenbenksplaten som skar nedover i halskuttende fart, over Jendor, over Jendor, som satt der og gråt forskrekket under raset.
Han gråt forskrekket. Han hadde ikke fått en skramme.
Og det er jo det der som er viktig. Takk for det.
Det har blitt november
Vi har levert Jendor i barnehagen, og sitter ved kjøkkenbordet og skriver lister. Vi skal til Pasvik og gjøre båten og bilen klar for vinteropplag. Drill, sag, plank. Skruer, tau, presenning. Hodelykt, man vet aldri hvor lang tid det tar. Mormor er i byen og skal hente Jendor i barnehagen. I kveld skal vi ha barnevakt. Vi skal drikke en øl på puben. Når skjedde det sist? Men først skal vi laste bilen og få inn firhjulsdriven og dra oppover. Vi stopper på bensinstasjonen og får oss en kaffe og boller.
Gråsteinstippene er nesten vakre i rimet og lyset. Snøen får man vel si, for nå har det snødd litt, vi er i november og snøen har enda ikke lagt seg men vi har hatt rim på bakken en stund. Det hvite har kommet nedenfra i år.
Vi kjører på de dårlige veiene, ser på de frosne vannene, andres hus, andres gårdsplasser.
Vi kommer til gården der vi har båten på et jorde, hilser, kjører ned og begynner og sortere plank og presenning. Forsøker å kopiere pappas strukturer, med planker som har vært hyller på kjøkkenet vårt. I morgest trengte jeg en vinterjakke å arbeide i, det har jeg ikke, men jeg fant en i kjelleren. Det har blitt The House That Provides.
Vi får opp en struktur sånn at sneen skal skli av båten når nå den kommer, og holder på med presenningen når barnehagen ringer, Jendor må hentes, han har øyebetennelse.
Vi blir litt rådløse, nå må vi jo nesten bli ferdige med båten og det tar en time å kjøre tilbake, men ringer mormor som ikke egentlig har tid men som skal hente likevel.
Vi gjør oss hastig ferdig, de som eier gården kommer og inviterer på lunsj, men vi må komme oss avgårde. De har nettopp slaktet grisene sine og spør om vi vil ha koteletter, det vil vi jo. Fryseren er velkjent, det står "Innfrys ->" med hieroglyfer i blå sprittusj på den, pappas skrift. Søppeldunken han sveiset den gangen man ikke hadde standardiserte søppeldunker står en annen plass på gården. Det er umulig å ikke se på den uten at det drar litt i hjertet mitt.
Vi kjører tilbake mot byen, jeg har kjørt denne turen så mange ganger, med pappa, han hadde båten liggende rett her borte, nå er båten min, og hytta som hører til. Jeg skulle ønske det var pappa som hadde gjort båten klar for vinteren. Vi er litt seint ute med det, skulle gjort det før, men det har ikke vært tid.
Det er vakkert overalt, fargene blir så sterke når de nesten ikke eksisterer, det brune i det visne gresset, det blåsvarte i de frosne vannene, i det siste sollyset dette året.
Jendor sover i vogna når vi henter, jeg har vært innom apoteket og hentet en resept, og også rukket å ringe megleren om overtagelsen av pappas hus på mandag. Ting må fikses. Jendor hater øyedråpene med en sånn intensitet at mormor, som har kommet for å spise pannekaker med oss, tar tilbake alle tilbud om barnepass så lenge øyendråper er involvert, og det er de ifølge pakningen helt til hun sitter på flyet tilbake til Oslo. Jeg kan ikke akkurat si jeg bebreider henne.
Hver gang noen reiser seg begynner Jendor å gråte og sier at han ikke vil dryppe øynene, men det skal vi hver annen time fremover. Jeg tenker at han ser ut som sin egen mongoloide tvillingbror med de hovne øynene men det kan man ikke si høyt ti de andre når den lille gryten også har ører.
Resten av dagen får Jendor se på Peppa Gris. Vi forsøker å leke litt men han vil bare ligge på fanget mitt. Begoniaen i vinduet har fått små hvite blomster.
The Stig er ute og flytter på veden sånn at det går an å få lagt resten av taket på garasjen. Som er en skjå. Ettersom det ikke er plass til en bil i den.
Når han kommer inn ser vi i brosjyrer og planlegger ny vedovn og nye fliser. Peppa Gris i bakgrunnen.
Hver annen time drypper vi øyne, med makt og vold.
Vi vasker hender hele tiden.
I morgen er det lørdag.
Gråsteinstippene er nesten vakre i rimet og lyset. Snøen får man vel si, for nå har det snødd litt, vi er i november og snøen har enda ikke lagt seg men vi har hatt rim på bakken en stund. Det hvite har kommet nedenfra i år.
Vi kjører på de dårlige veiene, ser på de frosne vannene, andres hus, andres gårdsplasser.
Vi kommer til gården der vi har båten på et jorde, hilser, kjører ned og begynner og sortere plank og presenning. Forsøker å kopiere pappas strukturer, med planker som har vært hyller på kjøkkenet vårt. I morgest trengte jeg en vinterjakke å arbeide i, det har jeg ikke, men jeg fant en i kjelleren. Det har blitt The House That Provides.
Vi får opp en struktur sånn at sneen skal skli av båten når nå den kommer, og holder på med presenningen når barnehagen ringer, Jendor må hentes, han har øyebetennelse.
Vi blir litt rådløse, nå må vi jo nesten bli ferdige med båten og det tar en time å kjøre tilbake, men ringer mormor som ikke egentlig har tid men som skal hente likevel.
Vi gjør oss hastig ferdig, de som eier gården kommer og inviterer på lunsj, men vi må komme oss avgårde. De har nettopp slaktet grisene sine og spør om vi vil ha koteletter, det vil vi jo. Fryseren er velkjent, det står "Innfrys ->" med hieroglyfer i blå sprittusj på den, pappas skrift. Søppeldunken han sveiset den gangen man ikke hadde standardiserte søppeldunker står en annen plass på gården. Det er umulig å ikke se på den uten at det drar litt i hjertet mitt.
Vi kjører tilbake mot byen, jeg har kjørt denne turen så mange ganger, med pappa, han hadde båten liggende rett her borte, nå er båten min, og hytta som hører til. Jeg skulle ønske det var pappa som hadde gjort båten klar for vinteren. Vi er litt seint ute med det, skulle gjort det før, men det har ikke vært tid.
Det er vakkert overalt, fargene blir så sterke når de nesten ikke eksisterer, det brune i det visne gresset, det blåsvarte i de frosne vannene, i det siste sollyset dette året.
Jendor sover i vogna når vi henter, jeg har vært innom apoteket og hentet en resept, og også rukket å ringe megleren om overtagelsen av pappas hus på mandag. Ting må fikses. Jendor hater øyedråpene med en sånn intensitet at mormor, som har kommet for å spise pannekaker med oss, tar tilbake alle tilbud om barnepass så lenge øyendråper er involvert, og det er de ifølge pakningen helt til hun sitter på flyet tilbake til Oslo. Jeg kan ikke akkurat si jeg bebreider henne.
Hver gang noen reiser seg begynner Jendor å gråte og sier at han ikke vil dryppe øynene, men det skal vi hver annen time fremover. Jeg tenker at han ser ut som sin egen mongoloide tvillingbror med de hovne øynene men det kan man ikke si høyt ti de andre når den lille gryten også har ører.
Resten av dagen får Jendor se på Peppa Gris. Vi forsøker å leke litt men han vil bare ligge på fanget mitt. Begoniaen i vinduet har fått små hvite blomster.
The Stig er ute og flytter på veden sånn at det går an å få lagt resten av taket på garasjen. Som er en skjå. Ettersom det ikke er plass til en bil i den.
Når han kommer inn ser vi i brosjyrer og planlegger ny vedovn og nye fliser. Peppa Gris i bakgrunnen.
Hver annen time drypper vi øyne, med makt og vold.
Vi vasker hender hele tiden.
I morgen er det lørdag.
Mine rammekatastrofer over det ganske land
Fader ullan som jeg gjerne skulle vært dem foruten. Ikke bare ble ikke utstillingene som planlagt, men satan så mye etterarbeid det er som jeg ikke orker. Men som jeg må ta tak i likevelsåklartbeklagersutringen.
Brodins i Oslo har selv tatt tak. De har en papirkonservator på saken og selv om jeg må forklare litt om geografi når de vil at vi alle skal møtes på verkstedet deres, så er det fremdrift. Jeg fatter og begriper fortsatt ikke hvordan de kunne sende så slett arbeid fra seg og la meg i stikken med resultatet, og det skal vi da også snakke litt om, satt sammen med det faktum at de sendte meg en regning på 70.000 for festen, men de har tatt tak, de holder meg oppdatert, de innrømmer feilen.
Så har vi Bakklandet Rammeverksted, eller Bakklandet Ramme og Kunst a/s, og himmel og hav.
Himmel og hav. Og ikke et positivt "himmel og hav". Om jeg må si det selv og det må jeg jo, for selv om sjefen var FRYKTELIG lei seg og innrømmet all skyld i saken da vi sto der med katastrofen, har han plutselig sluttet med både å innrømme all skyld og å svare på mail. Det vil si at istedet for å svare på reklamasjonene, sender han regninger.
Og da må jeg ha hjelp av advokat, hvilket vil si gratis juridisk rådgivning fra fagforeningen for hver ting jeg foretar meg, og fader ULLAN som jeg ikke trenger det der ekstra arbeidsmomentet i livet mitt akkurat nå. For ikke å snakke om stressmomentet.
Men sånt velger man jo ikke.
Men akkurat så mye kunst blir det fortsatt ikke produsert, det blir det ikke akkurat nei.
Og når jeg ser på det som har blitt produsert, så må jeg spørre meg selv en ekstra gang om ikke premisset "aldri mer måtte snakke med en rammemaker" er en dårlig kunstnerisk begrunnelse når det gjelder utviklingen av hvordan jeg tegner og hva jeg tegner på.
Det må jeg nok.
Brodins i Oslo har selv tatt tak. De har en papirkonservator på saken og selv om jeg må forklare litt om geografi når de vil at vi alle skal møtes på verkstedet deres, så er det fremdrift. Jeg fatter og begriper fortsatt ikke hvordan de kunne sende så slett arbeid fra seg og la meg i stikken med resultatet, og det skal vi da også snakke litt om, satt sammen med det faktum at de sendte meg en regning på 70.000 for festen, men de har tatt tak, de holder meg oppdatert, de innrømmer feilen.
Så har vi Bakklandet Rammeverksted, eller Bakklandet Ramme og Kunst a/s, og himmel og hav.
Himmel og hav. Og ikke et positivt "himmel og hav". Om jeg må si det selv og det må jeg jo, for selv om sjefen var FRYKTELIG lei seg og innrømmet all skyld i saken da vi sto der med katastrofen, har han plutselig sluttet med både å innrømme all skyld og å svare på mail. Det vil si at istedet for å svare på reklamasjonene, sender han regninger.
Og da må jeg ha hjelp av advokat, hvilket vil si gratis juridisk rådgivning fra fagforeningen for hver ting jeg foretar meg, og fader ULLAN som jeg ikke trenger det der ekstra arbeidsmomentet i livet mitt akkurat nå. For ikke å snakke om stressmomentet.
Men sånt velger man jo ikke.
Men akkurat så mye kunst blir det fortsatt ikke produsert, det blir det ikke akkurat nei.
Og når jeg ser på det som har blitt produsert, så må jeg spørre meg selv en ekstra gang om ikke premisset "aldri mer måtte snakke med en rammemaker" er en dårlig kunstnerisk begrunnelse når det gjelder utviklingen av hvordan jeg tegner og hva jeg tegner på.
Det må jeg nok.
Abonner på:
Innlegg (Atom)