femti solbriller av trist

Det er litt vanskelig å blogge for jeg ORKER ikke gjenta at det ikke er helt på topp.
Nå for tiden plages jeg mye med dårlig samvittighet. Veldig dårlig samvittighet. Over hva? Over at vi ikke er og besøker pappa mer. Men han er jo død? Ja.
Sorg og død, ikke en del av logikken. Sukk.

I dag prøvde jeg å avslutte pappas bankkonto, jeg skal ikke dra detaljene, men jeg må forsøke igjen i morgen. Og så må jeg omregistrere noen kjøretøy, og så eksisterer han ikke lengre.
Og nå savner jeg ham. Jeg har nesten ikke gjort det før, for det har vært så mye styr, så mye stress faktisk, at han har blitt litt borte i det, men nå begynner det roe seg, et par bankkontoer, en bil, et par hengere. Så er det tid til å være lei seg på nok en ny måte.
Mye det det går i. 50 shades of sad.
Mer 2550, kanskje.
Men også et par shades of happy innimellom, det kommer seg jo. Det endrer seg ihvertfall. Jeg bruker Jendors timer foran datamaskinen som måltall. Adskillig færre en før. Hvilket rent objektivt sett betyr at jeg har det bedre. 




Ja. Jeg trodde faktisk det, når den der boka kom, at den hadlet om femti grå solbriller. En slags spionroman om mannen med de tusen ansikter? Inkognitoforeningen?
Bra jeg ikke er bokillustratør.