Hjemmelivet

I morrest våkna han der lille solstrålen av en toåring jeg bor med klokka seks, og var rasende fordi det ikke var boller i senga.
SKRU PÅ LYSET! Æ SER IKKE BOLLAN! HAR DU TADD BOLLAN!
Og sånn fortsatte det til jeg fikk barnehagen til å ta over.

Vær oppmerksom på at jeg bruker ordet solstråle med største mulige spydighet.
Han er så sint. Man skulle ikke tro at den forsiktige lille kroppen der kunne kaste både stuebord og tripptrappstoler gjennom rommet men å joda. Jeg vet at man i utgangspunktet skal overse sånn oppførsel, men jeg vil ikke ha en blomsterpotte i hodet. Ikke at han sikter da. Heller det motsatte.
Menneh ja så vi strever litt med...samhandlingene for tiden.

Ofte synes jeg Jendor oppfører seg sånn som jeg føler meg.

Han er flink til å si at han er sur eller sint da. "Æ vil ingenting! Æ lik ikke katter! Æ lik ikke hunda! Æ lik ikke humler!" Så hender det han stopper etter Æ vil ingenting, da kan jeg spørre om han liker hunder? katter? humler? små larver? brannbiler? og så er svarene litt forskjellig alt ettersom hvor sur han er. Hvor den der remsen kommer fra vet jeg ikke. Men selv om han er flink til å sette ord på ting, må han likevel kaste på grunn av alt det en toåring ikke skjønner eller får til å stemme.
Og selv blir jeg ikke akkurat forvandlet til st. Kristus av at glassplata til stuebordet plutselig flyr i gulvet, så...vi strever litt med samhandlingene for tiden.

The Stig er bortreist så jeg er alene med Jendor. Jeg stabler all mulig entusiasme på bena for mest mulig glede og færrest mulig raseriutbrudd. Det er mulig det  blir litt mye.
Meg: Vet du hva vi skal ha til middag i dag? FISKEKAKER!
Jendor: Ikke rop.

I dag skal vi ha restefiskekaker. Jeg gjør mitt beste, faktisk. Jendor spiser: pølser, rød paprika, brød med prim, skinkeost, ost og leverpostei. Kjøttkaker. Boller. Risengrynsgrøt. Makaroni. Og laks. Og dett er dett.