Jeg føler meg nesten litt gannet. Da the Stig og jeg fikk vite at mormor skulle ankomme fra hovedstaden for å være barnevakt, feiret vi med sushi og shampanje. Det gjorde vi. Så da barnevaktingen gikk i vasken, ble jeg litt sur.
Eller, sånn bitter. Det ble jeg. Enda jeg hater folk som sutrer over livets vendinger og sier det er så tyyyypisk. Typisk at JEG fikk den. Sånne folk- liker ikke.
Men det siste året altså. Så mange småting som bare kunne gått litt mer vår vei. At det ikke skal være mulig å ramme inn et bilde? At man ikke skal kunne få trykt en bok uten at det går gaiken? At man ikke skal få kunne trykt den opp på nytt uten at det skjærer seg på nytt? At det ikke skal være mulig å komme seg på den storbyhelgen? At man likevel ikke skal fått dratt på den artige festivalen og attpåtil tjent noen penger på det? At det ikke skal være mulig å få de to planlagte arbeidsdagene på sofaen, istedetfor på telefon med advokater? At man ikke skal kunne få en papirforsendelse som bestilt? At man ikke skal kunne få den neste, som faktisk ankommer, uten så mange ødelagte ark? At det ikke skal være mulig å starte bilen uten at den må på verksted? At datamaskinen man har kjøpt var nødt til å være et mandagseksemplar? At man ikke skal få den ene kvelden med barnevakt?
Men så tenker jeg på den ettermiddagen deler av kjøkkeninnredningen raste ut, komplett med kjøkkenskuffer med det vi har av asjetter og fat, kniver, sakser og metall, potteplanter i krukker og kjøkkenbenksplaten som skar nedover i halskuttende fart, over Jendor, over Jendor, som satt der og gråt forskrekket under raset.
Han gråt forskrekket. Han hadde ikke fått en skramme.
Og det er jo det der som er viktig. Takk for det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar