Fader ullan som jeg gjerne skulle vært dem foruten. Ikke bare ble ikke utstillingene som planlagt, men satan så mye etterarbeid det er som jeg ikke orker. Men som jeg må ta tak i likevelsåklartbeklagersutringen.
Brodins i Oslo har selv tatt tak. De har en papirkonservator på saken og selv om jeg må forklare litt om geografi når de vil at vi alle skal møtes på verkstedet deres, så er det fremdrift. Jeg fatter og begriper fortsatt ikke hvordan de kunne sende så slett arbeid fra seg og la meg i stikken med resultatet, og det skal vi da også snakke litt om, satt sammen med det faktum at de sendte meg en regning på 70.000 for festen, men de har tatt tak, de holder meg oppdatert, de innrømmer feilen.
Så har vi Bakklandet Rammeverksted, eller Bakklandet Ramme og Kunst a/s, og himmel og hav.
Himmel og hav. Og ikke et positivt "himmel og hav". Om jeg må si det selv og det må jeg jo, for selv om sjefen var FRYKTELIG lei seg og innrømmet all skyld i saken da vi sto der med katastrofen, har han plutselig sluttet med både å innrømme all skyld og å svare på mail. Det vil si at istedet for å svare på reklamasjonene, sender han regninger.
Og da må jeg ha hjelp av advokat, hvilket vil si gratis juridisk rådgivning fra fagforeningen for hver ting jeg foretar meg, og fader ULLAN som jeg ikke trenger det der ekstra arbeidsmomentet i livet mitt akkurat nå. For ikke å snakke om stressmomentet.
Men sånt velger man jo ikke.
Men akkurat så mye kunst blir det fortsatt ikke produsert, det blir det ikke akkurat nei.
Og når jeg ser på det som har blitt produsert, så må jeg spørre meg selv en ekstra gang om ikke premisset "aldri mer måtte snakke med en rammemaker" er en dårlig kunstnerisk begrunnelse når det gjelder utviklingen av hvordan jeg tegner og hva jeg tegner på.
Det må jeg nok.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar