Det har blitt november

Vi har levert Jendor i barnehagen, og sitter ved kjøkkenbordet og skriver lister. Vi skal til Pasvik og gjøre båten og bilen klar for vinteropplag. Drill, sag, plank. Skruer, tau, presenning. Hodelykt, man vet aldri hvor lang tid det tar. Mormor er i byen og skal hente Jendor i barnehagen. I kveld skal vi ha barnevakt. Vi skal drikke en øl på puben. Når skjedde det sist? Men først skal vi laste bilen og få inn firhjulsdriven og dra oppover. Vi stopper på bensinstasjonen og får oss en kaffe og boller.
Gråsteinstippene er nesten vakre i rimet og lyset. Snøen får man vel si, for nå har det snødd litt, vi er i november og snøen har enda ikke lagt seg men vi har hatt rim på bakken en stund. Det hvite har kommet nedenfra i år.
Vi kjører på de dårlige veiene, ser på de frosne vannene, andres hus, andres gårdsplasser.
Vi kommer til gården der vi har båten på et jorde, hilser, kjører ned og begynner og sortere plank og presenning. Forsøker å kopiere pappas strukturer, med planker som har vært hyller på kjøkkenet vårt. I morgest trengte jeg en vinterjakke å arbeide i, det har jeg ikke, men jeg fant en i kjelleren. Det har blitt The House That Provides.
Vi får opp en struktur sånn at sneen skal skli av båten når nå den kommer, og holder på med presenningen når barnehagen ringer, Jendor må hentes, han har øyebetennelse.
Vi blir litt rådløse, nå må vi jo nesten bli ferdige med båten og det tar en time å kjøre tilbake, men ringer mormor som ikke egentlig har tid men som skal hente likevel.
Vi gjør oss hastig ferdig, de som eier gården kommer og inviterer på lunsj, men vi må komme oss avgårde. De har nettopp slaktet grisene sine og spør om vi vil ha koteletter, det vil vi jo. Fryseren er velkjent, det står "Innfrys ->" med hieroglyfer i blå sprittusj på den, pappas skrift. Søppeldunken han sveiset den gangen man ikke hadde standardiserte søppeldunker står en annen plass på gården. Det er umulig å ikke se på den uten at det drar litt i hjertet mitt.

Vi kjører tilbake mot byen, jeg har kjørt denne turen så mange ganger, med pappa, han hadde båten liggende rett her borte, nå er båten min, og hytta som hører til. Jeg skulle ønske det var pappa som hadde gjort båten klar for vinteren. Vi er litt seint ute med det, skulle gjort det før, men det har ikke vært tid.
Det er vakkert overalt, fargene blir så sterke når de nesten ikke eksisterer, det brune i det visne gresset, det blåsvarte i de frosne vannene, i det siste sollyset dette året.
Jendor sover i vogna når vi henter, jeg har vært innom apoteket og hentet en resept, og også rukket å ringe megleren om overtagelsen av pappas hus på mandag. Ting må fikses. Jendor hater øyedråpene med en sånn intensitet at mormor, som har kommet for å spise pannekaker med oss, tar tilbake alle tilbud om barnepass så lenge øyendråper er involvert, og det er de ifølge pakningen helt til hun sitter på flyet tilbake til Oslo. Jeg kan ikke akkurat si jeg bebreider henne.
Hver gang noen reiser seg begynner Jendor å gråte og sier at han ikke vil dryppe øynene, men det skal vi hver annen time fremover. Jeg tenker at han ser ut som sin egen mongoloide tvillingbror med de hovne øynene men det kan man ikke si høyt ti de andre når den lille gryten også har ører.

Resten av dagen får Jendor se på Peppa Gris. Vi forsøker å leke litt men han vil bare ligge på fanget mitt. Begoniaen i vinduet har fått små hvite blomster.
The Stig er ute og flytter på veden sånn at det går an å få lagt resten av taket på garasjen. Som er en skjå. Ettersom det ikke er plass til en bil i den.
Når han kommer inn ser vi i brosjyrer og planlegger ny vedovn og nye fliser. Peppa Gris i bakgrunnen.
Hver annen time drypper vi øyne, med makt og vold.
Vi vasker hender hele tiden.
I morgen er det lørdag.