Søknad, grus, like.

Jeg sitter og leser søknader. Det er litt idiotarbeid. Ikke at søknadene er idiotiske. Det er veldig mye bra. Og så er det noe som er sjarmerende dårlig. Men det krever ikke mer av meg enn at jeg a) kan lese og b) klarer å svare på spørsmålet: ville JEG gått og sett denne utstillingen?
For det er altså utstillingssøknader. Så skal jeg lese dem, så skal jeg være med på å bestemme hvem som skal stille ut på et visningssted.

Det passer meg bra. Jeg klarer jo ikke produsere noe fornuftig selv for tiden, men jeg klarer å se om andre har tenkt å produsere noe fornuftig. Dermed ser jeg at jeg helt fint klarer fulle arbeidsdager, så lenge skaperkraft ikke er en del av det som forventes av meg i løpet av arbeidsdagen. Jeg var litt bekymret for det, nemlig, ettersom jeg har vært så lite på kontoret etter at pappa gikk hen og døde. At det var blidd noe litt galt med meg.

Noen mener at man bør svare på spørsmålet: "er dette interesant?" når man leser søknader, men jeg synes det meste er interessant på noe plan, og jeg ser at det ofte er interessant for andre enn meg. Men da må man jo si ja til alt. Jeg sier ja til det jeg har lyst til å se. Kunst er jo subjektivt.
Og så merker jeg meg at på begynnelsen av dagen havner mye i "kanskje"-folderen, men jo slitnere jeg blir, jo mer JA og NEI blir det. Enten gidder jeg eller så gidder jeg ikke.
Og så er det 200 søknader som skal leses, så når folk ikke har gidda å lese utlysningsteksten, og ikke leverer det som er bedt om på den måten det er bedt om, så blir jeg litt sånn, "JAHA. Da går kanskje utstillingsplassen til noen som har anstrengt seg istedet da."
Jeg har alltid vært litt regel-nazi.

Og så tegner jeg grus, når jeg blir for lei av søknadslesing. Det skulle jeg jo slutte med, og begynne noe nytt og utviklende for kunsterskapet, men det er så deilig å tegne grus.

Og så har jeg lagt ut et bilde på instagram som har fått en eneste like. Én! Enn at det går an.