Min eeeeeeeh gründerhistorie

I anledning av å ha noen spørsmål angående et kurs skatteetaten avholder, kom jeg i kontakt med den delen av det lokale næringslivet som heier på nyoppstartede bedrifter. Altså, som har det som oppgave, ikke av prinsipiell overbevisning. Jojo, det også sikkert, men dere skjønner.
Og i anledning av å ha outet meg selv som billedkunstner, ville de gjerne gjøre en sånn gründerhistorie på meg til nettsiden sin, for det er så kult at det også finnes kunstnere og at det er mulig og virke også innenfor dette feltet i kommunen vår.
Og da ble jeg så beklemt. For det er så veldig, veldig lite kult å være kunstner i denne kommunen.
Jeg gikk innom siden og så på de andre intervjuene, der de andre gründerne har svart på hva fordelen er med å ha startet opp i Sør-Varanger, og hva skulle jeg ha svart på det?
Det finnes jo ingen fordeler med å jobbe herfra. Ingen. Og det er helt greit, det visste jeg jo godt.
Jeg har flyttet hjem til en kommune der både homo og same fortsatt er skjellord, og der man gjerne legger fjorden død om man kan få gruva tilbake. Og der debatten rundt dette sistnevnte bare er...den er så DUM. Folk har stilt spørsmål ved hvorfor det er så store protester rundt gruva i Repparfjord og ingen her, og jeg tror det delvis er fordi debatten ser ut som den gjør. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare den. Men la oss si at noen sier noe kritisk om hvordan gruva har tenkt å drive, og får til svar at de ikke har uttalelsesrett når de selv tjener godt, og at de ikke skjønner det selv? Det nivået. Er du mot forurensning? Da vil du vel ikke ha arbeidsplasser her heller!? Og da kan vi legge til at vi hadde en av de laveste arbeidsledighetstallene i landet før gruva starta opp. Sånn er det. Modige er de som tør reise seg.
Ja, ikke var det egentlig det jeg skulle snakke om ikke.
Men dette er en kommune med en sterk industriidentitet, og kunst passer liksom ikke inn. Til tross for det har vi en samtidskunsfestival, og hurra for det, men jeg kan jo liksom ikke legge det på lista over fordeler ved å bo her. Barents Spektakel slår ikke for eksempel hele Tromsøs samlede kunsttilbud. Eller Stockholms, for å sammenligne med et sted jeg kunne bodd.
Her er selvfølgelig ingen kommunale atelierer. Her er ingen støtteordninger eller tilskudd, frakta er dyr og snart legger NorLines ned, leieprisene er idiotiske, og alt må bestilles.
Men jeg vil bo her.
I anledning av at jeg vil bo her kan jeg dessverre ikke finne på noen fordeler ved å bo her.

Jeg tror på kunsten, jeg.
Og så tror jeg...jeg tror at mange av de alkoholiserte lærerne jeg hadde oppigjennom, hadde hatt det bedre som musikere eller billedkunstnere, men jeg tror ikke de så på det som et alternativt livsforløp. Sånt var for de andre. Lærer var det mest kreative innenfor rekkevidde.
Og nå er det ikke sånn, og om det åpenbart finnes en helt vanlig idiot som bor her og driver med kunst, så er det jo innlysende at det er for alle. Om noen kvisete tenåringer skulle gå rundt og i hemmelighet ha glede av kunst men planlegge en lærerutdanning, mener jeg.
Ikke at det er derfor jeg bor her. Men om det er en bivirkning, er det fint.