Hytte. OG.

Jeg har jo ei hytte. Jeg må skrive litt om den. Den holder meg våken om natten.

Jeg er veldig heldig og priviligert som har hytte. Så er det notert. 

Det som holder meg våken om natten, netterne, er at jeg aldri er der og grunnen til at jeg aldri er der er a) det er ikke så lett å komme seg dit og b) den er ikke helt ferdig. 

For å komme seg dit må man ha båt og det har jeg forsåvidt men man må også ha motor og det har jeg ikke men det kan jeg såklart skaffe. Med en viss egeninnsats, mer enn jeg egentlig besitter, for, kort eller lang stamme, en eller to hestekrefter, sukk, hvordan skal jeg finne ut av det. Så, når jeg har båt og motor må jeg kjøre på Pasvikelva, til hytta, og den ligger der elva er smalest og strømmen sterkest og det som er med Pasvikelva, for den som ikke er spesielt bevandret i nordnorsk geografi, er at den er jo ei grenseelv så halve elva er russisk og der er det ikke lov å kjøre. Og grensa går ikke på midten men der elva er dypest og det endrer seg litt fra år til år og jeg vil ta familien med på en hyggelig hyttetur og ikke en tur der man blir arrestert av russiske grensevakter og ender som en ny FrodeBerg-sak.

Og det burde jo vært mulig for familien har jo ferdest på denne elva i generasjoner, både mens andre siden var russisk og når den var finsk og når den var russisk igjen og den gangen da det ikke var så nøye, så jeg burde jo klare det, men jeg blir faktisk bare stressa. 

Jeg må slutte å bli stressa. Men jeg blir bare stressa.

Man kan såklart gå dit. Det tar to timer så det kanskje blir uten Jendor sånn i første omgang. Det går. Det å ha gikt i knærne kompliserer det litt men det gjør det ikke umulig. Jeg har aldri prøvd så jeg vet ikke helt veien. Men den ligger ved elva så følger man elva bør man jo komme fram.

Og så er den ikke helt ferdig, men man kan fint bo der. Men prøv å ikke bli stressa av alle materialhaugene som ligger under presenning og som jeg ikke aner tilstanden til og som jeg ikke aner hva skal bli og alt verktøyet somstår der og hjørnebordene som mangler og rommet som ikke er verken badstu eller soverom og gulvene uten panel og. OG. 

Og.

 

Og hvis du går, får du ikke med deg noe av det der tilbake. Det der som kanskje ikke burde vinterlagres på ei hytte. 

Selg den, hører jeg dere hviske men det går jo ikke, det var jo pappas paradis, den første hytta på plassen ble bygget av transportkasser i 1932, jeg har alltid elsket den hytta, jeg hadde bare ikke tenkt at pappa skulle dø og den skulle bli min. 

Pappa gjør også hytta vanskelig. 

Jeg kom på et tidspunkt dit i sorgen at jeg kunne komme på at pappa var død og så etterpå kunne jeg tenke på noe annet enn at pappa var død. Det har tatt lang tid. Altså, det er fortsatt helt sinnsykt at han er død, men det går an at han er det. Og jeg har blitt et litt mer normalt menneske igjen. 

Og på hytta er han så tilstede, han var den siste som var der og alt det der med verktøy og materialhauger, det står jo der og venter på ham, men nå er det jeg som kommer. Og det føles ikke så bra. Jeg har ikke ryddet ham ut. Jeg har ikke så lyst å gjøre det. Men det må jeg jo. Hvis jeg skal inn. 

Dette bildet tok jeg i 2008. Jeg og pappa pleide å dra på fisketur om natta for jeg hadde jo sommerjobb og jobbet om dagen. Det er rett ved hytta, men en vanskelig vei å finne. Jeg vet ikke om jeg finner veien uten pappa og jeg vet ikke om jeg skal prøve. Det blir vel ikke det første jeg gjør, i alle fall.