Jeg har en veldig fin stein. Passende nok er den plassert i et glasshus i vinduskarmen (sammen med et par sukkulenter) og så står den der og er svart og fin med hvite render og ser ut som et lite landskapsmaleri.
Jeg blir så eksistensiell av den steinen.
Når jeg er død, og alle jeg kjenner er døde, når huset mitt er jevnet med jorden og Kirkenes ikke lengre eksisterer, når nasjonene som vi kjenner dem er borte, når alt dyreliv er endret og avviklet og himmelen er lav og rød, da kommer den steinen fortsatt til å eksistere. Den kommer ikke lengre til å ligge i min vinduskarm. Kanskje blir den kastet når jeg dør, rett ut eller så mellomlagres den på loft eller i kjeller, men på ett tidspunkt i en fremtid som er så fjern for meg at jeg ikke kan overskue den, men likevel ufravikelig nær, kommer den igjen til å ligge på et fjell eller på en strand eller under jorden, og jeg er død.
Det er bare akkurat nå den er pynt i vinudskarmen.
Jeg må slutte å tenke så mye.
2 kommentarer:
Hvis den ikke har blitt pulverisert innen det. Knust i en eksplosjon eller en eller annen nysgjerrig jævel har brukt geologihammeren sin på den. Hvem vet?
Det fins aldri noen garantier. :)
Nei, men etter all sannsynlighet kommer den til å overleve meg. Og menneskeheten. Det er bare å innse.
Legg inn en kommentar