Snødekte veier

Det er ikke så kaldt lengre, det snør. Jeg og Jendor tar sparken og noen hundre meter nede i veien innser jeg at jeg burde tatt på en luhkka, det snør veldig tett, jeg kommer til å være en snødekt furu når vi kommer fram. Veien er ploget og det vil si at fortauet er dekket av isklumper i skiferform, lag på lag og det er humpete og vanskelig å komme fram på fortauet, spark eller ikke. Da vi skulle over fotgjengerovergangen stoppet ikke den første bilen. Det er Kirkenes, først og fremst er det bilistene som utgjør trafikken, vi andre får bare finne ut av det. Stoppe for fotgjengere er noe man gjør av sitt gode hjerte. Men fortauene brøytes, litt senere bare. Nede i Storgata, ikke bare der, men for eksempel nede i Storgata, står biler parkert inntil fortauet hele året og da kjører plogen i store omveier rundt dem, sånn at etter ikke så lang tid er det fire fem store hauger på fortauet med snø som ikke kommer til å bli brøyta og man må hele tiden ut på veien fordi fortauet er uframkommelig. Man må også hele tiden ut på veien rett bak en permanent parkert bil som sperrer sikten. 

Vi kommer ned til skolen, jeg som snødekt furu. Alle lyktestolpene ved fortgjengerovergangen til skoleungene er slukte, det er det mørkeste stedet på veien, vi har meldt ifra flere ganger. Jeg holder igjen Jendor til jeg ser at bilene stopper.

Jendor drar for å skole, jeg drar for å kunste, tar glipptak på sparken for det er så glatt så glatt så glatt med et lett lag snø over is, og jeg skal aldri mer bevege meg utendørs uten spark, jeg elsker sparken. 

Skoleungene på vei til skolen smiler og hilser, vi går forbi hverandre hver dag, jeg registrerer som vanlig at bilene ikke bruker blinklys når det ikke er andre biler der, men jeg er også trafikant og også interessert i å vite at du plutselig har tenkt å brekke bilen over der som jeg hadde tenkt å gå. 

Jeg ser for meg at bilistene bak de mørke glassene sitter og banner fordi jeg dukker opp på veien bak en parkert bil, går over fotgjengerfelt i mørket, plutselig er der de hadde tenkt å være da de ikke blinket, men kanskje tenker de oi, jeg burde blinket, oi, jeg burde vært mer obs på at dette fortauet ikke er framkommelig, jaha, hvorfor er fotgjengerovergangen til skoleungene det mørkeste stedet i byen.

Kanskje er vi på lag, det er umulig å vite. 

Jeg kommer på jobb, leser noen mail om kurset jeg skal på i helgen, skal vi avlyse? Kursholder kommer fra et sted med større smittetrykk. Det blir i såfall ikke første gang, og jeg tror folk gjerne vil ha det unnagjort. Vi får beskjed om å teste oss før kursstart, jeg svarer at bør vi ikke isåfall teste oss før hver kursdag da? og stedets ansvarlige arrangør svarer, men bare til meg, at hun har tenkt å teste seg fredag og ha få nærkontakter som hun alltid har og ettersom svaret ikke går til gruppa og som en del av gruppediskusjonen men bare til meg opplever jeg det av en eller annen grunn som litt passivt-aggressivt og blir litt irritert. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det der kurset for det er umulig å holde en meters avstand på kurs, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med min og Jendors planlagte tur til Oslo, sånn sett er det lettere med alle bilistene, man må bare forholde seg til at de anser seg selv som viktigst på veien. 

 

I en pandemi får man forsøke å tenke at alle de andre er de viktigste på veien. Det er alles ansvar å holde alle andre friske, men jeg tror samtlige lider av en viss materialtretthet der. Og dét er vel isen under snøen i dette tilfellet.