Jeg var hos optikeren, øynene er normale men jeg har alt for sterke briller og det hr jeg visst hatt en stund og det er mulig jeg husker at noen har sagt det til meg. Ihvertfall, det kan virke som om øynene ikke gidder å konstant kompansere for det og bare tar seg en hvil en gang i blant.
Så da må jeg ha nye briller. Jeg har lyst å prøve å få det til i Stockholm. For der har de finere briller.
Og så har jeg levert i macen på reperasjon, om den blir fikset er jo maskin som funker pluss øyne som kan lese en kombinasjon å glede seg til.
Når man leverer in en macapple-produkt, er det en funksjon som må skrus av og da må man ha et passord. Tro det eller ei, men jeg husket passordet. Problemet var bare at maskinen jo hadde begynt å leve sitt eget liv, så når man skrur den på, begynner markøren å suse rundt på skjermen og åpne programmer og dokumenter og lukke dem og åpne dem og bytte skjerm, og det å få lov å være i ett og samme vindu mens du skriver inn et passord på TJUENI tegn er ganske vanskelig selv om du skriver innihelvettes fort. Jeg kom stortsett fire bokstaver uti det før maskinen hadde lukket meg og åpnet matvareregnskapet fra 2008 eller ringt husverten til regnskapsførerern min over facetime mens den tok seksogførti bilder av meg og servicemannen med Photobooth og åpnet alle notatene mine og skiftet font på dem. Jeg prøvde tilslutt å tilbakestille passordet liksågreit, sånn at jeg kunne lage et kortere et, men til slutt måtte vi gi opp. Heldigvis kan denne prosessen fjernstyres og jeg lot servicemannen google seg gjennom prosessen.
Og så har jeg begynt å pakke ned mitt sentrale studio. Jeg flytter det ut på øya der jeg har det andre. Jeg kommer ikke til å savne logistikken i å ha 2,4 km mellom rommene på ateliéret, eller å åle meg sidelengs mellom bordene, men jeg kommer til å savne å være i byen. Og selv om dette er et kjellerstudio og det særlig vinterstid er mest utsikt rett inn i eksosanlegget til kjøreskolens biler, kommer jeg til å savne å å ha vinduer som ikke er ment mest som innsyn for andre, enn egentlig utsyn for meg, som jeg har når, mitt i et atruim med glass på alle kanter. Jeg er litt på utstilling der ute på øya. Jeg kommer heller ikke til å elske å flytte, pakke, bære flytte, inn ut av bilen, men det blir bra når det er gjort. Jeg kan prøve å si sånn "det er en tid for alt" men det handler vel mer om at jeg trenger plass og heis. Og det har jeg ikke i mitt lille sentrale studio med vinduer ut mot verden (og enkelte eksosanlegg.)
Men litt vemodig er det. Og litt stressende, jeg tror pakking er et slags minitraume for meg. Men det er bare å få det gjort.
Nå får jeg det gjort!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar