Bestemmelse

Hva bragte mandagen? Den bragte en bestemmelse om å dra til Dresden, og heldigvis hørte jeg ikke på den som ringte torsdag og sa 45 minutter foredrag, for i dag ringte en annen og sa 15 minutter, og jeg skal reise i fire dager for femten minutter, men også DEN PÅFØLGENDE DISKUSJONEN, så jeg håper den blir bra. 

Jeg har også bestemt meg for å nedskalere to prosjekter og å forsøke å finne livsgleden i dem, gjøre det bra, gjøre det gøy, og jeg vet ikke? Kan man bare bestemme seg for at noe skal være gøy? Hvorfor spør jeg i bloggen, jeg har da aldri i mine levedager fått svar her? Men nå har jeg bestemt meg, det må være gøy, ellers gidder jeg ikke, og jeg gidder ikke hver eneste natt drømme om ferger jeg ikke når, bagasje som er gjenglemt, fly jeg skal ta, korps jeg må dirigere uten noter, å bære babyer når jeg ikke har armer, nå må det roe seg og bli artig igjen. 

Så gjenstår det å se hvor mye sannhetsgehalt det er i utsagnet Det er ikke hvordan man har det, det er hvordan man tar det, for jeg har det stress, men det skal bli gøy. 

Ja, og, sønnen har innsett at jeg ikke kommer til å rekke å lage Praying Mantis/ Kneler-kostyme til halloween, det blir for komplisert, så nå skal han være en møll heldigvis, det er jo ikke komplisert i det hele tatt, så det er i boks. 

overogut

Nå

Nå sitter jeg her og venter på lyset. Det kan man jo gjøre. Det er på en måte bedre enn å vente på at diverse personer skal la høre fra seg. Skjønt det er ikke sikkert det kommer, det heller. Det lysner litt i øst, men over fjorden ligger skyene lave og mørke. 

Jeg skal ut og ta bilder, til en av prosjektene som fikk en bokstav i gårsdagens post, og i går var lyset perfekt men jeg hadde ikke tid, i dag er lyset ikke perfekt men selv om jeg ikke kan bruke bildene (eller gjennomføre prosjektet...) er det bra og gå ut og få prosessen i gang. Avgjørelser som Denne type bilde fra Dette stedet her. Sånt. 

Nå har jeg vært ute og tatt bilder. Det var ikke så fint lys. Det regnet på et tidspunkt. Jeg skulle opp og ta bilder av Russemonumentet men da møtte jeg masse folk som også var på vei opp dit og det var rart, men så kom jeg på at det er 25. oktober og 80 år siden krigen var over. Det kan man jo faktisk tenke litt på. Vi som aldri har opplevd krig. Jeg lurer noen ganger på om Jendor må forholde seg til en krig. Aktivt, mener jeg. Som person i stridsdyktig alder.

Nå har én av de tre jeg venter på å få kontakt med ringt, men hun var den jeg trengte minst å snakke med for hun har ikke egentlig noen opplysninger. Hun ville nok bare gi litt pepp. Jeg trenger info. 

Nå skal jeg ta helg og så får vi se hva mandagen bringer.

Men fremdriften, fremdriften, den står det dårlig til med.

I dag var en veldig uforløst dag. 

Den startet med et forkostmøte på kafé, det var jo veldig annerledes og urbant og det ble jeg glad av, og ikke var det noe i veien med møtet heller, jeg sa ganske tydelig ifra at jeg syntes det de ville betale meg ikke sto i stil med det de ville ha, og så snakket vi litt om hva de ville ha og muligheten for å unngå at jeg får magesår av prosessen. En ganske åpen og grei samtale. 

Men fremdriften er litt avhengig av at jeg får gjennomslag av endring av en annen utstilling, (utstilling B) og da må person K og jeg avtale et kjapt telefonmøte, og det svarer han ikke på. Om han sier eeeeeeeeh nei, så går hele egentlig det prosjektet (A) som var utgangspunktet for det urbane frokostmøtet ut. 

Imens dette møtet pågikk sendte person M en melding, om vi kunne ringes, og det tror jeg har med tyskerne å gjøre, prosjekt D, der jeg har spurt om vi kan ta min entimes presentasjon på zoom, for det er fire reisedager og det står ikke i stil med utbyttet. Det har person D også sagt hun skal ringe meg om, så hva M vil snakke om er jeg ikke sikker på, men jeg fikk også en mail fra person L om at hun trekker seg fra prosjektet, på grunn av arbeidsmengden som hun sier, men senere fikk jeg en privat mail som antyder at det er på grunn av Rot&Kaos og at hun har kranglet med D om det. Og det er jo rot og kaos, forumet skal basere seg på samtaler mellom forskere og kunstnere, men det har det ikke vært, jeg ser i programmet at mitt foredrag skal være i samarbeid med person eeeeeeehhhh M.A, og jeg vet ikke hvordan det er tenkt utformet, hva skal jeg presentere, er det tyve minutter, eller en time eller hva, kan noen svare, og kan noen sende meg en link til de bildene jeg skal bruke men som jeg ikke fikk ta selv fordi det var fotoforbud og derfor skulle jeg få tilgang til databasen og det har jeg etterlyst et par ganger. Hva vil de ha? Kan de svare på det? Nå som utgangspunketet ikke er et samarbeid mellom meg og en forsker? Skal vi improvisere det ut på stedet?

Vi hadde et skjermmøte mellom kunstnere og forskere, men den ene forskeren møtte ikke og den andre hadde ikke på lyden så det faglige utbyttet var ikke det største. Det var vel heller det minste. Dette er da utgangspunktet for forumet jeg skal snakke på. Og bruke fire arbeidsdager på å reise til. 

 

Og på jobb visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg hjalp en kjenning å veve, hun trengte litt hjelp å komme igang, og vevde på en av de andre rommene mine, og jeg skulle liksom jobbe for å unngå drukningsdøden med de andre prosjektene, men prosjekt B er det ikke noe vits å jobbe med før person K svarer, prosjekt A vet jeg ikke om jeg skal gjennomføre om ikke prosjekt B er avklart, prosjekt D vet jeg ingenting om før person M og D har ringt, hvilket de begge skulle gjøre i dag men aldri gjorde. 

Jeg sendte person O en mail om flybillettene jeg ville ha. Såfremt ikke samtalene med D og M tilsa noe annet, som jeg skrev. 

 

Hvis jeg nå bare får snakket med K og han sier greit, da kan jeg jobbe med prosjekt A, og så får jeg starte på prosjekt D når jeg bare vet om det er en time eller tyve minutter og jeg får tilgang på bildene,  OG har snakket med D og M (men jeg skulle gjerne lurt ut litt mer fra L også, men kjenner henne ikke så godt,)

så hvis folk nå bare kan ringe når de sier så kanskje jeg kommer videre.  

Det hadde ikke gjort meg noe.

Drukningsdøden

Jeg holder på å skrive et diktepos. 

Nå ble dere overrasket nå. Nei, men ja, men nei, altså, jeg har sagt ja til å skrive en slags alternativ byvandring for Kirkenes, til en lokal festival. I denne byvandringen inngår en slags (oppdiktet) reisebeskrivelse fra den (virkelige) arkeologen som var den som sa at vi må slutte å spørre når samene vandret inn i området, spørsmålet er når den samiske kulturen utviklet seg i området. Det er altså snakk om samisk steinalder osv. Han var nemlig her og grov masse. Han var jo arkeolog. Og dansk var han og. Og når man setter sammen helt tilfeldige setninger fra hans arkeologiske rapporter, blir det liksom så poetisk. Så der har jeg tatt av da, for jeg er jo kunstner og ikke akademiker. Nå overgår innslaget fra arkeolog den opprinnelige byvandringen, som jo var bestillingen, så det må jeg se litt på, men iallefall, dette dikteposet består bare av setninger som allerede er skrevet. Av den danske arkeologen. Dette er litt vanskelig. Og litt lett, for det er jo bare å sette sammen noe som allerede er skrevet, men det er veldig vanskelig å få noe ordentlig framdrift i dette eposet, for i materialet jeg henter teksten handler veldig mye om...det samme. 

Det er mye gress og lyng og sand. Og ting man finner i bakken. Vanskelig å mekke sammen en handling her. 

der har altså utvilsomt været folk på stedet
mens folk har ungået den barskere kyst mot nord
I tørvemyrerne og på anden fugtig grund holder isen i jorden sig pletvis
 

men dette kan aldrig blive mer end en hypotese
vi har spor av disse menneskers færden
randstenerne var meget ildskørnede

 

 

bag dette kommer fjeldene, som her er lave og rundslidt af isen

 

Og så? Hva kommer etter fjeldene? Veldig mye mer kyst og stein og retninger og hustufter. Jeg har ca 800 sider tekst jeg må gå igjennom, eller har gått igjennom, det gjenstår et par hundre sider, og nå har jeg litt mer, bare det å finne en setning der det stå JEG hjelper jo litt på, men tiden, tiden, nå må jeg til Tyskland, så må jeg til Bodø, der må jeg gjøre ting, disse ting må forberedes, nå er det for mye. Tyskerne synes ikke zoom går an, men aaaaaaah og jeg vil jo egentlig reise, men nå er det for mye. Jeg er helt stresset over at det ellerede er onsdag i denne uke.

Jeg tror egentlig fremdrift i dansk fiktivt diktepos må få hvile en stund sånn at alt annet som skal gjøres faktisk blir gjort.

Gud nå er jeg lei av å finne på passende overskrifter, bare hopp over den

Jeg klarte å si si ifra på en forholdsvis vennlig måte tror jeg, til tyzkerne, jeg sa Jeg synes bare vi bruker disse bildene av kunstner én i publikasjonene? Det fanger tross alt essensen av prosjektet. 

Jeg følte at jeg var frekk i hemmelighet. Men sa ifra samtidig. Win-win, man vil jo ikke alltid ha en konflikt. 

Men nå høres det ut som jeg bare fiser rundt og er frekk og sier ifra til høyre og venstre, sånn er det jo ikke. Jeg er også vanlig og høflig og sier ikke ifra til høyre og venstre. Og skriver glade og artige mailer. Men så er det litt sånn i min bransje at mye av det som er bra som skjer, det er hemmelig så lenge, og når det ikke er hemmelig lenge, så har man holdt på med det så lenge at det er ikke akkurat nye og spennende nyheter, så mye av det som er bra kommuniserer jeg ikke om. Bare om når jeg er frekk.  

Det er ni grader ute. Det er høst, nesten høstsommer, men egentlig skulle det jo vært høstvinter eller kanskje tilogmed vinter. Haren og rypene er hvite. Det er mørkt når man står opp og lysner liksom ikke helt i løpet av dagen. Jeg skriver på den der boken, det går ofte bra frem til lunsj og så er jeg utslitt. 

Og jeg må nok gå til optikeren for jeg vil bare ta av meg brillene hele tiden men det er så mye styr. Og jeg burde få sønnen til optikeren, det er egentlig bare å få gjort og ikke utsette mer. Og jeg burde gå til legen fordi jeg har jo så vondt i knærne og jeg halter, ikke hele tiden, men hver dag, og jeg er jo bare i førtiårene og hvordan skal dette gå da, men jeg orker ikke enda en gang i livet gå til en lege som sier det er egentlig ikke noe i veien her, så da gjør jeg ikke det. Noen andre burde gått til legen for meg, det hadde nok vært den beste løsningen. De kan få låne med seg kroppen min og alt. 

topz topz ikke topz

Det har vært helg. Den var veldig helgete. Barnet var hos forskjellige venner, forskjellige venner var hos oss. Vi hadde venner på middag. Voksne venner. Og vi hadde filmkveld. Ikke samme dag, ikke med voksne venner, bare vi tre. barnet foreslo riktignok at vi skulle spørre middagsgjestene om vi ikke heller skulle ha filmkveld, men jeg sa at det ikke var sikkert at de ville være med å se siste halvdel av en film de ikke hadde sett første halvdel av, fem stk i en treseters sofa, så de fikk fårikål istedet.  

Jeg fikk ikke begynt på kneler-kostymet barnet vil ha til halloween, nå blir det litt trangt med tiden IGJEN.

Vi måtte faktisk også ta en telefon til en forelder av en av barnets andre venner, fordi dette barnet driver en form for mobilterror (bare sykt mange meldinger, sykt mange oppringinger) og når barnet blir lei og ikke tar telefonen, sender hun medinger til the Stig istedet og ringer ham for å legge på når Jendor kommer i telefonen. 

Det var ubehagelig. Å ringe og sladre liksom. Selv om man er voksen. 

Og så gikk vi en fin tur på nærmsete fjell og kom over det som vel var en serbisk fangeleir under krigen. 

I går fikk jeg en mail fra tyskerten, som var sånn Hei kjære kunstner én og kunstner to, vi trenger bilder av da dere var her på besøk på museet og var i magasinene våre, til nettsiden og boken og folderen vil skal lage, men vi tok bare bilder av kunstner én da dere var her, så hva foreslår du at vi gjør kjære kunstner to?

Hohoho. Driter og drar? Nei, men om de bare har tatt bilder av kunstner én, så synes jeg jo de bare skal bruke bilder av kunstner én. Søskenbarnet mitt sier at det kommer jeg aldri til å klare å si på en vennlig måte. Vi får se. Jeg kommer ikke til å svare i dag. 

Jeg lå våken en stund i går og tenkte på alt jeg har å gjøre, og det betyr egentlig at hodet har hatt litt ferie, for jeg har ikke noe mer å gjøre nå enn jeg hadde forrige uke, det bare slo meg i går, så det er jo bra. At hodet har feriert mener jeg, det trengte det nok. Nå har jeg ingen møter i kalenderen de neste to ukene så det er topz. Men jeg har den satans tyskerten i starten av november, og en utstilling i Bodø i desember som jeg ikke engang har begynt på, og en bok som skal gis ut på en festival i februar. Alt dette er alt for korte produksjonsperioder. Det er ikke topz. Ikke i det hele tatt.

takk menneitakk

I går hadde jeg igjen to OCA-turister på atelièret.

I resten av Norge er det Office for Contemporary Art Norway, i Finnmark er det ofte Office for Contemporary Art Tourism. Eller det vet jeg jo faktisk ikke, jeg har aldri bodd i Sogn og Fjordane. Det kan være det er likt over hele landet: OCA sender rundt kuratorer, de tar med glede i mot muligheten til litt betalt norgesferie.

Eller så var de bare så utslitt av alle inntrykk fra Finnmark at de ikke hadde mer å gi da de kom til meg, jeg gikk fra dem i gangen to ganger på vei til ateliéret. Det var utrolig slapt hele møtet. Jeg prøvde å få i dem litt kaffe men de ville ikke ha.

Jeg visste faktisk ikke egentlig at det var OCA-turister, hun ene hadde skrevet en veldig hyggelig mail og introdusert seg, men da de kom og det var så vanvittig energiløst og de måtte dra for å dra på et museum, spurte the Stig, som fikk dem på sitt ateliér etter meg, rett ut: er dere sendt fra OCA? og da hadde de bekreftet det.  

Jeg må begynne å sile. Men jeg vet ikke helt hvordan. Det er jo ikke automatisk dårlig bare fordi det kommer fra OCA, men veldig ofte er det det. Jeg bruker mye tid på å forberede møter for så å oppdage at jeg egentlig er en slags unnskyldning eller putefyll.

Det er litt respektløst, jeg gir faktisk av min egen arbeidstid, men det er ikke så elegant å sile med: WILL YOU SHOW ME RESPECT AND AKNOWLEDGE THAT I RECEIVE YOU IN MY WORKING HOURS.

Hoho. 

Hei, hvorfor vil du komme til meg?

Takk for henvendelsen, hva er det i min praksis du vil snakke om?

Eller som en kompis av meg har begynt å si: Jeg tar desverre ikke imot flere kuratorer før jul.

Stillingsannonse

Nå vil jeg slutte i jobben min.

Det skjer fra tid til annen, oftest skjer det når det går veldig bra, da blir jeg lei. Jeg er jo mest vant til å jobbe i motstand. Når alle plutselig heier på meg, blir jeg forvirret og uten fotfeste. 

Men jeg er veldig lei av jobben min. Jeg vil ha en annen. 

Når dette skjer har jeg en remse jeg bare går igjennom. Først innser jeg at det går for bra, så innser jeg at jeg ikke har evner som gir meg en annen interessant jobb, så innser jeg at jeg ikke kommer til å bli glad av å jobbe i for eksempel butikk, selv om det som høres fristende ut med butikk er at der gjør du bare jobben din, helt greit, det er ingen forventninger om at den skal gjøres så bra at noen skriver om det i avisene etterpå, bokstavelig talt, herregud så deilig, og det høres forlokkende ut, så innser jeg at jeg tross alt har en ganske fri jobb og at det finnes muligheter innenfor den jobben jeg har til å gjøre endringer som passer til det jeg trenger for øyeblikket, og hva er egentlig det? Kan jeg gjøre jobben min om til den jobben jeg vil ha?

Der er jeg nå, og jeg har vel landet på at jeg har skutt meg selv i foten ved å ha så lite ferie de siste årene. I fjor hadde jeg fire uker, det var bra, men i år og året før hadde jeg null, og før der og før der hadde jeg to uker og da var jeg syk så jeg er litt usikker på om det tells. Eller, spør jeg kroppen så gjør det ikke det, men den er ikke helt objektiv. Den er et snøflak.

Og det blir ikke ferie nå, for nå er det den satans tyskerten, men der har jeg bestemt meg for å slutte å bli irritert og bare dilte med, og så er det Bodø, og der har jeg fått så få dager til opphenging at der må jeg krympe prosjektet, selv om jeg ikke tror de har skjønt det, og så er det lokal samtidskunstfestival, og der skriver jeg en bok, det har jeg ikke gjort før, så det prøver jeg å ta helt med ro. Da er vi et stykke uti februar, og det er lenge til.

Da har jeg to triks, det ene er å roe ambisjonene på det jeg skal gjøre, og der er jeg godt igang, og det andre er å finne noe å glede seg til. Hver uke, hadde jeg tenkt. På fredag skal vi dra på Europris og kjøpe Bundaberg. Det er en liten ting, men det er en ting. 

Alle disse innsiktene i remsen og i konklusjonen, hjelper ikke egentlig på. Eller jo de hjelper på, men de er ikke magiske. Jeg vil fortsatt helt intenst slutte i jobben min. Men jeg forsøker å hjelpe meg selv over kneika og så skal jeg aldri mer ikke ha sommerferie.

Og det er mandag, det er det ja

Jeg er litt sur i dag. Jeg startet sånn. Jeg sover så dårlig. Det er fordi sønnen, den enbårne, bytter seng i løpet av natten, og med tre stykker i sengen blir det ca 50 cm på hver. Det er som disse 50 centrimetrene også har krympet etter at vi fikk ny madrass, for det er som fjærmadreassen er lettere å trykke sammen på kantene, sånn at når man ligger helt ut på kanten føles det som man skal til å ramle utfor, og man må rakle seg litt innover igjen, og der er det jo ikke noe plass, og på den gamle madrassen kunne man ligge helt ut mot kanten.  

I tillegg sparker sønnen av seg dyna hele natta, og det er min dyne, så jeg våkner og må tviholde på den flere ganger hver natt. 

Dette er ikke perfekt. 

Nå driver jeg og styrer med flybiletter, men det er vanskelig å komme seg til Dresden uten å overnatte i Oslo, og så vet jeg jo at jeg skal være der den sjette, men nå flyr det masse mailer forbi om at på grunn av the schedual den syvende er det best for de andre å returnere den åttende, og jeg vet ikke noe om den syvende, det er ikke utenkelig at det rett og slett er en del jeg ikke skal være med på, men det er så teit å holde det unna meg. Vi er jo bare tre tilreisende deltagere. Kjenner at jeg gleder meg veldig til å være ferdig med dette. 

Sist gang holdt jeg også på å miste flyet hjem på grunn av Deutsche Bahn, så det føles best å ta et senere fly returdagen, sånn at jeg rekker å være halvannen time forsinket, men da må jeg overnatte i Oslo IGJEN. For da rekker jeg ikke kveldsflyet. 

Men kanskje det kan være fint. Førjulsshopping i Oslo. Det er ikke så lett å kjøpe julegaver i Kirkenes. 

 

I morgen har jeg kuratorbesøk. Jeg må finne frem kunst og kjøpe kjeks. Jeg har ikke tid til å sitte her og være sur, faktisk.

 

 

Nei, det må jeg trekke tilbake.

Jeg var på Puben i går. Det stedet jeg har innsett at jeg ikke liker. Og grunnen til at jeg nevnte puben i gårsdagens innlegg, var at jeg visste at jeg skulle dit med Tilreisende Kunstner, som hadde spurt etter et bra sted å gå ut i Kirkenes og jeg hadde måttet svare, det er ingen. Vi går på puben. 

Men i går! Plutselig! bare hyggelige folk ved alle bord! Bare kjentfolk! Bortsett fra ved de bordene der det satt ukjente, vagt interessant mennesker man ikke hadde hatt noe imot å måtte del bord med. Det satt et gjeng med amerikanere og menget seg med lokalbefolkningen ved et bord. Ved et annet bord satt det noen og spilte kort! Musikken var bra. Folk var ikke dritings, folk var hyggelige. For en forandring! Dette er jo den lille lokalpuben man vil ha på sitt lille sted! Jeg rakk akkurat å snu meg mot Guro og si alt dette, og Guro rakk akkurat å være undrende enig, hyggelige mennesker! Bra musikk! Ingen dritings mennesker fra Jakobsnes som skulle belemre deg med repetisjoner av en forhåndsinspilt setning! før hun kjente en arm krype opp etter ribbeina, og der lå det jaggumeg en mann i sofaen vår, høyt oppe i kommuneadministrasjonen som han presenterte seg selv som, og, på forsepørsel, bekreftet at joda han var fra Jakobsnes. 

Hvordan klarer de det? Det kan da ikke bo mer enn 30 mennesker på Jakobsnes, hvordan kan alle man må manøvrere seg unna på puben komme fra Jakobsnes?

Vel, det går jo ikke an å gjøre annet enn å le seg ihjel når det viser seg at folk kommer fra Jakobsnes, og bra var det egentlig også, jeg hadde jo blitt til det stengte, så hyggelig var det helt fram til da, og nå gikk jeg hjem før vi var kommet dithen og det er jeg glad for i dag. 

Guro skrelte ham av seg, til tross fra protester fra pubens mest åpne wing woman på andre siden av bordet. 

Han fra høyt oppe i kommunen holdt meg igjen i kåpebeltet da jeg skulle gå, og sa helvettes same da jeg gikk. Men det befestet bare følelsen av lokalpub. Man fikk alt. Men man fikk ikke bare det dårlige denne gangen, det dårlige ble en kontrast til alt som var helt fantastisk. 

 

Jeg kan ikke trekke tilbake det jeg sa om folk som ikke snakker norsk og ikke skjønner hva du vil når du spør etter primærsortimentet i butikken, (skjønt, om jeg hadde spurt etter en kardusfisjonsbolt, hadde grimase egentlig vært riktig reaksjon?) og jeg har litt dårlig samvittighet for at dette er et av mine krav til et velfungerende samfunn, men puben er tilbake på lista over ting som trekker opp.

Nå må jeg ikke gå dit på lenge, lenge, sånn at den holder seg på topp i minnet.

Ja, det irriterer meg litt. Faktisk.

En av de tingene jeg kan bli litt oppgitt over når det gjelder Kirkenes, er at det i så mange butikker jobber mennesker som ikke snakker særlig godt norsk. Og når jeg skriver dette, føler jeg meg som noen som akkurat har sagt Jeg er ikke rasist, men...

Det stedet det stresser meg mest, er apoteket. Den følelsen av at vi kanskje ikke har forstått hverandre nå, men at jeg likevel må stole på din avgjørelse, er frustrerende. I andre butikker er jo denne frustrasjonen uten større konsekvenser. Nei vent, og hos frisøren. Konsekvensene er jo ikke like alvorlige, men jeg har måttet leve med dem. 

I dag skulle jeg kjøpe en overtrekksbukse til Jendor, og gikk på den uteklærbutikken som også selger klær til barn. Den er stor så da spør jeg om hjelp med en gang og før jeg bruker opp all energien på å lete meg ihjel. "Har dere overtrekksbukser, spør jeg en dame i jegjobberher-klær. " Åver-...?!?!?!" sier hun. "Overtrekksbukser?" spør jeg igjen og nå gjør hun bare en irritert grimase til meg.  "Jeg går og leter selv!" sier jeg, vennlig, men oppgitt inni meg, for kombinasjonen av østeuropesisk servicekultur og nordnorsk servicemindedness, de to verste på kontinentet, går helt i overdrift i kombinasjonen østeuropeere i nordnorske bedrifter, og det er sjelden bedre hjelp å få enn dette. De skjønner ikke hva du sier og vil helst ikke hjelpe heller. Og du kan ikke tvinge noen som ikke forstår hva du sier til å hjelpe deg. 

Jeg fant ingen overttrekksbukser heller. 

En annen ting jeg har innsett  at jeg ikke liker, er Puben. Det tok meg sannelig lang nok tid. Det har liksom alltid vært det stedet vi går. De har byttet lokaler og eiere og navn, og vi har fulgt etter. Men hvorfor? Man må passe på å drikke boksøl fordi glassene ofte er skitne, det er dyrt men de vil ha tips når du betaler, og man bestiller i baren så skal man virkelig tipse for at de har strukket ut hånden for å gi deg den ølen du har betalt 126 kroner for? Og folk er så fulle. Det er mest det. Dritings, masete mennesker. Det er rett og slett ikke trivelig, har jeg innsett. Jeg vil gå på en voksenplass der folk ikke er kanakkas, og der det er hyggelig musikk og trivelig stemning. Det stedet finnes jo ikke i Kirkenes. Kan ikke gå dit da. Skal en tur på puben og treffe tilreisende kunstner i kveld.

Det er såklart ingen løsning på dette. Puben er puben, har alltid vært det, og det er viktig at folk integreses og at de jobber. 

Jeg får starte det der trivelige utestedet selv. Og selge overtrekksbukser fra under disk. 

Og jeg ER ikke rasist, men....

Wieder da

Nå er jeg på jobb igjen! Nå går det bedre!

Jeg driver og skriver på en liten bok som skal gis ut i forbindelse med den lokale samtidskunstfestivalen i februar. Det er en slags alternativ byvandring. For et sted som aldri ble, men som kunne blitt. Denne boka skal egentlig være ferdig til festivalen i februar, men på fredag sa han som bygger festivalbaren, som er bygget rundt konseptet boka lager, at den må være klar i midten av oktober. Det er neste uke. Jeg har skrevet to sider. 

Så det kommer jo ikke til å skje, men drømmene mine er fulle av fly jeg ikke når og konfirmasjoner jeg kommer for sent til og ting jeg bare må hente før jeg drar en annen plass.

For i tillegg til de to sidene jeg har skrevet, og alle bildene som skal inn i boka som jeg ikke har tatt, er det selvfølgelig en utstilling som må planlegges og gjøres og den der helvetes tyskerten.  

Som det ser ut nå har jeg ingenting å gjøre etter februar. Det hadde jo vært deilig om det forble sånn. En stund. Jeg blir kanskje nervøs da og. Det blir jeg nok. Men gjerne litt rom i kalenderen nå. Takk.

Helgen begynner på mandag

Nå er jeg helt frynsete i hele kroppen, jeg er så lei av å være hjemme, jeg har underholdt ungen i to uker, og nå er han syk og ser tilfreds for seg at han må være hjemme fra skolen, og mannen må jobbe og da må jeg være hjemme med Jendor enda litt til. 

Jeg blir sprø. 

Og jeg må jo faktisk også jobbe. Og det er umulig å jobbe når noen skal vise deg alle tankene sine og alt tankene lander på. 

Jendor har endel skjermbegrensninger, som rakner litt i helgene, og også når venner ringer og vil ha ham med på Pokemon Unite og sånne ting, men i utgangspunktet er det en time om dagen. Det betyr egentlig at jeg også bare kan være på skjerm en time om dagen, selv om jeg unnskylder meg med "jobb" oftere enn det er jobb, men problemet er at hva skal jeg ellers gjøre? Jeg leser jo gjerne, men det er lettere å bli avbrutt hvert tredje sekund når man sløvsurfer på mobilen enn når man for fjortende gang har måtte begynne på samme setning i en bok. Hvis jeg setter igang med et prosjekt, som å fikse eller veve vil Jendor gjøre det samme og det er egentlig ganske gøy, men avogtil vil man bare være litt alene i sitt eget hode og da blir det fort mobilen. 

Må slutte med det.

Jaja. Om ti år kommer jeg til å savne dette. 

Jeg så at en bekjent av meg hadde lagt ut på facebook at hos henne fikk ungene som kom på besøk legge igjen mobilen på kjøkkenet, og det høres jo bra ut, men Jendor har én venn, særlig en, og det er hans bestevenn, som ikke klarer å finne på noe som ikke er skjermbasert. Og sier jeg nei tror jeg hun bare slutter å komme. Jeg sa nei nå er det nok! her i helgen, nå kan dere finne på noe annet, og da var hun "so fucking bored" hele tiden. På et tidspunkt måtte jeg sjekke en oppskrift på internett, og da hørte hun lyden og sto pal hun bak meg i åtte minutter og så en video om å koke kraft på kveitehoder. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette. 

Naboen kom forbi! Om jeg ville ha et par kveitehoder! Jeg har aldri spist kveitehoder før så jeg ble med bort og fikk et par hoder fra en stamp han hadde på kjøkkenet. Jeg prøvde å få litt opplysninger om hvordan jeg skulle tilberede dem, men disse var såpass omtrentlige at jeg endte opp på youtube. Med skuldertitter.Da hadde jeg ringt søskenbarnet mitt, men de er så bortskjemte vet dere med lakseplass i Kobbholmen og stor båt og kaster kveitehauene.

Min opprinnelige plan var å ovnsbake dem, men det virket etterhvert som om det mest overkommelige var å koke suppe. Dette var også litt uoverkommelig, for det vet jeg heller ikke helt hvordan man gjør, hvordan gjør man opp et kveitehode? til jeg kom på å søke på engelsk, kveite er jo ikke en fisk begrenset til norske farvann, og Halibut Head Soup hadde betraktelig flere treff enn kveitehau koke steike. Det virker også som det er en hit på Filipinene?

Så da ble det kveitehodesuppe og en liter ekstra kraft som nå er i fryseren. 

Vi har også klargjort både hage og garasje til vinteren, og når jeg piller kveitehau og rydder garasjen og raker løv, da er jeg glad, men med en gang jeg setter meg ned blir jeg såh fruhstreeeert. 

Jeg må på jobb. Jeg har ting å gjøre. 

 

Men se! det går an å laste opp bilder igjen! Hurra!

Friksjon

Jeg hadde jo uttalt at jeg ønsket meg et friksjonsfritt møte. Det var det muligens, men det gikk ikke glatt. 

Det som fungerte: 

Opptaksfunksjonen på zoom!

Det som ikke fungerte:

Den ene (av to) forskere dukket ikke opp, uvisst av hvilken grunn.

Den andre forskeren hadde problemer med teknikken. Vi hørte nesten ikke hva hun sa. Hun sa hun hørte oss fint, men da jeg ble bedt av møteholder om å introdusere meg, sa hun And vaat vaas de question? I didn't get it? så det var jo åpenbart at hun heller ikke hørte oss. Det hadde muligens med at hun ikke hørte, kom det frem senere, hun ventet på nye høreapparater. Til tross for problemer med kommunikasjonen i dette som skulle være et dialogmøte, holdt hun et lengre foredrag. På et tidpunkt ble dette stoppet, fordi vi ikke hørte, og følgende ble prøvd: Hun ringte opp møteholder på telefonen og telefonen ble holdt opp mot høytaler. Det gikk ikke pga ekko.

Hun ringte opp møteholder og holdt foredraget sitt til henne istedet. Det funket ikke pga idiotisk. 

Hun ringte opp møteholder sånn at møteholder kunne gjenta det hun sa til oss, det funket ikke pga tungvint og pga at forsker ikke tok pauser i foredraget. Så store deler at møtet besto i at vi satt og så på et menneske som oppgitt satt og hørte på noen snakke i telefonen sin. Tilslutt avbrøt jeg og sa at nå må vi se på hva vi får ut av dette. Da var det gått langt over en halvtime og den andre kunstneren måtte snart gå. Kunsthallsjefen hadde kommet ti minutter sent til møtet så vi var allerede litt bakpå tidsmessig. 

Huhei som det går. 

Det var ingen som hadde tid til å møtes igjen, så nå skal vi forsøke å ta dette skriftlig, og det bekymrer meg litt, for jeg skal holde et innlegg i et forum basert på denne diskusjonen. 

Barnets liv er ikke helt friksjonsfritt, det er mye drama i venneflokken. Jeg kan ikke helt manøvrere det og det skal jeg jo heller ikke. Men avogtil må man være den voksne som tilbyr sitt oversiktsbilde av det som skjer. Jendor har mest jentevenner, og beklageligvis er det jo en typisk jenteting, det der med styring og posisjonering og å ikke være helt ærlig om hva som foregår. 

Og så er det jo det der med andres barn. Hva sier man når noen kommer bare fordi det er bakt brownies, går fordi de ikke er ferdige, kommer innom senere og spør om de kan få med seg en pose brownies hjem? Nei sier man såklart, men man forklarer jo ikke hvorfor dette er å være en dårlig venn. 

Fordi man ikke vil være en faktor som gjør at barnet blir upopulært. 

Det jeg kan gjøre er å snakke gjennom hva det er som skjer, med barnet, og finne ut av hva det egentlig er som foregår, og legge skylden der den er, hos de som ikke oppfører seg. Det er så lett, i alle aldre og situsjoner, å skamme seg over å bli behandlet dårlig. Men det er jo ingen skyld den som blir behandlet dårlig, har. Gjenta til store og små. Gjenta om fortid, nåtid og fremtid. Gjenta til seg selv. 

. 

Hjemme med ferierende barn

Det er høstferie, men vi skal ingenting, for the Stig kan ikke ta fri. Jeg er forsøker, igjen, fortsatt, å underholde mitt barn, som jeg gjorde forrige uke da the Stig tok fri for å kjøre hjem sin mors bil fra sydligere strøk. Men da gikk jo barnet på skole på dagtid, nå er det altså høstferie. Vi har ryddet bort lekebenken hans, som både er deilig, for, masse leker og rot i stua, og trist, for, aldri mer masse leker i stua. Jeg har ikke lengre et barn som helst bare vil leke hele tiden. 

Jeg ville ha en lenestol i det hjørnet, men vi har brukt dagene på å (rydde og) få opp en krok med madrasser og puter og tepper og lys sånn at the barninski skal begynne å gå hjem fra skolen selv. Da kan han gå hjem, skru på alle lysene i den kroken, og ha en plass der han føler seg trygg, til vi kommer hjem. Er planen. 

Sånn skandinavisk minimalisme. Dithen når vi aldri. Nå er det maksimalisme med kosekrok og lite ledig gulvflate. Jaja. Det er jo veldig koselig. OG TRANGT.

Men det er alle sitt hjem.

I dag steppet supertanten inn igjen, for jeg må ha et møte med tyskerten klokken tre, og jeg sa til the Twig at da MÅ jeg få være i fred, og han sa at det kan jo godt være at han må komme og klemme meg noen ganger fordet, så det lovet ikke godt, men nå er han på en høyere høydemeter og i et annet hus så nå blir det klemfri møtetid. Jeg håper også på friksjonsfri. Men vi får se. 

Nå skulle jeg legge til bilde av den kroken, som ikke er en minimalistisk lenestol, men blogger vil ikke lengre la meg laste opp bilder, så det blir med den som med den der ukeplanen på plexi. 

Sukk.

Synstolkning: Sammenbrettet madrass fra dobbeltseng i et hjørne, drapert med sengeteppe med grågrønne blader. Fra taket henger en lampe. På madrassen er det store og små puter. To sitrontrær skjermer kroken fra resten av stua. På gulvet står en rundt gulvlampe. En aviskurv står på gulvet med to donaldpocket liggende ved siden. På veggen er gamle skuffer skrudd opp som hyller. Kosefisk stikker opp av hyllene. 

Takk for meg.

Mvh, diva

Det jeg er reddest for i hele verden er å bli en diva. (Dette som et språklig uttrykk og dermed ikke helt sant) (det er bjørn jeg er reddest for). Nå som det går ganske bra mener jeg, må man ikke bli høy på seg selv og være vanskelig av prinsipp, man må ikke slutte å være imøtekommende bare fordi man har vind i seilene, karrieremessig. Men i dag var jeg kanskje diva, og det føltes helt rett. Og det er vel et kjennetegn på divinering. Det er nå det går galt. 

Væffal. Kolon:

I går skulle jeg møte en kurator (Kjuuureiter. En sånn man gir kjeks) på atelieret. Dette var organisert gjennom OCA som er Norge sitt Office for Contemporary Art. Litt som IASPIS. Som Iaspis. Som jeg også elsker. Og da forbereder jeg meg. Jeg gjør klart atelieret, bærer fram viktige ting, printer bilder og løfter trykk ut av skuffene. For det gjør man. Det liksom faglig solid å være klar. Og så, sent på kvelden dagen før møtet, fikk jeg en mail om vi kunne utsette for hun hadde fått et unikt tilbud om å dra og se på den russiske grensen. Den er jo rett borti her. Jeg så ikke den mailen før neste morgen, og da svarte jeg at ok, dra du og se på grensen men jeg kan ikke etter fire (forslaget hennes) og i morgen (forslag to) er jeg ikke på atelieret, men jeg kan prøve å finne plass i timeplanen til å møte deg på museet og ta en kopp kaffe. Og det passet henne bra, for hun skulle dit uansett. 

Og da er det ikke lengre en studio visit, så faglig blir det noe annet som viser at den som besøker deg ikke er så interessert. Så da skjønte jeg jo litt hvor landet lå når hun sa ja til det. 

Så da vi møttes, på museet, og hun unnskyldte seg for at det ikke ble studio visit, sa jeg bare Det er ikke noe problem, du er på ingen måte den første kuratoren som OCA har sendt som prioriterer sightseeing. 

Det var litt frekt sagt. 

Og også helt sant. 

 

Jeg følte det var en rettferdiggjort uttalelse, for om man vil ha av andre folks tid, må det være en grunn til det. Men grunnen til at jeg var frekk var jo at jeg ble litt fornærmet over å bli behandlet sånn. Ikke første pri. Jeg vil være nummer en.

 

Jaja. Jeg har fått opptil flere begesitrede tilrop for oppførselen ved ventilering til kollegaer. Det er jo et gjengs problem. Det interessante ved slike møter er ikke alltid (for meg ganske sjeldent) den mulige utstillingsplassen, men å ha en potensielt interessant faglig samtale. Jeg har jo tross alt mye annet jeg skulle ha gjort. Om jeg forbereder meg, må du også. Nå ble det ikke sånn og jeg...kanskje var jeg litt frekk. Og det føles bra. 

Prokastijobbe

I dag hadde jeg en litt vanskelig samtale på teams. Er det en samtale når det er mange involvert? Iallefall, jeg skal snakke som en del av en litt større greie, på et forum. Det er meg og en annen same som er med. I sin tekst, som skal inn i en publikasjon, og dermed i sitt framlegg, kommer den andre samen med en del påstander som er ganske kontroveriselle i det samiske samfunnet. Ettersom han er den eneste samen som snakker om det, på dette forumet, som er i utlandet, blir disse påstandene uimotsagte og dermed sanne. Jeg var nødt å påpeke at de er kontroversielle. At mange bent fram har kalt dem rasistiske. Jeg hadde ikke så lyst. Jeg hadde forberedt meg med å skrive noen av de viktigste argumentene på små post-it-lapper og hadde klistret dem på skjermen. Følte meg veldig lur da. Da kan jeg se i skjermen og lese nøye formulerte argumenter samtidig. Nå dukket ikke same nr 2 opp på møtet, uvisst av hvilken grunn, og jeg vet ikke helt om det gjorde det lettere eller vanskeligere, men nå har iallefall alle den informasjonen jeg synes de bør ha. 

Blæh. 

Jeg har også tusen ting jeg skulle ha gjort men synes ikke egentlig at jeg gjør dem. Jeg stresser når jeg har lagt meg, men når jeg kan ta tak i saken, da gjør jeg andre ting. For eksempel har jeg brukt endel tid på å lage den der ukeplanen til familien. En i plexi sånn at man kan skrive og viske ut. Fant plexi, det er en hylle fra en slags medisinsk skuffeseksjon. Hadde rød og svart sprittusj, liker rødt og svart og hvitt sammen (veggen på kjøkkenet er hvit) og gikk rett på uten planlegging med tusj og linjal og øyemål. På baksiden. Oppdaget at jeg klarer helt fint og uten å tenke å skrive speilvendt. Visste at jeg kunne det om jeg skrev med begge hender samtidig foråvidt, men at det bare er å legge ivei i speilvendtland på denne måten se det visste jeg ikke. 

Jeg glemte at jeg måtte ha plass til dato ved ukedag. Den som har lengst navn får ha flest aktiviteter. Øverste rad er ikke på linje med de neste. Jeg tok et bilde og sendte til søstersen, der ukeplanen sto på atelieret sammen med det virkelige arbeidet mitt og se! hvor tydelig det er her på dette fotografi at jeg kan prise meg lykkelig over at jeg forlot mitt kall som designer til fordel for kunsten. 

 

Ja, se og se. Her var jo helt umulig å laste opp bilder. Jeg skulle til å skrive at jaja her kommer de virkelige navnene til både the Twig og the Stig frem, men så lenge de ikke er søkbare så. Nå forblir de i internettmørket. Og det blir ukekalenderen min også. 

Det får jeg ta som et hint til å gå og jobbe litt.

 

 

Frisk på jobb uten barn, morgenen avsegstyrt

Jeg pakket både min og barnets sekk fulle av regnklær og fikk oss på jobb i dag, det regnet ikke da men regnat skal komme, han ville ha luhkka og det er greit, han er jo et samisk barn og må gjerne gå med samiske klær, han har bare aldri villet gå med den før så den er litt fravokst og det er på tide å sy ny. 

Og kofte. Jeg har jo hatt stoffet liggende i hundre år. Nå er det kanskje tid. 

 

Jeg våknet i morrest med verdens verste hodepine, og jeg hater når det skjer, dagen har ikke begynt engang og allerede er det noe som er galt. Nå VET jeg at man skal springe i galopp til legen om man driver og våkner med hodepine, men jeg vet også at det bare skjer enten når jeg legger meg med et lite frø av en hodepine om kvelden, eller når Jendor tilbringer natten med å eliminere millimeteren mellom ham og meg. Når han skal ligge helt helt helt inntil meg, må jeg jo spenne ifra for å ikke bli dyttet ut av sengen, og da våkner jeg stiv i hele kroppen, med glasskår i skuldrene, og dundrene hodepine. Ikke noen grunn til galopp altså. 

Heller ingen grunn til jubel, det er vanskelig å få den bort. 

Det er vanskelig å være mild og tålmodig og få ting gjort mens man koker vann og lager matpakker og planlegger regnklær mens man har en undulat inni øyet og svarer på spørsmål om fremtidige skjermtider. 

Vi snakker litt om juniorkorpset under frokosten, jeg er jo gammeltubaist og kan ikke se for meg en fremtid der barnet mitt ikke spiller i korps, barnet ser ikke for seg samme fremtid, de har fått ny dirigent som barnet mitt omtaler som "ikke særlig høflig", og det skal jo være gøy, altså, uavhengig av hvor høflig dirigenten er, men det skal i hovedsak være gøy og akkurat nå er de litt for få, litt for små, kjenner hverandre ikke så godt, og noen er ikke så høflig. Det er klart at man skal få slutte om man vil. Men det er også klart at det blir ikke før etter at mammen har tatt kontakt med korpset for å høre om de har noen strategier fremover. Korps er bra for folk. Kanskje ikke for de som hører på, men iallefall for de som deltar. 

 

Nå skal jeg google sånn ukeskalender som man kan tegne på, for vi har ikke kontroll på ting. Eller, det er bare så vidt vi har kontroll. Jeg har allerede googlet litt, de koster flere tusen, men det ser ut som de er laget i plexiglass. Da ser jeg for meg at jeg kan lage den selv. men først skal jeg teste om man kan tørke whiteboardtusj av plexi så det ikke blir som med fryseren. Da skrev jeg innholdet i fryseren rett på fryserdøra med whiteboardtusj men det lot sek ikke tørke vekk. Viste det seg.

Syk hjemme med barn

The Stig er på vift i sydligere strøk og jeg og the Twig er hjemme. Helt siden Jendor var bitteliten har jeg kjent på en liten panikk i møtet med å skulle være alene med ham en hel dag. Jeg er en helt adekvat forelder med tanke på å gi ungen vann, mat, og bekledning, men underholdningen da? Hvordan skal jeg klare å underholde dette vesenet en hel dag? Og nå er det en hel uke! Hvordan skal jeg klare å være nok tilstede?

Problemet, sett bort fra underholdningen, nå som han er et veldig stort barn, er litt det samme som da han var et litt mindre barn, og det er at vi er ikke-kompatible på et punkt: Jendor er en sånn som liker å prate hele tiden, og jeg er en sånn som ikke klarer at noen prater til meg hele tiden. Det begynner å knitre i hodet mitt. Og da forsvinner tilstedeværelsen min litt. For jeg får overload. Jeg har prøvd å tildels bruke dette som en læringssituasjon (for mitt barn, jeg skal ikke lære noe) og si sånn: Men du kan ikke spørre noen om akkurat det samme fire ganger. For det er kjedelig å svare på noe man allerede har svart på, og så lurer man på hvorfor du ikke gadd å ta inn svaret de første tre gangene. 

Og lignende. Kanskje synker det inn. Kanskje ikke. Men i det minste slipper jeg å svare for fjerde gang på om jeg syntes det var kult at han klarte å fange en King Salmon i Animal Crossing. 

 

Det har blitt mye Animal Crossing og endel Harry Potter i helgen, for jeg er syk, og det er så upraktisk, for det er jo et visst oppfølgingskrav også når barnet er tvunget til å underholde seg selv, for eksempel datt kjedet på sykkelen av, og jeg var rett og slett for gåen til å fikse det, han fikk det på, men sykkelen vil ikke gire så noe er galt, og jeg orker ikke, og så er det spikre som må finnes og skruer i riktig størrelse og så vil han besøke venner men kan ikke veien til akkurat den kompisen og jeg orker ikke følge. Og vann må kokes og kokes og kokes. På grunn av kokepåbudet. Det har bare vært ganske upraktisk og slitsomt. Så vi har sittet foran en skjerm, og det er jo der den dårlige samvittigheten tar livet av meg, men i det minste gjør vi det sammen, og jeg har prøvd å få ungen hektet på harrypotter, for han vil ikke lese bøker, bare tegneserier, og jeg har prøvd å lese den til ham men da var han for liten, så nå ser vi første film som han heller ikke ville se, men nå synes er helt fantastisk, og nå vil han iallefall ikke lese, han vil bare se filmene, men jeg kanskje skal slå en løgn og si at neste bare finnes som bok.

I dag føler jeg meg faktisk litt bedre, bank i bordet, det hadde vært fint om dette ble litt enklere. The Tante har lovt å kjøre og hente på korpset i dag, det hjelper veldig. Og så blir det vel litt mer Animal Crossing og endel Harry Potter.

Men så

Men i går kom frakten. Jeg ringte etter den og så at nå vil jeg ha den, jeg er på jobb i ferien bare for å ta den imot, enten fredag, mandag eller tirsdag, som jeg ble lovet på torsdag, personen som tok telefonen sa først at hun hadde "hørt litt andre historier", som hun ordla det, men jeg tror vi begge kjenner sjåføren og hennes evne til konsentrasjon, så jeg sa bare åkei, men nå vil jeg ikke være på jobb i ferien mer så kanskje jeg kan få den, og det fikk jeg med masse unnskyldninger og stor vennlighet. Det lokale fraktselskapet altså, det er både grunnlaget for min eksistens og årsaken til de fleste av mine bekymringer. 

Nå rydder jeg ut av kassene, jeg hadde en slags ide om at jeg skulle holde korridoren fri for transportesker, men hvor hadde jeg nå den idéen fra, hvor skal de da være? Egentlig skulle jeg vel ha litt fri idag, men det skal være loppemarked på huset og det ville jeg se. Det er en del av en slags...event? Hva det nå heter når man ordner faglige tilstelninger som konsulentfirma. I morrest lå det også ute en oppfordring på husets facebookgruppe om at det kom til å bli masse leven og om man vil jobbe ifred er det lurt å ha hjemmekontor i dag. Jeg kommenterte faktisk på det. Så artig og lykke til, sa jeg, men ikke alle her på huset er på facebook og beskjed om hjemmekontor vil man ha før samme dag. Ingen har laika eller kommentert, så jeg var muligens laaaaangt ute der. Men jeg synes ikke det. Det synes man vel sjelden selv. 

I morgen drar the Stig med Widerøe i stormen, stakkars, og jeg og the Twig skal holde fortet i en uke, det er alltid litt styr for jeg har ikke bil og tromboner skal fraktes hit og dit og barn skal besøke barn, og det er kokepåbud og jeg klarer ikke med min giktiske kropp bære hjem store mengder vann så det må faktisk kokes, i mengder, men det går. Såklart. 

Nå skal jeg tømme flere kasser. Det er helt på grensa til for varmt, selv i singlet, men man tar pauser. Og venter på loppemarked og så skal man dra i samlet flokk og kjøpe in noen middager og vann. Ikke jeg og loppemarkedet, the Stig mens han fortsatt er i landsdelen. Og i morgen skal jeg ta en liten feriedag!

Jeg tror at dette har blitt bedre. Det er andre tider nå.

Jeg var på foreldremøte her om dagen. Det er en affære som alltid fører til en del debriefing på verandaen etterpå blant de naboer som har barn i samme klasse, for det er så konfliktfylt. Det vil si det er en forelder som har en konflikt, og bruker uforholdsmessig mye tid på denne på ethvert foreldremøte. Dette var noe som skjedde i andre klasse og som hun ikke blir ferdig med. Så er det noen andre foreldre som bruker uforholdsmessig mye sinne i reaksjonene sine på dette for det gikk helt over stokk og staur i andreklasse. Tildels forståelig, men det fører virkelig ikke noe steds hen. Og så kobler skilsmissebarnet i meg seg på, og jeg forsøker å megle og roe konflikten. Dette er ikke noe gøy. 

Jeg er i utgangspunktet ekstremt utilpass i alle foreldremøter, det vokser pigger i meg, og det har nok med min egen skolegang å gjøre, så bare det å få opplest skolereglementet gjør at det vrir seg i hele kroppen. 

Bare en sånn sak at de har toukers timeplan. Helt flott! Kjempepraktisk og like greit som enukers. Men grunnen til at de har toukers, og dette ble det brukt tid på på foreldremøtet fra lærerens side, er at femteklassene har toukers timeplan. Så da har fjerdeklassen det for å venne seg til det. 

Altså hallo. Da må vel tredjeklassen også ha det? For å venne seg til det som skjer i fjerde? Og da må andreklassen? Og da må første? 

Det må jo være lov å tenke litt rundt det man gjør. 

Åkei. Men det slo meg også, at det virker som om Jendor har masse lærere som har lyst å være lærere og som bruker tid på å forberede seg til foreldremøter og stiller i fargekoordinerte klær og som ikke drikker. Særlig det siste slo meg da jeg satt på bakerste benk og skulte og var sur og hadde skolevegring. Det er kanskje en av hovedforskjellene fra da jeg gikk på skolen. 

Vi hadde L i matte, O i gym, B i engelsk, R-I som klasseforstander på ungdsomsskolen, og T som klassefortander på barneskolen men tror ikke han drakk da. Søstra mi hadde P, og så var det kona til O som jeg innimellom hadde i kristendom. Alle de drakk. Jeg vet ikke om man skal si de var alkoholikere for de klarte jo tildels å holde på jobben (iallefall i de årene, ikke senere) men hvor går grensen mellom å ha et alkoholproblem og å være alkoholikere, jeg vet ikke? De drakk. Noen av dem har drukket seg ihjel. Det var et par til som jeg ikke hadde selv. Og så var det noen som ble tatt for barneporno, to stk tror jeg, og en annen vi alle visste vi skulle holde oss unna. Jeg har skrevet det før, men jeg trodde helt ærlig at lærer var en jobb de ga deg hvis du ikke var egnet til noe annet. Dette var såklart litt preget av å vokse opp i en gruveby der alle fikk jobb på verket, uansett tilstand, noe kunne du alltid brukes til, selv om du lå bak ei brakke og sov det meste av dagen og hadde startet skiftet med å få utdelt antabus i porten.

Eller så kunne du få jobb på skolen. 

Sånn er det ikke lengre. Men tenk at det var sånn? Og at det liksom var greit? Eller greit var det kanskje ikke, men det var nå tingenes tilstand da. Ikke noe man hadde noe med, kunne gjøre noe med, kunne påpeke. Og det er ikke 120 år siden heller, jeg er jo i førtiårene.

 

Sånn har ikke Jendor det. Og hadde det vært sånn hadde man vel tatt tak i det. Påpekt med hele hånden.

For det er andre tider. Det virker derimot som det sosiale fortsatt er litt et problem, men nå har man jo lærere som har overskudd til å ta tak. Jeg sender ungen på en helt annen skole enn jeg selv gikk på.

Og så er jeg lettet og glad over at jeg fikk bli kunstner og ikke måtte nøye meg med den eneste kreative utdanningen som var tilgjengelig for folk fra Finnmark og arbeiderklassen, lærer med valgfag musikk og tegning, for der tror jeg årsaken til noe av alkoholismen, iallefall i to av tilfellene, lå. Eller hva vet jeg. Men jeg slipper jo også å vite, jeg må bare gå på et foreldremøte i året og sitte der bakerst med min nyfunne skolevegring, det er alt.

Takk og pris for det.

 

 

 

Arbeidsprinsessekjolen, hvor er den?

Så langt har det ikke kommet noen frakt i dag heller. Man kan jo leve i håpet.

Jeg har fått puslet på plass noen bord langs en vegg. Jeg har litt mindre benkeplass, men alle bordene har samme høyde. Hvis jeg får tegne- og maletulltak igjen og trenger all benkeplassen pluss litt til, kan jeg sette opp noen lause benkeplater på bukk, for så viselig har jeg innrettet meg. 

Og så burde jeg sende noen mål til Nasjonalmuseet, men det driver jeg og utsetter. Det er liksom den ene tingen jeg må gjøre så det gjør jeg ikke. Unnskyldningen min er at jeg er litt for varm. Jeg var kald i morrest, orket ikke ta på meg arbeidsklær, hadde rett og slett enorm motvilje til å gå i arbeidsklær, jeg ville gå i vanlige menneskeklær, og nå er jeg skitten fordi jeg har ligget på gulvet og skrudd på bordbein, og for varm til å lete gjennom alle mengdene med pinner etter akkurat rett pinner. 

I morgen blir det vel arbeidsklær da. Kanskje hvis man hadde hatt fine arbeidsklær. 

Det har man ikke. 

 

 

Brette opp ermene/armene

Det som var lurt med å ta arbeidsårets første mandag på en fredag, var jo at det var en fredag. Det som ikke var så lurt var at nå kom det to mandager veldig tett innpå hverandre her. 

Og alle kan jo få lov å gjette på om fraktselskapet dukket opp på fredag eller ikke, så nå blir det kanskje i dag, kanskje i morgen...det gjør vanligvis ikke så mye at de ikke har peiling på hva de driver med, så lenge de eksisterer, for de er jo grunnlaget for min Eksistens i Nord, men fredagen hadde jeg jo eeeeeegentlig tenkt å ha fri. Jaja! Jeg fikk mye gjort. 

Helgen var egentlig også ganske innholdsrik, jeg husker ikke lengre hva vi gjorde lørdag bortsett fra at jeg husker veldig godt at jeg ikke var overmannet av lørdagsfølelsen, som hos meg ikke er en god følelse. Jeg vet ikke hvor den kommer fra, men den er et faktum. Søndag dro vi opp på Toppenfjellet og lette gjennom skraphaugene til gruveselskapet. Jeg har jo funnet mye bra der til bruk i min yrkesutøvelse. Nå begynner det til min forbauselse å tømmes. Ikke skraphaugene. De er enorme. Men de bra tingene. Sånt som jeg liker. Det kan se ut som jeg har plukket med meg det meste og at dette ikke er en fornybar ressurs. Hvem hadde trodd osv. 

I dag begynte jeg dagen med å skru på alle radiatorene. Det blir spennende å se hvordan disse rommene holder på varmen. Jeg ser jo at det er veldig gamle vinduer. Det blir også spennende å se hvordan jeg tilpasser meg de nye rommene. Jeg liker tegnesalen veldig godt. (Så en episode av Peaky Blinders der en dame sa hun skulle ta telefonen in the drawing room, som ble oversatt med tegnerommet. Alle rom de hadde i disse gamle herskaphusene altså!) Og så liker jeg ikke atelieret så godt, fordi det er mindre og mørkere enn det forrige. Men mørkere har det jo vært fordi det har vært så varmt, så det har vært nedtrekte rullegardiner overalt. Nå er det lysere. Men fortsatt ikke så rommelig, og det skal to soloutstillinger inn der. Det gjør meg litt motløs. Det er jo plass. Men hvor skal jeg arbeide da?

Nå gjelder det å finne en løsning istedet for å bli i motløsheten.

Tilrettelegge og triveliggjøre. Dette kan jeg jo egentlig. 

I neste uke skal jeg ha det første kuratorbesøket i det nye atelieret, de kommer fra Chile så jeg tenker det gir meg litt frihet, kanskje alle norske kunstnere har det rotete og utrivelig. Eventuelt kan jeg bruke det som en slags deadline, det er kanskje lurere. 

Koselig og praktisk. Det er målet. 

Og rommelig.

Åhå håhå kei

Åååååååkei. Nå er jeg på jobb igjen! Jeg hadde gjerne hatt en måned fri nå, men saker må gjøres! Pinner må flyttes! Fakturaer sendes! Entusiasme oppstables! Utropstegn brukes!

Jeg har hatt to og en halv dag fri, for jeg hadde jo lovt meg selv at når bare alt dette maset med karrieren var over, da skulle jeg få bygge om salatkassen som snøen hadde tatt, og da jeg sto der onsdagen med kappsag og drill og spade tenkte jeg at HVORDAN lot jeg meg lure til å tro at dette er en premie?!?

Men så kom jeg forbi stadiet som bare er å rydde og spa og leite etter de skruene man trenger, og nå er salatkassen ombygd til et peonbed og tre plantekasser på hjul, så kan man trille dem rundt ettersom man lyster. Jeg tror sannelig det må komme et bilde her. Jeg må bare ta det først.

Nå kjenner jeg på en liten motstand mot jobben min, men bare bitteliten, og det er bare å ta tak. Det er nok samme motstand som alle føler når sommeren er over. Og jeg kunne hatt fri i dag også, men transportselskapet ringte og ba meg komme meg på jobb for å ta imot "mannskiten" min, enten i dag eller på tirsdag, så nå sitter jeg her og lurer på om det blir i dag eller tirsdag, for det var vanskelig å si. Og ser på kalenderen. Den sier at det er muligheter for å ta seg noen fridager i neste uke også. (kanskje ikke tirsdag). Da er ikke været like fint, men det er jo september, det er ikke meningen at været skal være fint. I går kveld gikk jeg en tur ned til mamma i høstmørtna. Sandaler og shorts, og et refleksarmband rett rundt armen. Det skal jo liksom være på en boblejakke. Ikke rett på huden. Rare greier. Nordlys i shorts. Hvem hadde trodd.

Faktura og rydding, det står nok øverst på planen i dag. Og etterhvert organsiere salget til Nasjonalmuseet. Pinnene må jo komme seg dit. De tar frakten altså, men jeg må sørge for at det er riktige pinner. 

Jaja. Fri hadde vært bedre, men dette er ikke så verst. Jeg visste jo at jeg ikke skulle ha fri nå. Og jeg har kaffe og hårstrikk og lypsyl. Det er greit. Jeg klarer meg.

pennpapirogliste

Jeg er hjemme. Det er så rotete og skittent som det blir når tre stykker kommer dumpende inn med kofferter og bagger og to av de tre har holdt fortet alene før avfart, med forståelig lite fokus på husvask fordi den siste avfartet lenge før de to andre.

Det var en ganske humpete tur hjem, jeg har mindre toleranse for det enn før, vi måtte også forsøke å lande dobbelt så mange ganger som jeg synes er akseptabelt, men nå er jeg her. Jeg rydder i filer på datamaskinen, svarer på epost, prøver å få orden i kalenderen, og det er minst to fakturaer jeg burde sende men den ene er ganske komplisert og burde slås sammen med den andre og den andre overrumpler meg. Jeg vasker klær. Jeg skal rydde. Jeg får oversikt over livet igjen. Jeg kunne tenkt meg litt mindre mas med det der livet, men jeg er voksen, jeg har en jobb, mann og barn også, det er sånn det er. 

Penn og papir og lage liste, det tror jeg blir en bra tilnærming. 

penn papir og lage liste, 

det er starten på det som kom etter sommeren som egentlig ikke var. I sommer var det bare jobb og så var sommeren over, nå innser jeg, som alle andre, at her er høsten, selv om det er uvanlig varmt. Jaja. Penn papir og lage liste, og så ser jeg om det kanskje blir noen dager fri denne høsten etter sommeren som gikk meg hus forbi. Jeg tror det må bli det.

snart

Nå skal vi dra. Vi skal ikke gjøre noe annet i dag enn å dra. Det er bra. Vi kunne dratt på Nasjonalmuseet eller et annet stort bygg og tilbragt dagen der, men det plasker ned. Vi gidder ikke. Vi pakker og støvsuger, snart skal en av oss dra og kjøpe sushi og så drar vi vel ut til flyplassen på et tidspunkt. Der er søstra mi med to små barn og hun kan vel trenge alle de hender vi kan mønstre for hjemfarten.

Og jeg er stresset, for jeg ser at innboksen fylles opp og jeg vet jo at det ikke er sånn at jeg kommer hjem og kan ta fri noen dager, men inne i hodet mitt så var det litt sånn likevel, og nå er det hjem og lande løpende, og jeg hadde ikke så lyst til det. Men det blit fint å se Jendor igjen. 

Og så må jeg jobbe. 

oisann

Ja det kom jo litt folk da. Her står jeg ca midt i salen, strekker meg på tå og tar ett bilde. Det er det eneste bildet jeg har tatt i løpet av kvelden. Jeg snakket ca tre sekunder hver med alle jeg kjente. Det er fortsatt over min begripels at alle disse fremmedfolkene kom på min åpning. Nå er jeg utslitt og glad og skal ikke snakke om meg selv på ca en måned eller mer.

Gjennom mørtna

På telefonen min finnes det et bilde av en tralle. En sånn rengjøringstralle vet dere? Det er fordi det ikke er lys i gangen når jeg kommer opp til korridoren der rommet mitt er. Og det er heller ikke vinduer noen steder, og appen på telefonen, eller kanskje dørlåsen, hva vet jeg, men måten de fungerer sammen på iallefall, fungerer ikke når man har på lommelykta på telefonen. Så det er mørkt. Man må føle seg fram. Og her om dagen kræsja jeg rett inn i noe på vei bortover gangen, men jeg kunne jo ikke se hva det var, eller hvor stort det var, og ikke bruke lommelykt uten trøbbel, så jeg bare løfta opp telefonen og tok bilde. Med blitz. Og der sto det en rengjøringstralle. Resten av veien var fritt frem, så jeg følte meg frem langs veggene og dørene, og det er også noe, å våkne om natten av at en hånd skraaaaaaper langs døra di, selv om jeg nå vet hva det er. 

Nå har det blitt måten å gjøre det på. Jeg runder hjørnet og tar et bilde. Så vet jeg hvordan ting ser ut der inne i mørtna.

Jeg sendte en mail, første dagen, for selv om det er Norge og alt det der så føles det  jo også utrygt å vandre rundt alene i mørtna på et ukjent hotell og være kvinnelig, og så er det upraktisk såklart, og fikk svar ganske fort og full forståelse, men det skjedde ikke noe med det. 

Og derfor er det ikke så overraskende at de nå på tredje dagen ikke har ringt meg opp, som de har lovt, for å forsøke å finne en løsning (et rom et annet sted) på det at man ikke kan sove før 03.30 i helgene. 

Men det blir soving, for museet har lovt å flytte meg om Bjørvika Apartments ikke ringer. 

Og det gjør de kanskje ikke. 

I dag skal jeg teste ut en stor endring i utstillingen, jeg gleder meg fordi det er jobb, men gruer meg fordi det blir en vanskelig avgjørelse, men vi får bare se. Om mindre enn en uke er det utstilling. 

 

 

Pang au og så det der mye strøket over panna fra støvkosten. Ante ikke hva det var. Laaaaangt der inne er rommet mitt.

untzzzzzzz

Nå har jeg jobbet jobben. Masse. Jeg er kjempesliten men er ganske ajour etter en langsom start der alle pinner måtte fotograferes og registreres. Det tok jo ca femhundre år. Jeg er også kjempesliten fordi leiligheten jeg bor i ligger oppå et utested og hele natten sier det dunke dunka untz untz i hodeputa mi. Det vil si jeg bor jo i fjerde etasje. Og utestedet er i første. Så ikke rett oppå. Men det trenger igjennom. 

Museet vil flytte meg til et hotell, men det er jo deilig med kjøleskap og vaskemaskin og litt plass. 

Sove eller ta seg ei brødskiv når man vil, i rene klær? Det er spørsmålet. 

 

 

Oslo

Nå sitter jeg her i min lille studioleilighet og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Hva jeg skal gjøre akkurat nå, mener jeg. Jeg vet jo hva jeg skal både i Oslo og ellers i livet, men jeg fikk et par timer fri. Skal jeg gå til byen og handle litt? Men kan jeg komme på museet med svære handleposer? Det tar seg jo ikke ut. Jeg er veldig opptatt av hva som tar seg ut. 

Vi er altså allerede litt forsinket, og det er jo ikke bra, så i hele går fikk vi ingenting gjort og i hele dag, i halve dag får jeg ingenting gjort, men etter lunsj skal jeg gå bort på museet og jobbe. Hva gjør jeg fram til da? Det er meldt regn. Men jeg vil jo påpeke at det ikke regner. 

 

Leiligheten er fin, jeg fryktet jo blåfargen på kjøkkeninnredningen fordi den var sånn the Generator-blå på bildene, men den er mer moderne blå. Der får man for å være estetisk innstilt, det går liksom ikke an å slå det av uansett hvor teit man føler seg. Den er veldig estetisk innredet kan man si, til det punktet der det er vanskelig å få opp skapdørene, og det faktisk er helt umulig om man er våt på hendene. Bittesmå knutter uten kon form. Og så har de satset litt på å utnytte høyden for å få plass til alt men det er jo helt lost på meg for jeg er et menneske som ikke utnytter høyden.  

Akkurat nå utnytter jeg ikke tiden heller, men jeg har utnyttet natten, jeg la meg før åtte. Jeg hadde bestemt meg for å klare å holde meg våken til halv ni, det føltes liksom mer rimelig å legge seg i nitiden, men 19.34 stupte jeg inn i den lille sovealkoven. 

Alt er bedre i dag. 

Og så får vi se hva dagen bringer.

Faring, kjøping og handling og selging

Nå er det et par timer til flyet mitt går. Europas lengste innenlands flyrute fikk jeg vite her for en stund siden. Og så drar jeg til Oslo, og så skal jeg sette opp en utstilling på Astrup Fearnley, men først skal jeg i bryllupp og jeg trodde jeg hadde kjolen klar, men den lukter så veldig av fremmedfolk enda det bare er jeg som har brukt den, så den gikk ut, og det ble ikke riktig noen bra erstatning med så får se hva jeg gjør. Jeg har ikke så lyst å kjøpe ny kjole. Jeg pynter meg jo aldri.

Faktisk går jeg knapt i de klærne jeg har, det er alltid litt artig når man pakker til byferie, åja, DEN har jeg jo, så fin den er. Hjemme går jeg i arbeidsklær på jobb og tilnærmet pysjamas hjemme. Det er sjelden jeg tar på voksenklærne. 

Nå skal jeg jo gå mye i arbeidsklær i Oslo også, men jeg tok med endel vanlige klær, the Stig kommer jo nedover og så skal vi sose noen dager. 

Det er ikke så lett å pakke én koffert med arbeidsklær, brylluppsklær, åpningsklær, soseklær, byklær- jeg har jo egentlig to kofferter om jeg vil men da må jeg drasse dem med gjennom byen og det orker jeg ikke. 

Jeg er ganske sikker på at det finnes en løsning på dette åog det er enten å få the Stig til å ta med seg noe når han kommer eller å rett og slett kjøpe noe. 

Det vi har kjøpt, er mobiltelefon til Jendor. Det satt litt inne, hadde gjerne ventet til han er i tredveårene, men du herre jedorias så mye enklere livet ble, da. Vil man ha tak i ham? Det er bare å ringe. Vil han snakke med Fridolin? Han ringer selv. Vil han dra en plass? Han går selv og ringer om det går i stå. 

Og nå skal han jo være alene med mormor en drøy uke, veldig greit for henne om han holder styr på egen venneflokk og hun slipper ringe rundt til foreldre, og greit at han fikk den nå så han kan venne seg til den før de skal kampere ilag. 

Og så ble han veldig glad, for han var ikke forberedt. han var så uforberedt at han ble litt sjokkert, gleden kom litt etterpå. 

Det blir bra å komme igang der i Oslobyen. Jeg er ikke helt rolig på det. Jeg synes det er litt liten tid men det bør jo gå. Jeg må bare GJØRE! Masse! Jeg synes alltid det er liten tid og jeg er alltid ferdig litt før, jeg håper og ber om at det blir sånn nå og. Det er en stor utstilling. Den blir ikke usynlig. 

Selv er jeg heller ikke helt usynlig, nasjonalmuseet hørte av seg om et verk de tror de har lyst på og det er jo bra selv om jeg jo aldri egentlig har lyst å selge. Jeg har alltid andre planer for pinnene, nye verk de skal inngå i. Men sånn kan man jo ikke holde på som moderne kunstner, så vil de ha det så blir det vel en ordning med det.

Booooort

I dag er siste dagen på kontoret denne lange, varme, jobbintensive sommeren. I morgen er det begravelse og mandag reiser jeg til Oslo. Jeg har hatt ett teamsmøte på mitt nye, velfungerende internett og skal ha ett til etter lunsj, så går jeg hjem. Har sendt tyskerne en tekst til en bok de skal gi ut og forslått en ny formulering i kontrakten. Og dett var dett. Alt annen kan stå til høsten.

Ikke søppelbøttene. Må huske å tømme søppelbøttene. De må ikke stå til høsten.

 

Og nå står det noen og piller på døra mi så kanskje endelig prosessen med å gi meg nøkkel til mitt eget kontor er i gang. Jeg har jo bare vært her en måned. Det viser seg at nøkkelen bare kan låse opp døren, ikke igjen, og ettersom døren ikke kan låses igjen er det ikke noe poeng låse den opp, den er allerede åpen. 

Jeg synes det å låse døren etter seg når man drar for å være borte i ukesvis inngår i et leieforhold om man betaler penger for å leie. 

Ikke bare ukesvis, uansett egentlig. 

 

Men nå skal jeg altså reise bort og ikke tenke på alle problemene leieforholdet mitt fører med seg. 

Det nærmeste jeg kommer å skrive om interiør. Værsågod.

I dag har jeg karret meg på jobb (fikk lyst å skrive kardet. Håret ser iallefall sånn ut etter at det som vanligvis er en wash day måtte bli en wash 20 minutes. Krøllete hår, skaff deg aldri det) og nå har jeg fått ryddet i gangen sånn at jeg sånn rot&kaosmessig iallefall er ferdig med flytten. Jeg er veldig fornøyd med tegnekontoret, det er stort og luftig og ikke så skittent, tildels skyldes jo dette at jeg ikke har begynt å bruke det enda, men det fremstår som trivelig. Atelieret er ok, det står tre aircondisjontårn og brøler der inne, og de kan jo ikke stå inntil veggen så de tar opp plass, og jeg er ikke så ferdig med å lage system og få ting på plass der inne som på tegnekontoret, (jeg er ikke ferdig på tegnekontoret heller, menn såpass ferdig at jeg kan drive med periodevis selvbedrag) men det er på vei. Det er ikke trivelig der. Fordi alle rullegardiner må være nede og airconditionen bråker sånn. Og så skal det to soloutstillinger inn der, og da blir det trangt, og da blir det et lager igjen og ikke en arbeidsplass, og der må jeg tenke.Tenke, Silje. 

 

Så har jeg et rom som mest er et lunsjrom, det er ikke så verst stort, og der inne er det ikke så mye, for når man baserer yrkesutøvelsen sin på å være en skrotnisse så er det så deilig å ha et rom der man kan sette seg ned og så er det nesten tomt. Ikke masse skrot. Foreløpig gjør jeg ikke så mye med det altså. (Luksus) Og det rommet har en veranda. Det er jo så luksuriøst at det er grenseløst. Der skal jeg sitte mye, tenkte jeg, og leita rundt i kjelleren på det gamle sykehuset til jeg fant en plaststol. 

Der sitter jeg selvsagt ingenting, for hvem sitter vel og slapper av på en stol når de er på jobb?

Og så har jeg en korridor. Den har vært full av esker og plank, og jeg er litt nyskjerrig på om det er derfor vaskerne har stoppet ved branndørene inn til min del, eller om det er på grunn av min status som minderverdig leietager. Nå får jeg se da, for nå er det null plank og skrot. Det er riktignok to paller med transportesker, men det er ikke mer skrot enn det er i andre deler av bygget.  

Jeg er ikke ferdig, men jeg har bedre tid til å gjøre meg ferdig i slutten av september. Da kan jeg drive med interiørvalg og lure løsninger. Det blir en bra langsom nystart i en periode der jeg sannsynligvis er helt utslitt. 

På fredag er det begravelse, så med i dag er det tre arbeidsdager igjen før jeg drar til Oslossa. Jeg hadde trodd at tyskerne skulle svare på en innvending jeg hadde til kontrakten, for det hastet veldig at jeg skrev under, men da jeg protesterte ble det stille. Tysk akademia, lever liksom ikke helt opp til forventningene. 

Jaja. De vet at jeg ikke kommer til å svare fra og med mandag så det er litt opp til dem. 

Nå skal jeg gå og levere nøklene til det gamle atelieret til husverten. Det er mulig jeg skal antyde at enhver husleie over null er en litt for høy husleie for neste måned når man har brukt flere uker av sin egen arbeidstid på en flytt man ikek har bedt om, og fått et atelier man ikek har kunnet bruke i enda flere uker, i bytte.

Hjemvendt

Vi er hjemme. Jeg er kjempetrøtt. Det var fint å være lenge på hytta, det er fint å komme hjem. Jeg blir litt overveldet av alt arbeidet som er overlatt meg av død mann, men jeg må ogs åinnse at nå er jeg der at ingenting egentlig avgjøres av de avgjørelsene jeg tar. Hytta står. Jeg har fiksa tak og andre viktige ting. Rommet som verken er soverom eller badstu og taket på gamlehytta som ikke er tett, det er mindre viktig. 

Jeg er kjempetrøtt fordi båtskyssen kom sent, og vi var hjemme klokken ett, og så sto jeg opp tidlig for å gå på jobb, men så orket jeg ikke gå på jobb, for jeg må ikke, jo det må jeg, men jeg kan gå i morgen og sitte hjemme ved datamaskinne og ordne opp i ting i dag, for det må jeg også, og så kan jeg tenke på hytta,  og en av tingene jeg innså på hytta er at den blir ikke helt min før jeg blir mer selvstendig når det gjelder å komme seg dit, og det betyr å få båten på elva og kjøre den selv. Ikke fordi båtskyssen var sein, men fordi det er sånn. Åkei, så er halve elven russisk, men alle andre klarer jo å manøvrere det der. Det er bare det at jeg er en sånn nervøs personlighet. Nå er det jo viktig å få være den man er, men det er ikke så behagelig å være en sånn ekstremt nervøs personlighet. Folk KAN jo ha dødd om det er litt lenge siden man hørte dem tusle avgårde mot utedoen, men det mest sannsynlige er at de har overlevd. Jeg vil ikke være som jeg er. Jeg vil være fri og ubekymret og kjøre båt på elva. 

Jeg vil derimot ikke være sånn som han som hadde slått opp teltet sitt på Blåklokkesletta, rett ved hytta, og her nevner jeg ikke navn for han kan jo ha lånt teltet og dermed kan det navnet som sto med store bokstaver på teltet være annen persons navn, men, det er altså fyringsforbud i hele kommunen, trærne står og visner, jeg har aldri sett det før, det er knapt bær, det er faktisk knapt fisk i elven fordi vannet er så varmt, og så kommer man og griller. Og fyrer bål. Og bæsjer i skogen på fiskeplassen, ærlig talt, det er faktisk en utedo uten lås rett i nærheten som tilhører den kommunale bålplassen. Og jeg vil ikke høre på spotify-listene dine, jeg vil høre på elva og lomen og suset fra oretrærne. (men kudos for å ha dratt med seg fire unger på tur alene. Skjønner at de kanskje må underholdes med litt musikk. Men ærlig talt.) 

Men vi hadde det fint, for han dro jo, og vi så mink og bjørnebæsj og frosk og harr og abbor, som vi spiste, og vi klarte oss fint med den maten vi hadde men måtte kanskje jobbe litt ekstra hardt for fisken, som gjømte seg i kaldere lag av elven, og den siste dagen sto vi der i røykdisen fra skogbrannene på russisk side, først fikk jeg kjeft av familien for å ha røyklagt området da jeg brente fire papptallerkner i ovnen, men det var ikke meg, det var skogbrannen på Novaja Zemlja, og i dag kommer mamma og knutStefar og tante Granningen og spiser harr med oss, til Jendors lille fortvilelse, for han har spiste harr syv dager i strekk nå, men i dag skal den være KOKT, og det gjør jo all verdens forskjell.

Og her er bilder.

Så fint er det

Så tørt er det! Aldri sett trærne stå og visne før! Og lyngen! Og geitramsen!

 

Pleier å sjekke hvor kaldt det har vært mens vi har vært borte. Minus 49,6 grader ute, minus 46, 3 grader inne i hytta.

 

Vår lille myggmaget fisker. Det er ikke mygg, sier vi, det er jo ikke insekter i år, men det tror vi det, for de har sett seg ut en annen. Jeg har fire myggstikk, han har ca 76.

 

Nå rydder jo iphone pent opp i alle bilder, så man ser ikke ting som de er, men i sin beste versjon, og derfor er mesteparten av røyken i luften redigert bort som om det var skit på linsa. Men man skimter den litt.

Exp eksp

Nå drar vi på hytta. Det er litt en ekspedisjon, ettersom det ikke er vei, strøm eller vann der, eller dekning, og vi ikke har gasskjøleskap heller, men det står helt klart på ønskelista, så nå pakkes det lurt og lurere enn lurt i kjølebag. Alle brød er frosne, all mat er frosen, det er lagt i frysen om den ikke var frosen,  men likevel, en kjølebag varer sjelden mer enn et døgn og vi skal være borte en uke.

Vi må begrense fiskingen litt de første dagene, ikke fiske mer enn vi kan spise, for vi har ikke noe sted å oppbevare fisken. I elva kanskje, eller i torva, men ikke i en uke. 

Jeg har også pakket endel hermetikk men fint om vi ikke spiser den for da kan den stå og være nødmat en annen gang. Vi har ikke egen båt nå så vi blir hentet om en uke og da er det fint om vi ikke har sultet ihjel så det er lov å spise hermetikk også.

Og alt må stå inne i hytta så det ikke blir bjørn i maten. Men det er ikke sikkert det er så mye varmere inne enn ute heller så det spiller nok ikke så stor rolle for kjølebagen. 

Jeg har vannet makkholla i et par dager, men det har ikke hjulpet så mye, det er tørt, så de har ikke funnet nok makk. Vi kan fiske på sluk og flue også, det går bra. Men vil ha makk. 

Og det er fyringsforbud så all mat må lages inne, og jeg har trålet byen rundt etter gassalarm i dag, for jeg vet ikke når slangen ble byttet sist og jeg har kjøpt ny slange også, men vil ha gassalarm. Fant gassalarm. Den tåler ikke minus 42 så man må huske å skru den av før man drar så den ikke begynner å hyle og tror kulde er gassangrep. Det kan visstnok skje. Og da blir den tom for energi og kan ikke brukes mer.

Nå må jeg tenke på hva alle skal ha på seg. Og om alle har nok mat. Og huske hyttenøkler. Og en skive eller noe til taket på boden for der var det hull. Og så har jeg ei fiskeveske. Og den er helt tom. Helt, helt tom. For alt som var i den har forsunnet over i andres fiskevesker. For jeg fisker jo ikke, jeg bare styrer. Men nå skal det bli slutt på det. Nå skal jeg fiske.

Revisiting revisited

Vi var i ukrainsk barnebursdag i går. Vi skulle egentlig levne barnet og gå, men ble invitert inn, det var flere voksne der, vi var de eneste norske, og det ble servert sushi og pizza og chicken nuggets og verdens beste kake, (Virkelig. Verdens beste.) på verdens minste kjøkken oppe under et skråtak, og så ble det tømt en helflaske martini i en dunk med kran og en flaske prosecco oppi der, og man skal ikke drikke i barnebursdag, men det var så sykt hyggelig å sitte der mens ungene sprang, de voksne snakket russisk, og man selv var bittelitt brisen. Det minnet meg litt om alle mine perioder som utvekslingsstudent. Det finnes en velvillighet der, men man skjønner ikke hva noen sier. 

Nå er det kirkenesdager og festival og kjentfolk i byen, jeg går rundt og er litt lei meg for onkelen min er syk og dør, og som alltid føler jeg at jeg ikke har lov å være lei meg for det er noen som har det verre, noen som står onkel nærmere enn meg, og det påvirker ikke hverdagslivet mitt om han dør, men det er nå onkel da. Jeg lurer på hva det er som gjør at man veier sorg mot sorg og finner seg for lett. Men det er vel en slags respekt for de som sørger mest kanskje. 

Jeg er jo ikke veldig opptatt av drømmetydning, selv om jeg er veldig opptatt av drømmer på den måten at de kan følge meg inn i formiddagen og jeg alltid forsøker å ikke knuse dem mot den nye dagen, men ofte forsvinner de likevel når jeg våkner, men, jeg prøver å si, følelsene de skaper er jo ofte like virkelige som de følelsene som kommer fra eh virkeligheten da. 

Da pappa døde drømte jeg veldig mye om huset hans. Det er hit jeg vil med denne utlegningen. Jeg drømte at han var død, og jeg var tilbake i huset hans, avogtil var han der, men ettersom det gikk lengre tid fra han hadde dødd forandret denne drømmen seg, det hade flyttet inn nye folk, og jeg hadde ikke lov å være der, men igjen og igjen dro jeg tilbake i en eller annen drøm, jeg måtte gjømme meg, passe på at ingen så meg, smette inn i rom og bak dører. Avogtil ble jeg oppdaget og folk ble sinte sa jeg måtte slutte å komme, og jeg lovte, jeg maler denne veggen for deg som unnskyldning og skal aldri komme tilbake, men fortsatte å komme i nye drømmer. 

Og selv om jeg ikke egentlig tror at drømmer forteller deg så mange ting, så tror jeg i eftertidens klare lys, at, kanskje disse drømmene handlet om følelsen av at jeg ikke lengre hadde lov å sørge. Jeg var jo så lei meg så lenge. Og folk ble lei av at jeg ikke kom videre. Tror jeg. Og jeg måtte prøve å ikke snakke om pappa men jeg hadde sånt behov for det. Men jeg skjønte jo at jeg egentlig egentlig måtte slutte å komme tilbake til dette. 

Det er så mye man føler ikke er lov når det gjelder sorg, men det er også litt sånn, iallefall da pappa nettopp var død, at jeg tok meg noen friheter, særlig med offentlig byråkrati, der jeg tenkte at herregud nå er eneste vei gjennom denne jungelen å være gal sørgende, så får de bare forholde seg til det, og fikse dette. 

Nå føler jeg at jeg ikke får være lei meg fordi onkel dør, men jeg husker jo også at noe av det som trøstet mest da pappa døde var at andre også var lei seg, at de også hadde pappa med seg videre på noe vis, så jeg får forsøke å holde på det da. 

Dette har jo ingenting med ukrainske barnebursdager å gjøre. Jeg tror jeg skrev et helt annet innlegg enn jeg hadde tenkt å skrive. 

Det får vel være...lov. Med litt sorg og død. Igjen.

Rydder, stabler, bærer

I går var Jendor med på jobb, jeg tenkte det kunne bli kjedelig med nesten en hel dag, for det har vi aldri gjort før, men ifølge ham var det 99.9 % gøy. 

Så det var jo fint. Han tegnet på kanalplasten jeg skulle ha i vinduene, det ble kjempefint, mye bedre enn om jeg skulle gjort det selv, og han snekret noen greier og spikket noen greier og lagde seg et geværsverd, spilte litt på pianoet nede i kantina, men fikk ikke kakao for det er kokevarsel og kaffemaskinen koker ikke vannet. Han hadde med tre donaldpocket men de ble ikke åpnet. Han tutlet rundt og fant på ting, satt ved tegnebordet og fikk et eget bord til seg selv som han kunne bruke til arbeid, og var veldig fornøyd.

Jeg var helt utslitt og hadde vondt i hodet når dagen var over. Ikke fordi han er spesielt masete, men denne ryddingen jeg driver med, den handler jo om å opprette et helt nytt system. Jeg må tenke hele tiden, pusle benker og bord og fremtidige behov på plass, samtidig som jeg henter spiker og ser på tegninger og svarer på spørsmål og fører en generelt hyggelig samtale, og det viste seg å være over min kapasitet. Eller skal vi heller si det lå og sprengte i grenseland, for jeg ble så godt som ferdig med tegnekontoret. Det ble veldig fint faktisk! Jeg må bare bytte ut alle de bordene jeg har, med andre bord, og huset er jo fullt av bord, så det er ikke et problem...bortsett fra at det er så tungt å drasse rundt på bord opp og ned korridorer. Så det tar litt imot. Og jeg har jo et annet atelier jeg må få orden på, selveset atelieret. Det er allerede fullt og da har jeg to soloutstillinger ute i verden som skal hjem. Jeg må altså være ordentlig, ordentlig lur sånn at jeg kan bruke det som et faktisk arbeidssted og ikke bare et dyrt lager. Sukk. Litt av problemet er at det er mindre enn det jeg hadde. Så jeg må være lur på grensen til magi. 

Dagens plan. Magi. Pluss drasse på bord opp og ned korridorer. 

 

Nå skal jeg stille et spørsmål. Her kommer det. Jeg leser jo nesten bare svenske blogger. Det gjør meg glad. Nesten som jeg aldri flytta. Men skriver norskinger ikke blogg? Har noen noen norske hverdagsblogger de vil anbefale? Tilogmed sin egen kanskje? 

Takk for meg.