dette er en overskrift, jeg fant ikke på noe bedre

Det er mulig det er på tide å bytte briller igjen. Fint, for det var jo så utrolig lite styr sist gang.

Iallefall får jeg vondt i hodet hver gang jeg må ta fram mobilen. Det er upraktisk.  

Om en uke drar jeg til Tyskland, og i dag våknet vi til nærmere snøstorm, så det gjør ikke supermye å skulle reise sørover. Jeg er ukarakteristisk lite hysterisk over det faktum at jeg må orge meg til Dresden selv, på tysk, og når jeg vel er der må jeg orge meg selv og alene fra jernbanestasjon og til hotell, og organisatorene av denne reisen har varslet kaos fordi kollektivtrafikken står. Da kan man ta taxi. Hvis man får en. For det må vel alle andre og på denne dag. Jeg tenker at det ordner seg vel. På det tidspunktet da jeg må ta taxi har jeg vært på reise i næremere et døgn, men jeg ser egentlig ikke for meg at jeg er særlig sliten.

Det bare ordner seg, liksom. Livet som onkel reisende Mac har blitt så mye enklere etter mobilen.

 

Denne uken må jeg få avgårde en sending til Svolvær, men skulle det skjære seg kan jeg sette alt klart og få the Stig til å peke på riktig forsendelse til fraktselskapet. Jeg tror det finnes en forventning om et jeg skal ha flyttet ateliér før jeg drar på søndag, men det kommer ikke til å skje. Ikke med min beste vilje, for å si det sånn.  

Se der, der snakket jeg bare om jobb igjen. Hva har ellers skjedd? Sønnen lærte seg enedelig å sykle i går, han er jo bare ni år. Av en eller annen grunn løsnet motviljen mot å prøve da jeg sa at jeg skulle lære ham å sjonglere om han lærte seg å sykle. Av alle ting. Så i går lærte han seg å sykle, etter noen dagers testkjøring. Det er mest the Stig som har sprunget med ham (jeg har ofte vært tilstede, men ikke den som holder setet) og jeg har sagt at jeg og du kan jo også gå ut å øve uten pappa, men da sa Jendor Æ vil helst øve med han pappa, du kan jo finne på KA som helst. Og det må jeg vel gi ham rett i. Jeg synes den der sykkelopplæringen har vært i overkant mye dulling, før eller siden må man jo bare slippe, men det synes ikke the Stig. Men i går altså. Da jeg insisterte på at han skulle prøve å sykle tre meter fra den ene til den andre, kunne han altså sykle, og han syklet over hele parkeringsplassen til handelssenteret mens jeg sprang ved siden av og han sa Æ kan sykle! Æ kan sykle! så det var jo fint. Veldig fint.

I tillegg driver han på eget initiativ og lærer seg å plystre så det sier huuuuuuuut. huuut. huuuuuuuuuuuuuuuuuut over hele huset. Mindre fint, men det går vel over. 

Jeg bodde på hybelhus i Helsinki med ei jente som aldri var kommet forbi den fasen. huuuuut. huuuuuut. Over hele huset. Hele tiden. Det gikk ikke over.