Sur som en vinterstorm

Hva bragte tirsdagen? Den bragte en bestemmelse om å ikke dra til Dresden, etter en ganske ufin mail fra en person det viser seg at jeg ikke går overens med. Jeg orker ikke være irritert i all fremtid. Jeg må luke bort sånt. Nå har jeg fått diverse telefoner og skal ha enda et møte så kanskje torsdagen bringer med seg en bestemmelse om å dra til Dresden, men herregud da. 

Jeg vil jo bare være mild som en vårbris.

Men jeg vil ikke bli overkjørt.

Dette er kanskje ikke to kompatible ønsker.

Bestemmelse

Hva bragte mandagen? Den bragte en bestemmelse om å dra til Dresden, og heldigvis hørte jeg ikke på den som ringte torsdag og sa 45 minutter foredrag, for i dag ringte en annen og sa 15 minutter, og jeg skal reise i fire dager for femten minutter, men også DEN PÅFØLGENDE DISKUSJONEN, så jeg håper den blir bra. 

Jeg har også bestemt meg for å nedskalere to prosjekter og å forsøke å finne livsgleden i dem, gjøre det bra, gjøre det gøy, og jeg vet ikke? Kan man bare bestemme seg for at noe skal være gøy? Hvorfor spør jeg i bloggen, jeg har da aldri i mine levedager fått svar her? Men nå har jeg bestemt meg, det må være gøy, ellers gidder jeg ikke, og jeg gidder ikke hver eneste natt drømme om ferger jeg ikke når, bagasje som er gjenglemt, fly jeg skal ta, korps jeg må dirigere uten noter, å bære babyer når jeg ikke har armer, nå må det roe seg og bli artig igjen. 

Så gjenstår det å se hvor mye sannhetsgehalt det er i utsagnet Det er ikke hvordan man har det, det er hvordan man tar det, for jeg har det stress, men det skal bli gøy. 

Ja, og, sønnen har innsett at jeg ikke kommer til å rekke å lage Praying Mantis/ Kneler-kostyme til halloween, det blir for komplisert, så nå skal han være en møll heldigvis, det er jo ikke komplisert i det hele tatt, så det er i boks. 

overogut

Nå

Nå sitter jeg her og venter på lyset. Det kan man jo gjøre. Det er på en måte bedre enn å vente på at diverse personer skal la høre fra seg. Skjønt det er ikke sikkert det kommer, det heller. Det lysner litt i øst, men over fjorden ligger skyene lave og mørke. 

Jeg skal ut og ta bilder, til en av prosjektene som fikk en bokstav i gårsdagens post, og i går var lyset perfekt men jeg hadde ikke tid, i dag er lyset ikke perfekt men selv om jeg ikke kan bruke bildene (eller gjennomføre prosjektet...) er det bra og gå ut og få prosessen i gang. Avgjørelser som Denne type bilde fra Dette stedet her. Sånt. 

Nå har jeg vært ute og tatt bilder. Det var ikke så fint lys. Det regnet på et tidspunkt. Jeg skulle opp og ta bilder av Russemonumentet men da møtte jeg masse folk som også var på vei opp dit og det var rart, men så kom jeg på at det er 25. oktober og 80 år siden krigen var over. Det kan man jo faktisk tenke litt på. Vi som aldri har opplevd krig. Jeg lurer noen ganger på om Jendor må forholde seg til en krig. Aktivt, mener jeg. Som person i stridsdyktig alder.

Nå har én av de tre jeg venter på å få kontakt med ringt, men hun var den jeg trengte minst å snakke med for hun har ikke egentlig noen opplysninger. Hun ville nok bare gi litt pepp. Jeg trenger info. 

Nå skal jeg ta helg og så får vi se hva mandagen bringer.

Men fremdriften, fremdriften, den står det dårlig til med.

I dag var en veldig uforløst dag. 

Den startet med et forkostmøte på kafé, det var jo veldig annerledes og urbant og det ble jeg glad av, og ikke var det noe i veien med møtet heller, jeg sa ganske tydelig ifra at jeg syntes det de ville betale meg ikke sto i stil med det de ville ha, og så snakket vi litt om hva de ville ha og muligheten for å unngå at jeg får magesår av prosessen. En ganske åpen og grei samtale. 

Men fremdriften er litt avhengig av at jeg får gjennomslag av endring av en annen utstilling, (utstilling B) og da må person K og jeg avtale et kjapt telefonmøte, og det svarer han ikke på. Om han sier eeeeeeeeh nei, så går hele egentlig det prosjektet (A) som var utgangspunktet for det urbane frokostmøtet ut. 

Imens dette møtet pågikk sendte person M en melding, om vi kunne ringes, og det tror jeg har med tyskerne å gjøre, prosjekt D, der jeg har spurt om vi kan ta min entimes presentasjon på zoom, for det er fire reisedager og det står ikke i stil med utbyttet. Det har person D også sagt hun skal ringe meg om, så hva M vil snakke om er jeg ikke sikker på, men jeg fikk også en mail fra person L om at hun trekker seg fra prosjektet, på grunn av arbeidsmengden som hun sier, men senere fikk jeg en privat mail som antyder at det er på grunn av Rot&Kaos og at hun har kranglet med D om det. Og det er jo rot og kaos, forumet skal basere seg på samtaler mellom forskere og kunstnere, men det har det ikke vært, jeg ser i programmet at mitt foredrag skal være i samarbeid med person eeeeeeehhhh M.A, og jeg vet ikke hvordan det er tenkt utformet, hva skal jeg presentere, er det tyve minutter, eller en time eller hva, kan noen svare, og kan noen sende meg en link til de bildene jeg skal bruke men som jeg ikke fikk ta selv fordi det var fotoforbud og derfor skulle jeg få tilgang til databasen og det har jeg etterlyst et par ganger. Hva vil de ha? Kan de svare på det? Nå som utgangspunketet ikke er et samarbeid mellom meg og en forsker? Skal vi improvisere det ut på stedet?

Vi hadde et skjermmøte mellom kunstnere og forskere, men den ene forskeren møtte ikke og den andre hadde ikke på lyden så det faglige utbyttet var ikke det største. Det var vel heller det minste. Dette er da utgangspunktet for forumet jeg skal snakke på. Og bruke fire arbeidsdager på å reise til. 

 

Og på jobb visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg hjalp en kjenning å veve, hun trengte litt hjelp å komme igang, og vevde på en av de andre rommene mine, og jeg skulle liksom jobbe for å unngå drukningsdøden med de andre prosjektene, men prosjekt B er det ikke noe vits å jobbe med før person K svarer, prosjekt A vet jeg ikke om jeg skal gjennomføre om ikke prosjekt B er avklart, prosjekt D vet jeg ingenting om før person M og D har ringt, hvilket de begge skulle gjøre i dag men aldri gjorde. 

Jeg sendte person O en mail om flybillettene jeg ville ha. Såfremt ikke samtalene med D og M tilsa noe annet, som jeg skrev. 

 

Hvis jeg nå bare får snakket med K og han sier greit, da kan jeg jobbe med prosjekt A, og så får jeg starte på prosjekt D når jeg bare vet om det er en time eller tyve minutter og jeg får tilgang på bildene,  OG har snakket med D og M (men jeg skulle gjerne lurt ut litt mer fra L også, men kjenner henne ikke så godt,)

så hvis folk nå bare kan ringe når de sier så kanskje jeg kommer videre.  

Det hadde ikke gjort meg noe.

Drukningsdøden

Jeg holder på å skrive et diktepos. 

Nå ble dere overrasket nå. Nei, men ja, men nei, altså, jeg har sagt ja til å skrive en slags alternativ byvandring for Kirkenes, til en lokal festival. I denne byvandringen inngår en slags (oppdiktet) reisebeskrivelse fra den (virkelige) arkeologen som var den som sa at vi må slutte å spørre når samene vandret inn i området, spørsmålet er når den samiske kulturen utviklet seg i området. Det er altså snakk om samisk steinalder osv. Han var nemlig her og grov masse. Han var jo arkeolog. Og dansk var han og. Og når man setter sammen helt tilfeldige setninger fra hans arkeologiske rapporter, blir det liksom så poetisk. Så der har jeg tatt av da, for jeg er jo kunstner og ikke akademiker. Nå overgår innslaget fra arkeolog den opprinnelige byvandringen, som jo var bestillingen, så det må jeg se litt på, men iallefall, dette dikteposet består bare av setninger som allerede er skrevet. Av den danske arkeologen. Dette er litt vanskelig. Og litt lett, for det er jo bare å sette sammen noe som allerede er skrevet, men det er veldig vanskelig å få noe ordentlig framdrift i dette eposet, for i materialet jeg henter teksten handler veldig mye om...det samme. 

Det er mye gress og lyng og sand. Og ting man finner i bakken. Vanskelig å mekke sammen en handling her. 

der har altså utvilsomt været folk på stedet
mens folk har ungået den barskere kyst mot nord
I tørvemyrerne og på anden fugtig grund holder isen i jorden sig pletvis
 

men dette kan aldrig blive mer end en hypotese
vi har spor av disse menneskers færden
randstenerne var meget ildskørnede

 

 

bag dette kommer fjeldene, som her er lave og rundslidt af isen

 

Og så? Hva kommer etter fjeldene? Veldig mye mer kyst og stein og retninger og hustufter. Jeg har ca 800 sider tekst jeg må gå igjennom, eller har gått igjennom, det gjenstår et par hundre sider, og nå har jeg litt mer, bare det å finne en setning der det stå JEG hjelper jo litt på, men tiden, tiden, nå må jeg til Tyskland, så må jeg til Bodø, der må jeg gjøre ting, disse ting må forberedes, nå er det for mye. Tyskerne synes ikke zoom går an, men aaaaaaah og jeg vil jo egentlig reise, men nå er det for mye. Jeg er helt stresset over at det ellerede er onsdag i denne uke.

Jeg tror egentlig fremdrift i dansk fiktivt diktepos må få hvile en stund sånn at alt annet som skal gjøres faktisk blir gjort.

Gud nå er jeg lei av å finne på passende overskrifter, bare hopp over den

Jeg klarte å si si ifra på en forholdsvis vennlig måte tror jeg, til tyzkerne, jeg sa Jeg synes bare vi bruker disse bildene av kunstner én i publikasjonene? Det fanger tross alt essensen av prosjektet. 

Jeg følte at jeg var frekk i hemmelighet. Men sa ifra samtidig. Win-win, man vil jo ikke alltid ha en konflikt. 

Men nå høres det ut som jeg bare fiser rundt og er frekk og sier ifra til høyre og venstre, sånn er det jo ikke. Jeg er også vanlig og høflig og sier ikke ifra til høyre og venstre. Og skriver glade og artige mailer. Men så er det litt sånn i min bransje at mye av det som er bra som skjer, det er hemmelig så lenge, og når det ikke er hemmelig lenge, så har man holdt på med det så lenge at det er ikke akkurat nye og spennende nyheter, så mye av det som er bra kommuniserer jeg ikke om. Bare om når jeg er frekk.  

Det er ni grader ute. Det er høst, nesten høstsommer, men egentlig skulle det jo vært høstvinter eller kanskje tilogmed vinter. Haren og rypene er hvite. Det er mørkt når man står opp og lysner liksom ikke helt i løpet av dagen. Jeg skriver på den der boken, det går ofte bra frem til lunsj og så er jeg utslitt. 

Og jeg må nok gå til optikeren for jeg vil bare ta av meg brillene hele tiden men det er så mye styr. Og jeg burde få sønnen til optikeren, det er egentlig bare å få gjort og ikke utsette mer. Og jeg burde gå til legen fordi jeg har jo så vondt i knærne og jeg halter, ikke hele tiden, men hver dag, og jeg er jo bare i førtiårene og hvordan skal dette gå da, men jeg orker ikke enda en gang i livet gå til en lege som sier det er egentlig ikke noe i veien her, så da gjør jeg ikke det. Noen andre burde gått til legen for meg, det hadde nok vært den beste løsningen. De kan få låne med seg kroppen min og alt. 

topz topz ikke topz

Det har vært helg. Den var veldig helgete. Barnet var hos forskjellige venner, forskjellige venner var hos oss. Vi hadde venner på middag. Voksne venner. Og vi hadde filmkveld. Ikke samme dag, ikke med voksne venner, bare vi tre. barnet foreslo riktignok at vi skulle spørre middagsgjestene om vi ikke heller skulle ha filmkveld, men jeg sa at det ikke var sikkert at de ville være med å se siste halvdel av en film de ikke hadde sett første halvdel av, fem stk i en treseters sofa, så de fikk fårikål istedet.  

Jeg fikk ikke begynt på kneler-kostymet barnet vil ha til halloween, nå blir det litt trangt med tiden IGJEN.

Vi måtte faktisk også ta en telefon til en forelder av en av barnets andre venner, fordi dette barnet driver en form for mobilterror (bare sykt mange meldinger, sykt mange oppringinger) og når barnet blir lei og ikke tar telefonen, sender hun medinger til the Stig istedet og ringer ham for å legge på når Jendor kommer i telefonen. 

Det var ubehagelig. Å ringe og sladre liksom. Selv om man er voksen. 

Og så gikk vi en fin tur på nærmsete fjell og kom over det som vel var en serbisk fangeleir under krigen. 

I går fikk jeg en mail fra tyskerten, som var sånn Hei kjære kunstner én og kunstner to, vi trenger bilder av da dere var her på besøk på museet og var i magasinene våre, til nettsiden og boken og folderen vil skal lage, men vi tok bare bilder av kunstner én da dere var her, så hva foreslår du at vi gjør kjære kunstner to?

Hohoho. Driter og drar? Nei, men om de bare har tatt bilder av kunstner én, så synes jeg jo de bare skal bruke bilder av kunstner én. Søskenbarnet mitt sier at det kommer jeg aldri til å klare å si på en vennlig måte. Vi får se. Jeg kommer ikke til å svare i dag. 

Jeg lå våken en stund i går og tenkte på alt jeg har å gjøre, og det betyr egentlig at hodet har hatt litt ferie, for jeg har ikke noe mer å gjøre nå enn jeg hadde forrige uke, det bare slo meg i går, så det er jo bra. At hodet har feriert mener jeg, det trengte det nok. Nå har jeg ingen møter i kalenderen de neste to ukene så det er topz. Men jeg har den satans tyskerten i starten av november, og en utstilling i Bodø i desember som jeg ikke engang har begynt på, og en bok som skal gis ut på en festival i februar. Alt dette er alt for korte produksjonsperioder. Det er ikke topz. Ikke i det hele tatt.

takk menneitakk

I går hadde jeg igjen to OCA-turister på atelièret.

I resten av Norge er det Office for Contemporary Art Norway, i Finnmark er det ofte Office for Contemporary Art Tourism. Eller det vet jeg jo faktisk ikke, jeg har aldri bodd i Sogn og Fjordane. Det kan være det er likt over hele landet: OCA sender rundt kuratorer, de tar med glede i mot muligheten til litt betalt norgesferie.

Eller så var de bare så utslitt av alle inntrykk fra Finnmark at de ikke hadde mer å gi da de kom til meg, jeg gikk fra dem i gangen to ganger på vei til ateliéret. Det var utrolig slapt hele møtet. Jeg prøvde å få i dem litt kaffe men de ville ikke ha.

Jeg visste faktisk ikke egentlig at det var OCA-turister, hun ene hadde skrevet en veldig hyggelig mail og introdusert seg, men da de kom og det var så vanvittig energiløst og de måtte dra for å dra på et museum, spurte the Stig, som fikk dem på sitt ateliér etter meg, rett ut: er dere sendt fra OCA? og da hadde de bekreftet det.  

Jeg må begynne å sile. Men jeg vet ikke helt hvordan. Det er jo ikke automatisk dårlig bare fordi det kommer fra OCA, men veldig ofte er det det. Jeg bruker mye tid på å forberede møter for så å oppdage at jeg egentlig er en slags unnskyldning eller putefyll.

Det er litt respektløst, jeg gir faktisk av min egen arbeidstid, men det er ikke så elegant å sile med: WILL YOU SHOW ME RESPECT AND AKNOWLEDGE THAT I RECEIVE YOU IN MY WORKING HOURS.

Hoho. 

Hei, hvorfor vil du komme til meg?

Takk for henvendelsen, hva er det i min praksis du vil snakke om?

Eller som en kompis av meg har begynt å si: Jeg tar desverre ikke imot flere kuratorer før jul.

Stillingsannonse

Nå vil jeg slutte i jobben min.

Det skjer fra tid til annen, oftest skjer det når det går veldig bra, da blir jeg lei. Jeg er jo mest vant til å jobbe i motstand. Når alle plutselig heier på meg, blir jeg forvirret og uten fotfeste. 

Men jeg er veldig lei av jobben min. Jeg vil ha en annen. 

Når dette skjer har jeg en remse jeg bare går igjennom. Først innser jeg at det går for bra, så innser jeg at jeg ikke har evner som gir meg en annen interessant jobb, så innser jeg at jeg ikke kommer til å bli glad av å jobbe i for eksempel butikk, selv om det som høres fristende ut med butikk er at der gjør du bare jobben din, helt greit, det er ingen forventninger om at den skal gjøres så bra at noen skriver om det i avisene etterpå, bokstavelig talt, herregud så deilig, og det høres forlokkende ut, så innser jeg at jeg tross alt har en ganske fri jobb og at det finnes muligheter innenfor den jobben jeg har til å gjøre endringer som passer til det jeg trenger for øyeblikket, og hva er egentlig det? Kan jeg gjøre jobben min om til den jobben jeg vil ha?

Der er jeg nå, og jeg har vel landet på at jeg har skutt meg selv i foten ved å ha så lite ferie de siste årene. I fjor hadde jeg fire uker, det var bra, men i år og året før hadde jeg null, og før der og før der hadde jeg to uker og da var jeg syk så jeg er litt usikker på om det tells. Eller, spør jeg kroppen så gjør det ikke det, men den er ikke helt objektiv. Den er et snøflak.

Og det blir ikke ferie nå, for nå er det den satans tyskerten, men der har jeg bestemt meg for å slutte å bli irritert og bare dilte med, og så er det Bodø, og der har jeg fått så få dager til opphenging at der må jeg krympe prosjektet, selv om jeg ikke tror de har skjønt det, og så er det lokal samtidskunstfestival, og der skriver jeg en bok, det har jeg ikke gjort før, så det prøver jeg å ta helt med ro. Da er vi et stykke uti februar, og det er lenge til.

Da har jeg to triks, det ene er å roe ambisjonene på det jeg skal gjøre, og der er jeg godt igang, og det andre er å finne noe å glede seg til. Hver uke, hadde jeg tenkt. På fredag skal vi dra på Europris og kjøpe Bundaberg. Det er en liten ting, men det er en ting. 

Alle disse innsiktene i remsen og i konklusjonen, hjelper ikke egentlig på. Eller jo de hjelper på, men de er ikke magiske. Jeg vil fortsatt helt intenst slutte i jobben min. Men jeg forsøker å hjelpe meg selv over kneika og så skal jeg aldri mer ikke ha sommerferie.

Og det er mandag, det er det ja

Jeg er litt sur i dag. Jeg startet sånn. Jeg sover så dårlig. Det er fordi sønnen, den enbårne, bytter seng i løpet av natten, og med tre stykker i sengen blir det ca 50 cm på hver. Det er som disse 50 centrimetrene også har krympet etter at vi fikk ny madrass, for det er som fjærmadreassen er lettere å trykke sammen på kantene, sånn at når man ligger helt ut på kanten føles det som man skal til å ramle utfor, og man må rakle seg litt innover igjen, og der er det jo ikke noe plass, og på den gamle madrassen kunne man ligge helt ut mot kanten.  

I tillegg sparker sønnen av seg dyna hele natta, og det er min dyne, så jeg våkner og må tviholde på den flere ganger hver natt. 

Dette er ikke perfekt. 

Nå driver jeg og styrer med flybiletter, men det er vanskelig å komme seg til Dresden uten å overnatte i Oslo, og så vet jeg jo at jeg skal være der den sjette, men nå flyr det masse mailer forbi om at på grunn av the schedual den syvende er det best for de andre å returnere den åttende, og jeg vet ikke noe om den syvende, det er ikke utenkelig at det rett og slett er en del jeg ikke skal være med på, men det er så teit å holde det unna meg. Vi er jo bare tre tilreisende deltagere. Kjenner at jeg gleder meg veldig til å være ferdig med dette. 

Sist gang holdt jeg også på å miste flyet hjem på grunn av Deutsche Bahn, så det føles best å ta et senere fly returdagen, sånn at jeg rekker å være halvannen time forsinket, men da må jeg overnatte i Oslo IGJEN. For da rekker jeg ikke kveldsflyet. 

Men kanskje det kan være fint. Førjulsshopping i Oslo. Det er ikke så lett å kjøpe julegaver i Kirkenes. 

 

I morgen har jeg kuratorbesøk. Jeg må finne frem kunst og kjøpe kjeks. Jeg har ikke tid til å sitte her og være sur, faktisk.

 

 

Nei, det må jeg trekke tilbake.

Jeg var på Puben i går. Det stedet jeg har innsett at jeg ikke liker. Og grunnen til at jeg nevnte puben i gårsdagens innlegg, var at jeg visste at jeg skulle dit med Tilreisende Kunstner, som hadde spurt etter et bra sted å gå ut i Kirkenes og jeg hadde måttet svare, det er ingen. Vi går på puben. 

Men i går! Plutselig! bare hyggelige folk ved alle bord! Bare kjentfolk! Bortsett fra ved de bordene der det satt ukjente, vagt interessant mennesker man ikke hadde hatt noe imot å måtte del bord med. Det satt et gjeng med amerikanere og menget seg med lokalbefolkningen ved et bord. Ved et annet bord satt det noen og spilte kort! Musikken var bra. Folk var ikke dritings, folk var hyggelige. For en forandring! Dette er jo den lille lokalpuben man vil ha på sitt lille sted! Jeg rakk akkurat å snu meg mot Guro og si alt dette, og Guro rakk akkurat å være undrende enig, hyggelige mennesker! Bra musikk! Ingen dritings mennesker fra Jakobsnes som skulle belemre deg med repetisjoner av en forhåndsinspilt setning! før hun kjente en arm krype opp etter ribbeina, og der lå det jaggumeg en mann i sofaen vår, høyt oppe i kommuneadministrasjonen som han presenterte seg selv som, og, på forsepørsel, bekreftet at joda han var fra Jakobsnes. 

Hvordan klarer de det? Det kan da ikke bo mer enn 30 mennesker på Jakobsnes, hvordan kan alle man må manøvrere seg unna på puben komme fra Jakobsnes?

Vel, det går jo ikke an å gjøre annet enn å le seg ihjel når det viser seg at folk kommer fra Jakobsnes, og bra var det egentlig også, jeg hadde jo blitt til det stengte, så hyggelig var det helt fram til da, og nå gikk jeg hjem før vi var kommet dithen og det er jeg glad for i dag. 

Guro skrelte ham av seg, til tross fra protester fra pubens mest åpne wing woman på andre siden av bordet. 

Han fra høyt oppe i kommunen holdt meg igjen i kåpebeltet da jeg skulle gå, og sa helvettes same da jeg gikk. Men det befestet bare følelsen av lokalpub. Man fikk alt. Men man fikk ikke bare det dårlige denne gangen, det dårlige ble en kontrast til alt som var helt fantastisk. 

 

Jeg kan ikke trekke tilbake det jeg sa om folk som ikke snakker norsk og ikke skjønner hva du vil når du spør etter primærsortimentet i butikken, (skjønt, om jeg hadde spurt etter en kardusfisjonsbolt, hadde grimase egentlig vært riktig reaksjon?) og jeg har litt dårlig samvittighet for at dette er et av mine krav til et velfungerende samfunn, men puben er tilbake på lista over ting som trekker opp.

Nå må jeg ikke gå dit på lenge, lenge, sånn at den holder seg på topp i minnet.

Ja, det irriterer meg litt. Faktisk.

En av de tingene jeg kan bli litt oppgitt over når det gjelder Kirkenes, er at det i så mange butikker jobber mennesker som ikke snakker særlig godt norsk. Og når jeg skriver dette, føler jeg meg som noen som akkurat har sagt Jeg er ikke rasist, men...

Det stedet det stresser meg mest, er apoteket. Den følelsen av at vi kanskje ikke har forstått hverandre nå, men at jeg likevel må stole på din avgjørelse, er frustrerende. I andre butikker er jo denne frustrasjonen uten større konsekvenser. Nei vent, og hos frisøren. Konsekvensene er jo ikke like alvorlige, men jeg har måttet leve med dem. 

I dag skulle jeg kjøpe en overtrekksbukse til Jendor, og gikk på den uteklærbutikken som også selger klær til barn. Den er stor så da spør jeg om hjelp med en gang og før jeg bruker opp all energien på å lete meg ihjel. "Har dere overtrekksbukser, spør jeg en dame i jegjobberher-klær. " Åver-...?!?!?!" sier hun. "Overtrekksbukser?" spør jeg igjen og nå gjør hun bare en irritert grimase til meg.  "Jeg går og leter selv!" sier jeg, vennlig, men oppgitt inni meg, for kombinasjonen av østeuropesisk servicekultur og nordnorsk servicemindedness, de to verste på kontinentet, går helt i overdrift i kombinasjonen østeuropeere i nordnorske bedrifter, og det er sjelden bedre hjelp å få enn dette. De skjønner ikke hva du sier og vil helst ikke hjelpe heller. Og du kan ikke tvinge noen som ikke forstår hva du sier til å hjelpe deg. 

Jeg fant ingen overttrekksbukser heller. 

En annen ting jeg har innsett  at jeg ikke liker, er Puben. Det tok meg sannelig lang nok tid. Det har liksom alltid vært det stedet vi går. De har byttet lokaler og eiere og navn, og vi har fulgt etter. Men hvorfor? Man må passe på å drikke boksøl fordi glassene ofte er skitne, det er dyrt men de vil ha tips når du betaler, og man bestiller i baren så skal man virkelig tipse for at de har strukket ut hånden for å gi deg den ølen du har betalt 126 kroner for? Og folk er så fulle. Det er mest det. Dritings, masete mennesker. Det er rett og slett ikke trivelig, har jeg innsett. Jeg vil gå på en voksenplass der folk ikke er kanakkas, og der det er hyggelig musikk og trivelig stemning. Det stedet finnes jo ikke i Kirkenes. Kan ikke gå dit da. Skal en tur på puben og treffe tilreisende kunstner i kveld.

Det er såklart ingen løsning på dette. Puben er puben, har alltid vært det, og det er viktig at folk integreses og at de jobber. 

Jeg får starte det der trivelige utestedet selv. Og selge overtrekksbukser fra under disk. 

Og jeg ER ikke rasist, men....

Wieder da

Nå er jeg på jobb igjen! Nå går det bedre!

Jeg driver og skriver på en liten bok som skal gis ut i forbindelse med den lokale samtidskunstfestivalen i februar. Det er en slags alternativ byvandring. For et sted som aldri ble, men som kunne blitt. Denne boka skal egentlig være ferdig til festivalen i februar, men på fredag sa han som bygger festivalbaren, som er bygget rundt konseptet boka lager, at den må være klar i midten av oktober. Det er neste uke. Jeg har skrevet to sider. 

Så det kommer jo ikke til å skje, men drømmene mine er fulle av fly jeg ikke når og konfirmasjoner jeg kommer for sent til og ting jeg bare må hente før jeg drar en annen plass.

For i tillegg til de to sidene jeg har skrevet, og alle bildene som skal inn i boka som jeg ikke har tatt, er det selvfølgelig en utstilling som må planlegges og gjøres og den der helvetes tyskerten.  

Som det ser ut nå har jeg ingenting å gjøre etter februar. Det hadde jo vært deilig om det forble sånn. En stund. Jeg blir kanskje nervøs da og. Det blir jeg nok. Men gjerne litt rom i kalenderen nå. Takk.

Helgen begynner på mandag

Nå er jeg helt frynsete i hele kroppen, jeg er så lei av å være hjemme, jeg har underholdt ungen i to uker, og nå er han syk og ser tilfreds for seg at han må være hjemme fra skolen, og mannen må jobbe og da må jeg være hjemme med Jendor enda litt til. 

Jeg blir sprø. 

Og jeg må jo faktisk også jobbe. Og det er umulig å jobbe når noen skal vise deg alle tankene sine og alt tankene lander på. 

Jendor har endel skjermbegrensninger, som rakner litt i helgene, og også når venner ringer og vil ha ham med på Pokemon Unite og sånne ting, men i utgangspunktet er det en time om dagen. Det betyr egentlig at jeg også bare kan være på skjerm en time om dagen, selv om jeg unnskylder meg med "jobb" oftere enn det er jobb, men problemet er at hva skal jeg ellers gjøre? Jeg leser jo gjerne, men det er lettere å bli avbrutt hvert tredje sekund når man sløvsurfer på mobilen enn når man for fjortende gang har måtte begynne på samme setning i en bok. Hvis jeg setter igang med et prosjekt, som å fikse eller veve vil Jendor gjøre det samme og det er egentlig ganske gøy, men avogtil vil man bare være litt alene i sitt eget hode og da blir det fort mobilen. 

Må slutte med det.

Jaja. Om ti år kommer jeg til å savne dette. 

Jeg så at en bekjent av meg hadde lagt ut på facebook at hos henne fikk ungene som kom på besøk legge igjen mobilen på kjøkkenet, og det høres jo bra ut, men Jendor har én venn, særlig en, og det er hans bestevenn, som ikke klarer å finne på noe som ikke er skjermbasert. Og sier jeg nei tror jeg hun bare slutter å komme. Jeg sa nei nå er det nok! her i helgen, nå kan dere finne på noe annet, og da var hun "so fucking bored" hele tiden. På et tidspunkt måtte jeg sjekke en oppskrift på internett, og da hørte hun lyden og sto pal hun bak meg i åtte minutter og så en video om å koke kraft på kveitehoder. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette. 

Naboen kom forbi! Om jeg ville ha et par kveitehoder! Jeg har aldri spist kveitehoder før så jeg ble med bort og fikk et par hoder fra en stamp han hadde på kjøkkenet. Jeg prøvde å få litt opplysninger om hvordan jeg skulle tilberede dem, men disse var såpass omtrentlige at jeg endte opp på youtube. Med skuldertitter.Da hadde jeg ringt søskenbarnet mitt, men de er så bortskjemte vet dere med lakseplass i Kobbholmen og stor båt og kaster kveitehauene.

Min opprinnelige plan var å ovnsbake dem, men det virket etterhvert som om det mest overkommelige var å koke suppe. Dette var også litt uoverkommelig, for det vet jeg heller ikke helt hvordan man gjør, hvordan gjør man opp et kveitehode? til jeg kom på å søke på engelsk, kveite er jo ikke en fisk begrenset til norske farvann, og Halibut Head Soup hadde betraktelig flere treff enn kveitehau koke steike. Det virker også som det er en hit på Filipinene?

Så da ble det kveitehodesuppe og en liter ekstra kraft som nå er i fryseren. 

Vi har også klargjort både hage og garasje til vinteren, og når jeg piller kveitehau og rydder garasjen og raker løv, da er jeg glad, men med en gang jeg setter meg ned blir jeg såh fruhstreeeert. 

Jeg må på jobb. Jeg har ting å gjøre. 

 

Men se! det går an å laste opp bilder igjen! Hurra!

Friksjon

Jeg hadde jo uttalt at jeg ønsket meg et friksjonsfritt møte. Det var det muligens, men det gikk ikke glatt. 

Det som fungerte: 

Opptaksfunksjonen på zoom!

Det som ikke fungerte:

Den ene (av to) forskere dukket ikke opp, uvisst av hvilken grunn.

Den andre forskeren hadde problemer med teknikken. Vi hørte nesten ikke hva hun sa. Hun sa hun hørte oss fint, men da jeg ble bedt av møteholder om å introdusere meg, sa hun And vaat vaas de question? I didn't get it? så det var jo åpenbart at hun heller ikke hørte oss. Det hadde muligens med at hun ikke hørte, kom det frem senere, hun ventet på nye høreapparater. Til tross for problemer med kommunikasjonen i dette som skulle være et dialogmøte, holdt hun et lengre foredrag. På et tidpunkt ble dette stoppet, fordi vi ikke hørte, og følgende ble prøvd: Hun ringte opp møteholder på telefonen og telefonen ble holdt opp mot høytaler. Det gikk ikke pga ekko.

Hun ringte opp møteholder og holdt foredraget sitt til henne istedet. Det funket ikke pga idiotisk. 

Hun ringte opp møteholder sånn at møteholder kunne gjenta det hun sa til oss, det funket ikke pga tungvint og pga at forsker ikke tok pauser i foredraget. Så store deler at møtet besto i at vi satt og så på et menneske som oppgitt satt og hørte på noen snakke i telefonen sin. Tilslutt avbrøt jeg og sa at nå må vi se på hva vi får ut av dette. Da var det gått langt over en halvtime og den andre kunstneren måtte snart gå. Kunsthallsjefen hadde kommet ti minutter sent til møtet så vi var allerede litt bakpå tidsmessig. 

Huhei som det går. 

Det var ingen som hadde tid til å møtes igjen, så nå skal vi forsøke å ta dette skriftlig, og det bekymrer meg litt, for jeg skal holde et innlegg i et forum basert på denne diskusjonen. 

Barnets liv er ikke helt friksjonsfritt, det er mye drama i venneflokken. Jeg kan ikke helt manøvrere det og det skal jeg jo heller ikke. Men avogtil må man være den voksne som tilbyr sitt oversiktsbilde av det som skjer. Jendor har mest jentevenner, og beklageligvis er det jo en typisk jenteting, det der med styring og posisjonering og å ikke være helt ærlig om hva som foregår. 

Og så er det jo det der med andres barn. Hva sier man når noen kommer bare fordi det er bakt brownies, går fordi de ikke er ferdige, kommer innom senere og spør om de kan få med seg en pose brownies hjem? Nei sier man såklart, men man forklarer jo ikke hvorfor dette er å være en dårlig venn. 

Fordi man ikke vil være en faktor som gjør at barnet blir upopulært. 

Det jeg kan gjøre er å snakke gjennom hva det er som skjer, med barnet, og finne ut av hva det egentlig er som foregår, og legge skylden der den er, hos de som ikke oppfører seg. Det er så lett, i alle aldre og situsjoner, å skamme seg over å bli behandlet dårlig. Men det er jo ingen skyld den som blir behandlet dårlig, har. Gjenta til store og små. Gjenta om fortid, nåtid og fremtid. Gjenta til seg selv. 

. 

Hjemme med ferierende barn

Det er høstferie, men vi skal ingenting, for the Stig kan ikke ta fri. Jeg er forsøker, igjen, fortsatt, å underholde mitt barn, som jeg gjorde forrige uke da the Stig tok fri for å kjøre hjem sin mors bil fra sydligere strøk. Men da gikk jo barnet på skole på dagtid, nå er det altså høstferie. Vi har ryddet bort lekebenken hans, som både er deilig, for, masse leker og rot i stua, og trist, for, aldri mer masse leker i stua. Jeg har ikke lengre et barn som helst bare vil leke hele tiden. 

Jeg ville ha en lenestol i det hjørnet, men vi har brukt dagene på å (rydde og) få opp en krok med madrasser og puter og tepper og lys sånn at the barninski skal begynne å gå hjem fra skolen selv. Da kan han gå hjem, skru på alle lysene i den kroken, og ha en plass der han føler seg trygg, til vi kommer hjem. Er planen. 

Sånn skandinavisk minimalisme. Dithen når vi aldri. Nå er det maksimalisme med kosekrok og lite ledig gulvflate. Jaja. Det er jo veldig koselig. OG TRANGT.

Men det er alle sitt hjem.

I dag steppet supertanten inn igjen, for jeg må ha et møte med tyskerten klokken tre, og jeg sa til the Twig at da MÅ jeg få være i fred, og han sa at det kan jo godt være at han må komme og klemme meg noen ganger fordet, så det lovet ikke godt, men nå er han på en høyere høydemeter og i et annet hus så nå blir det klemfri møtetid. Jeg håper også på friksjonsfri. Men vi får se. 

Nå skulle jeg legge til bilde av den kroken, som ikke er en minimalistisk lenestol, men blogger vil ikke lengre la meg laste opp bilder, så det blir med den som med den der ukeplanen på plexi. 

Sukk.

Synstolkning: Sammenbrettet madrass fra dobbeltseng i et hjørne, drapert med sengeteppe med grågrønne blader. Fra taket henger en lampe. På madrassen er det store og små puter. To sitrontrær skjermer kroken fra resten av stua. På gulvet står en rundt gulvlampe. En aviskurv står på gulvet med to donaldpocket liggende ved siden. På veggen er gamle skuffer skrudd opp som hyller. Kosefisk stikker opp av hyllene. 

Takk for meg.