Jeg har blitt ganske flink til å be Hodet holde kjeft når vi skal sove og det vil påminne meg om alt jeg må huske å gjøre. Før lå jeg våken og ble mer og mer stressa, nå sier jeg pent Ti Still og forsøker å huske hvordan man gjør det når man sovner.
Men nå husker jeg ikke lengre alt jeg må gjøre. Jeg sitter her ved datamaskinen og er helt blank. Og stressa.
Hodet er som en nattaktiv ape, kroppen som en ball med for lite luft, og jeg er som....noen som alt går utover. (Jeg prøver å komme på en sjarmerende karakter i en eller annen serie som prøver å avsegstyre hverdagen men møter problemer som han eller hun takler eller ikke takler på en morsom og sjarmerende og kreativ måte og det tok jo drepen på denne setninga.)
Jeg er litt som hunden til en narkoman*. Litt forvirret, litt bekymret, har ikke så mye jeg skulle ha sagt, og med litt dårlig oppførsel.
*men bare til jeg kommer på noe mer treffende, og helst litt mer sjarmerende.
Vad tycks?
Men da er jeg igang igjen. Huhei hvor det går.
Dagens oppgave er å oversette seks setninger til svensk. Eller paragrafer, det er litt fler enn seks setninger, men ikke SÅ mye mer heller. Bare for å vikle meg inn i flisespikkeriet.
Og jeg snakker jo ikke svensk. Så det er ikke så lett. Det jeg gjør er at jeg oversetter etter beste evne, og så sender jeg dem til korrektur til svenske venner. Men ettersom jeg ikke vil overbelaste noen, får de bare en paragraf hver. Og da skjønner de ikke helt hovedtema, for å si det sånn. Så jeg må finne en belastningsbestandig kompis som kan se over det hele når jeg har fått inn alt igjen.
Et annet problem er at jeg stort sett bare kjenner dyslektikere. Sukk.
Så det går ikke sånn det lekende lett, for å si det sånn.
På ingen måte.
Dagens oppgave er å oversette seks setninger til svensk. Eller paragrafer, det er litt fler enn seks setninger, men ikke SÅ mye mer heller. Bare for å vikle meg inn i flisespikkeriet.
Og jeg snakker jo ikke svensk. Så det er ikke så lett. Det jeg gjør er at jeg oversetter etter beste evne, og så sender jeg dem til korrektur til svenske venner. Men ettersom jeg ikke vil overbelaste noen, får de bare en paragraf hver. Og da skjønner de ikke helt hovedtema, for å si det sånn. Så jeg må finne en belastningsbestandig kompis som kan se over det hele når jeg har fått inn alt igjen.
Et annet problem er at jeg stort sett bare kjenner dyslektikere. Sukk.
Så det går ikke sånn det lekende lett, for å si det sånn.
På ingen måte.
Arbeidshelg. Haha.
Jeg begynner å tømmes for temaer, jeg innrømmer det.
Jeg hadde planlagt å ha arbeidshelg i helga siden jeg hadde vært syk hele uka, strålende plan. Lurer bare på hvorfor jeg automatisk gikk ut ifra at jeg kom til å være frisk i helgen?
Det har jeg ikke vært. Men i morgen. Da. Da MÅ jeg jo være frisk. Jeg bekymrer meg litt for arbeidsintensiteten i et rom som i en uke har vært brukt til å ligge på sofaen og se på alt svtplay har å by på. Kommer jeg til å klare å omstille meg fra wordfeud på telefonen og "Døv i Johannesburg"? (nrk har et adskillig skralere utvalg for oss i utlandet enn svt har, så er det sagt.) Lurer litt på å gå på kafe og jobbe der.
Så der har vi dett. Nok et blogginnlegg om forkjølelse.
Men! Jeg har ikke drukket kaffe på en hel uke? Det må da telle for noe? Ettersom jeg jo liker kaffe, mener jeg, må det jo i bunn og grunn være av det onde.
Æh, ok. Over og ut.
Jeg hadde planlagt å ha arbeidshelg i helga siden jeg hadde vært syk hele uka, strålende plan. Lurer bare på hvorfor jeg automatisk gikk ut ifra at jeg kom til å være frisk i helgen?
Det har jeg ikke vært. Men i morgen. Da. Da MÅ jeg jo være frisk. Jeg bekymrer meg litt for arbeidsintensiteten i et rom som i en uke har vært brukt til å ligge på sofaen og se på alt svtplay har å by på. Kommer jeg til å klare å omstille meg fra wordfeud på telefonen og "Døv i Johannesburg"? (nrk har et adskillig skralere utvalg for oss i utlandet enn svt har, så er det sagt.) Lurer litt på å gå på kafe og jobbe der.
Så der har vi dett. Nok et blogginnlegg om forkjølelse.
Men! Jeg har ikke drukket kaffe på en hel uke? Det må da telle for noe? Ettersom jeg jo liker kaffe, mener jeg, må det jo i bunn og grunn være av det onde.
Æh, ok. Over og ut.
frk figenschou overlater folk til sin egen skjebne
I går, da jeg jo var syk og sliten, tok jeg heisen ned i første for å hente posten. Så ikke SÅ syk altså, så har vi det klarlagt.
Men heisen driver nedover hører jeg at det ropes i gangen nede, og når døra går opp står det en urving der.
Ja, jeg vet at det ikke heter urving, på samme måte som jeg vet at det ikke heter lapp. Men jeg vet ikke hva det faktisk heter nåtildags. Det som før het psykisk utviklingshemmet. Hva heter det nå? Mennesker med....selvstendig kromosomantall og/eller noe større oppfølgingsbehov? Personer med hjelpetrang? Jeg vet faktisk ikke. Jeg går imidlertid ut fra at et begrep inneholdende ordet "hemmet" har gått ut.
Med dette begrepet uavklart går jeg videre*:
I nabooppgangen er det et kollektiv for urvinger. I sommer har de vært mye bak på plenen her og grilla og solt seg og prata, og ofte kommer de i rullestolstaxi hele gjenget og skal inn den oppgangen, så sånn vet jeg det. Og nå står det en ropende mann med rullator foran meg idét en taxi svinger ut på veien igjen. "Heihei!" sier jeg til fyren som ser forskrekket ut og slutter å rope med en gang og piler/stabber inn i heisen. Feil heis, da, for jeg skjønner jo med en gang at taxien har satt fra seg mannen i feil oppgang.
Faen faen tenker jeg av flere grunner. To.
Disse:
Må jeg ta ansvaret for å få urving tilbake til rett oppgang, og i denne tilstanden?
Blir jeg nå nødt å GÅ opp til sjette etasje med snørrhoste og det hele?
Jeg går opp i andre etasje, (og det vil si norsk tredje) og ser akkurat at han med rullatoren ser forfjamset på den ukjente gangen og tar heisen ned igjen. Jeg går ned i første, han ser forfjemset på den ukjente gangen og stabber inn i heisen igjen.
Her gir jeg opp. Jeg åååååårker ikke. Nei.
Jeg overlater urvingen til seg selv og drar min tunge pust og mitt samiske hofteledd helt opp i sjette etasje. Syvende, faktisk, jeg er så sliten at jeg ikke får det med meg når jeg kommer fram.
Jeg deiser ned på sofaen og ligger og hører heisen gå opp, gå ned. Gå opp, gå ned.
Jeg tenker på mysteriet hjernen som tenker at om man bare går inn i heisen en gang til, så må man jo komme ut i riktig etasje til slutt, selv om det åpenbart ikke helt fungerer.
Jeg tenker på søstersen som var så redd for nabolagets urvinger, og en stund trodde at en av dem var en gal sau. På lyden altså. Han var en sånn roper. Og på at pappa hadde gått i klasse med ham.
Heisen går opp, den går ned.
Så slutter det.
Jeg vet ikke om noen har forbarmet seg over mannen, eller om heisen har gått gaiken. Og jeg orker ikke finne ut av det.
Jeg blir et veldig dårlig menneske av å være forkjølet. Søstersen har jo en gang sagt at jeg har stort hjertensganglag, eller hva det het.
Bare et spill for galleriet.
*to av verdens fineste mennesker, som har jobbet med urvinger, introduserte begrepet "urving" i min verden. De sa det med kjærlighet og liketilhet, og dermed har det blitt sittende. Utad skal jeg bytte det ut når jeg bare finner ut hva det heter, innad blir det nok værende.
Men heisen driver nedover hører jeg at det ropes i gangen nede, og når døra går opp står det en urving der.
Ja, jeg vet at det ikke heter urving, på samme måte som jeg vet at det ikke heter lapp. Men jeg vet ikke hva det faktisk heter nåtildags. Det som før het psykisk utviklingshemmet. Hva heter det nå? Mennesker med....selvstendig kromosomantall og/eller noe større oppfølgingsbehov? Personer med hjelpetrang? Jeg vet faktisk ikke. Jeg går imidlertid ut fra at et begrep inneholdende ordet "hemmet" har gått ut.
Med dette begrepet uavklart går jeg videre*:
I nabooppgangen er det et kollektiv for urvinger. I sommer har de vært mye bak på plenen her og grilla og solt seg og prata, og ofte kommer de i rullestolstaxi hele gjenget og skal inn den oppgangen, så sånn vet jeg det. Og nå står det en ropende mann med rullator foran meg idét en taxi svinger ut på veien igjen. "Heihei!" sier jeg til fyren som ser forskrekket ut og slutter å rope med en gang og piler/stabber inn i heisen. Feil heis, da, for jeg skjønner jo med en gang at taxien har satt fra seg mannen i feil oppgang.
Faen faen tenker jeg av flere grunner. To.
Disse:
Må jeg ta ansvaret for å få urving tilbake til rett oppgang, og i denne tilstanden?
Blir jeg nå nødt å GÅ opp til sjette etasje med snørrhoste og det hele?
Jeg går opp i andre etasje, (og det vil si norsk tredje) og ser akkurat at han med rullatoren ser forfjamset på den ukjente gangen og tar heisen ned igjen. Jeg går ned i første, han ser forfjemset på den ukjente gangen og stabber inn i heisen igjen.
Her gir jeg opp. Jeg åååååårker ikke. Nei.
Jeg overlater urvingen til seg selv og drar min tunge pust og mitt samiske hofteledd helt opp i sjette etasje. Syvende, faktisk, jeg er så sliten at jeg ikke får det med meg når jeg kommer fram.
Jeg deiser ned på sofaen og ligger og hører heisen gå opp, gå ned. Gå opp, gå ned.
Jeg tenker på mysteriet hjernen som tenker at om man bare går inn i heisen en gang til, så må man jo komme ut i riktig etasje til slutt, selv om det åpenbart ikke helt fungerer.
Jeg tenker på søstersen som var så redd for nabolagets urvinger, og en stund trodde at en av dem var en gal sau. På lyden altså. Han var en sånn roper. Og på at pappa hadde gått i klasse med ham.
Heisen går opp, den går ned.
Så slutter det.
Jeg vet ikke om noen har forbarmet seg over mannen, eller om heisen har gått gaiken. Og jeg orker ikke finne ut av det.
Jeg blir et veldig dårlig menneske av å være forkjølet. Søstersen har jo en gang sagt at jeg har stort hjertensganglag, eller hva det het.
Bare et spill for galleriet.
*to av verdens fineste mennesker, som har jobbet med urvinger, introduserte begrepet "urving" i min verden. De sa det med kjærlighet og liketilhet, og dermed har det blitt sittende. Utad skal jeg bytte det ut når jeg bare finner ut hva det heter, innad blir det nok værende.
Handlingsregler
Takk for alle gode bedringer.
I går bestemte jeg meg for å være frisk i dag. Men det må ha vært noe feil med innstillingene for det er jeg på ingen måte. Men jeg HAR vært og handlet, i går da, så ifølge enkelte parametre er jeg nok ganske frisk. Eller har vært.
Hodet og Kroppen kjører sin sedvanlige borgerkrig. Kroppen vil hvile, Hodet vil ha æksjn. Jeg vil ha fred. Jeg og Kroppen klarer rett og slett ikke underholdet Hodet i samme grad som Hodet ønsker å bli underholdt, og da blir det hyling og skriking og surmuling og hopping i sofaen. Billedlig talt. Mye mas, altså. Men vi husker jo alle hvor slitsomt det var den gangen Hodet dro på ferie uten oss så vi får vel bare holde ut.
Jeg er litt usikker på hvorvidt Hodet var med å handlet i går, for jeg burde nok kjøpt litt mer mat enn hva jeg gjorde. Ikke at jeg er sånn der vargsulten, for å ha det avklart, jmf kommentar, men man blir ikke noe mer opplagt av å ikke spise.
Det ligger en sintebutikk rundt hjørnet så så fryktelig langt er det ikke, (iallefall ikke når man er frisk.)
Jeg tror alle vet hva en sintebutikk er: en sånn butikk der det er så trangt at det er umulig å oppnå en tilstand der ikke minst 65 % av de handlende er sure og grinete og irritable og har lyst å dytte hverandre med handlekurvene sine.
I Norge er dette de søndagsåpne butikkene. De er de trangeste. I Sverige vet jeg ikke helt hva grunnen er, alle butikker er jo søndagsåpne så det skulle ikke være noen grunn til å presse inn så mange kvadratmeter på så få kvadratmeter.
Min sintebutikk er lagt opp sånn at det er umulig å stoppe opp. Man må raske med seg det man skal ha idet man går forbi. Jåggerten, for eksempel, og noe mer jeg aldri har hatt tid til å se hva er men som jeg vagt tror er interessant (nettopp av den grunn, sikkert) er rett innenfor inngangen. Så om man stopper, vender seg mot hylla, får en oversikt over hva som er der, finner seg en vare, og plukker den med seg, kommer ingen andre seg inn i butikken mens man holder på. Da blir de sure og dytter deg med handlekurven. Man må strekke ut armen idet man går forbi og håpe at den klarer å grafse med seg det du faktisk ville ha. Stort sett blir det bare nesten rett. Jåggert, men vaniljejåggert. Iste, men med ferskensmak.
Og sånn er det overalt. Alle hyller er drive-thru, NO STOPPING.
Det eneste stedet man får stå i fred er foran de hermetiserte kantarellene. Så der har jeg stått endel og glodd, for av og til må man faktisk få lov å omrokere seg litt. Synd jeg ikke vil ha hermetiserte kantareller for her er det jo sjanse* og anledning til å plukke med seg akkurat og nøyaktig det du hadde tenkt å plukke med deg. Og her plasserer de altså hermetiserte kantareller....
Det er også denne butikken som har nektet meg å kjøpe øl, i en alder av 34, så jeg bære nok litt nag til den av flere grunner.
Som regel handler jeg rett og slett ikke her. Men det finnes unntak. Som i går.
* sjan..gse? sjangs? shæns?
I går bestemte jeg meg for å være frisk i dag. Men det må ha vært noe feil med innstillingene for det er jeg på ingen måte. Men jeg HAR vært og handlet, i går da, så ifølge enkelte parametre er jeg nok ganske frisk. Eller har vært.
Hodet og Kroppen kjører sin sedvanlige borgerkrig. Kroppen vil hvile, Hodet vil ha æksjn. Jeg vil ha fred. Jeg og Kroppen klarer rett og slett ikke underholdet Hodet i samme grad som Hodet ønsker å bli underholdt, og da blir det hyling og skriking og surmuling og hopping i sofaen. Billedlig talt. Mye mas, altså. Men vi husker jo alle hvor slitsomt det var den gangen Hodet dro på ferie uten oss så vi får vel bare holde ut.
Jeg er litt usikker på hvorvidt Hodet var med å handlet i går, for jeg burde nok kjøpt litt mer mat enn hva jeg gjorde. Ikke at jeg er sånn der vargsulten, for å ha det avklart, jmf kommentar, men man blir ikke noe mer opplagt av å ikke spise.
Det ligger en sintebutikk rundt hjørnet så så fryktelig langt er det ikke, (iallefall ikke når man er frisk.)
Jeg tror alle vet hva en sintebutikk er: en sånn butikk der det er så trangt at det er umulig å oppnå en tilstand der ikke minst 65 % av de handlende er sure og grinete og irritable og har lyst å dytte hverandre med handlekurvene sine.
I Norge er dette de søndagsåpne butikkene. De er de trangeste. I Sverige vet jeg ikke helt hva grunnen er, alle butikker er jo søndagsåpne så det skulle ikke være noen grunn til å presse inn så mange kvadratmeter på så få kvadratmeter.
Min sintebutikk er lagt opp sånn at det er umulig å stoppe opp. Man må raske med seg det man skal ha idet man går forbi. Jåggerten, for eksempel, og noe mer jeg aldri har hatt tid til å se hva er men som jeg vagt tror er interessant (nettopp av den grunn, sikkert) er rett innenfor inngangen. Så om man stopper, vender seg mot hylla, får en oversikt over hva som er der, finner seg en vare, og plukker den med seg, kommer ingen andre seg inn i butikken mens man holder på. Da blir de sure og dytter deg med handlekurven. Man må strekke ut armen idet man går forbi og håpe at den klarer å grafse med seg det du faktisk ville ha. Stort sett blir det bare nesten rett. Jåggert, men vaniljejåggert. Iste, men med ferskensmak.
Og sånn er det overalt. Alle hyller er drive-thru, NO STOPPING.
Det eneste stedet man får stå i fred er foran de hermetiserte kantarellene. Så der har jeg stått endel og glodd, for av og til må man faktisk få lov å omrokere seg litt. Synd jeg ikke vil ha hermetiserte kantareller for her er det jo sjanse* og anledning til å plukke med seg akkurat og nøyaktig det du hadde tenkt å plukke med deg. Og her plasserer de altså hermetiserte kantareller....
Det er også denne butikken som har nektet meg å kjøpe øl, i en alder av 34, så jeg bære nok litt nag til den av flere grunner.
Som regel handler jeg rett og slett ikke her. Men det finnes unntak. Som i går.
* sjan..gse? sjangs? shæns?
Sykedag
I dag er jeg, stakkars stakkar, syk. Det har økt effektiviteten på hjemmekontoret med 200 prosent. Jeg aner ikke hvorfor det er sånn. Telefoner og mailer har kimt og flagret i hele dag, og jeg vil bare ligge i sengen. Men det er det jo ikke tid til og jeg har gjort mer i dag enn jeg har gjort hele resten av uka.
Ja. Nå er det jo bare tirsdag da. Men det gjør det jo ikke mindre sant, bare mindre...poengtert.
Ja. Nå er det jo bare tirsdag da. Men det gjør det jo ikke mindre sant, bare mindre...poengtert.
Friiiiii!
I dag begynner skolen igjen. Men ikke for meg. For jeg er ferdig. Og akkurat det synes jeg er fantastisk.
Nå mistrivdes jeg jo ikke på Konstfack, iallefall ikke det siste året, og jeg kommer nok til å savne klassen min, men jeg kommer ikke til å savne alle de tingene som ikke fungerer, og som man, fordi man tross alt føler seg som en del av systemet, og som man, fordi man har en sånn oppdragelse, føler seg delansvarlig for å få fikset. Neineinei. Aldri mer skal hodet begynne å koke fordi man får en mail om endret oppmøte neste dag, klokken fem på midtnatt. Aldri mer tålmodig forsøke å forklare noen at det ikke er noe vits å forlange en mockup fra samtlige samtidig som man har stengt alle verksteder for samtlige.
Og jeg passer ikke som student heller. Jeg får fnatt når folk skal ha meg til å gjøre ting bare fordi "det er sånn/det står i noen papirer noen har sendt ut" og som overhodet ikke er logisk for meg, som tross alt vet best. Aller, aller, aller best.
Men best er dette: aldri mer søke på skole og nervøst gå å vente på svar. Aldri mer opptaksprøve. Hurra!
Nå blir det jo sikkert masse andre ting man søker på og nervøst får gå å vente på svar på, men jeg tar det jeg får av kryss i taket, jeg.
Så da sitter jeg her, på hjemmekontoret, som har blitt oppgardert fra kjøkken til kjøkken og stue i løpet av formiddagen, og forsøker å få arbeidslysten til å trenge på.
Alt er fint. Akkurat nå.
Nå mistrivdes jeg jo ikke på Konstfack, iallefall ikke det siste året, og jeg kommer nok til å savne klassen min, men jeg kommer ikke til å savne alle de tingene som ikke fungerer, og som man, fordi man tross alt føler seg som en del av systemet, og som man, fordi man har en sånn oppdragelse, føler seg delansvarlig for å få fikset. Neineinei. Aldri mer skal hodet begynne å koke fordi man får en mail om endret oppmøte neste dag, klokken fem på midtnatt. Aldri mer tålmodig forsøke å forklare noen at det ikke er noe vits å forlange en mockup fra samtlige samtidig som man har stengt alle verksteder for samtlige.
Og jeg passer ikke som student heller. Jeg får fnatt når folk skal ha meg til å gjøre ting bare fordi "det er sånn/det står i noen papirer noen har sendt ut" og som overhodet ikke er logisk for meg, som tross alt vet best. Aller, aller, aller best.
Men best er dette: aldri mer søke på skole og nervøst gå å vente på svar. Aldri mer opptaksprøve. Hurra!
Nå blir det jo sikkert masse andre ting man søker på og nervøst får gå å vente på svar på, men jeg tar det jeg får av kryss i taket, jeg.
Så da sitter jeg her, på hjemmekontoret, som har blitt oppgardert fra kjøkken til kjøkken og stue i løpet av formiddagen, og forsøker å få arbeidslysten til å trenge på.
Alt er fint. Akkurat nå.
SKIKKELIG bloggblogg-blogging
Her er skjørtet. Som får kirunafolk til å kjefte på kirkenesere for å gå i karasjokfarger (sukk).
Det får jo kirunaværingen ta på sin egen lappe. For det er kjempefint og artig! Og laga i sånn stoff som man lager sportsklær av. Sånt som skinner. Og som får en til å tenke KIF! BIL! Sørild!
Bare overse skittentøyskurven i bakgrunnen.
Jeg fikk det forærende i presang av Stoorstålka, som selger dem i sin webshop, sammen med mye annet fint. Hvis noen er interesserte i samestæsj så anbefaler jeg Stoorstålka.
(Og Per- Niila, om du oppdager at jeg har linket, ikke link fra facebook, det blir så pinlig med dette skittentøysposeringsbildet, ok?)
Kirkenesere som går i sin egen kofte skal nærmest ha volang nederst, men såvidt meg bekjent finnes det ikke noe fargeforbud i denne volangen. Og det var helt nytt for meg at volangpåbudet også gjald sportsskjørt. Jeg har forsåvidt tenkt å overse det, jeg da.
Rosa tweed har jeg derimot ikke fått i hus så det kan jeg ikke legge ut bilde av. Og A, jeg finner ikke monteringsbildene, men de finnes en plass, så det kommer!
Det får jo kirunaværingen ta på sin egen lappe. For det er kjempefint og artig! Og laga i sånn stoff som man lager sportsklær av. Sånt som skinner. Og som får en til å tenke KIF! BIL! Sørild!
Jeg fikk det forærende i presang av Stoorstålka, som selger dem i sin webshop, sammen med mye annet fint. Hvis noen er interesserte i samestæsj så anbefaler jeg Stoorstålka.
(Og Per- Niila, om du oppdager at jeg har linket, ikke link fra facebook, det blir så pinlig med dette skittentøysposeringsbildet, ok?)
Kirkenesere som går i sin egen kofte skal nærmest ha volang nederst, men såvidt meg bekjent finnes det ikke noe fargeforbud i denne volangen. Og det var helt nytt for meg at volangpåbudet også gjald sportsskjørt. Jeg har forsåvidt tenkt å overse det, jeg da.
Rosa tweed har jeg derimot ikke fått i hus så det kan jeg ikke legge ut bilde av. Og A, jeg finner ikke monteringsbildene, men de finnes en plass, så det kommer!
kofte og rosa tweed
Problemet med hjemmekontoret er ikke kontoret. Problemet er at det ikke er et verksted. Jeg har lyst å komme igang igjen, men er henvist til datamaskinen.
Godt vi har det avklart.
Jeg får kontorere litt mer aktivt da. Eller hva sier jeg. For noe tøv. Men konstentere meg om det som kan skrives og forsøke å ikke tenke så mye på det som kan bygges.
Senere i dag må jeg ut i byen og lete etter stoff (billige narkomanpoenger i fri flyt her, bare å forsyne seg) til kofta. Eller egentlig ikke til kofta men til prøvekofta. Til mønsterkonstruksjonen. Jeg har funnet noe kjempefint rosa tweedstoff som jeg har så lyst å sy kofte av, men njæh. Njæh. Det måtte isåfall blitt til kofte nr to og jeg er jo ingen voldsomt aktiv koftebruker så det holder med ei.
Jeg husker ikke hvem som sa det men spørsmålet var hva som er forskjellen mellom bunad og kofte. Nå husker jeg ikke helt hvem som spurte heller for hva er det for slags spørsmål? Ikke at man får spørre, man hva lurer man egentlig på? Uansett, svaret var at en bunad har man hele livet og den går gjerne i arv, mens ei kofte bytter man ut etter fem-seks år. Det er mulig dette er et standardsvar i Sápmi, forutsatt at spørsmålet er et standardspørsmål, men jeg hadde ikke hørt det før.
Og svaret viser ikke til hvordan ei kofte er nesta sammen av rx-lim og stiftemaskin, men at den blir mer brukt og følger moten mer aktivt. Tenker jeg. For alt jeg vet kan det være at hun som svarte tenkte på bruken av limpistol i koftesøm.
Kanskje jeg skal gå å kjøpe det der rosa tweedstoffet. Jeg har jo kommagbånd som matcher. Mætsjer.
Hah, ja det var sant, når jeg bruker mine kommagbånd i lekre sommerfarger, får jeg ingen kommentarer, et par lange blikk av de eldre kanskje, men her om helga da jeg hadde på meg Stoorstålka sitt nye sportsskjørt, fikk jeg kjeft for at jeg som kirkeneser gikk i karasjokfarger. Av en fra Kiruna. Ikke for at jeg gikk i et åpenbart samisk skjørt av treningsdraktstoff (følte for å utheve her) men for at jeg hadde feil farger på holbien.
Det verste er at jeg egentlig skjønner poenget, men altså, altså, nei. Et sted går grensen for den samiske innavlen. Og FOR et fint og artig skjørt det der er.
Godt vi har det avklart.
Jeg får kontorere litt mer aktivt da. Eller hva sier jeg. For noe tøv. Men konstentere meg om det som kan skrives og forsøke å ikke tenke så mye på det som kan bygges.
Senere i dag må jeg ut i byen og lete etter stoff (billige narkomanpoenger i fri flyt her, bare å forsyne seg) til kofta. Eller egentlig ikke til kofta men til prøvekofta. Til mønsterkonstruksjonen. Jeg har funnet noe kjempefint rosa tweedstoff som jeg har så lyst å sy kofte av, men njæh. Njæh. Det måtte isåfall blitt til kofte nr to og jeg er jo ingen voldsomt aktiv koftebruker så det holder med ei.
Jeg husker ikke hvem som sa det men spørsmålet var hva som er forskjellen mellom bunad og kofte. Nå husker jeg ikke helt hvem som spurte heller for hva er det for slags spørsmål? Ikke at man får spørre, man hva lurer man egentlig på? Uansett, svaret var at en bunad har man hele livet og den går gjerne i arv, mens ei kofte bytter man ut etter fem-seks år. Det er mulig dette er et standardsvar i Sápmi, forutsatt at spørsmålet er et standardspørsmål, men jeg hadde ikke hørt det før.
Og svaret viser ikke til hvordan ei kofte er nesta sammen av rx-lim og stiftemaskin, men at den blir mer brukt og følger moten mer aktivt. Tenker jeg. For alt jeg vet kan det være at hun som svarte tenkte på bruken av limpistol i koftesøm.
Kanskje jeg skal gå å kjøpe det der rosa tweedstoffet. Jeg har jo kommagbånd som matcher. Mætsjer.
Hah, ja det var sant, når jeg bruker mine kommagbånd i lekre sommerfarger, får jeg ingen kommentarer, et par lange blikk av de eldre kanskje, men her om helga da jeg hadde på meg Stoorstålka sitt nye sportsskjørt, fikk jeg kjeft for at jeg som kirkeneser gikk i karasjokfarger. Av en fra Kiruna. Ikke for at jeg gikk i et åpenbart samisk skjørt av treningsdraktstoff (følte for å utheve her) men for at jeg hadde feil farger på holbien.
Det verste er at jeg egentlig skjønner poenget, men altså, altså, nei. Et sted går grensen for den samiske innavlen. Og FOR et fint og artig skjørt det der er.
fektiv
Jeg har hjemmekontor. Det har jeg jo hatt før, og det er enormt lite ideelt. Jeg prøver å finne meg noe annet, men mange løser tråder i mange lufter gjør at jeg ikke helt har klart å finne noe. Det jeg har funnet er for å sitte stille på plassen sin og pille på datamaskinen, ikke for å pinne med plank.
Aargh.
I dag har i tillegg vaskemaskinsreperatøren okkupert kontoret. Og siden the Stig har stua som hjemmekontor.....ja, det blir litt ineffektivt det hele. JEG blir ineffektiv. Nå er jeg tilbake på mitt eget kontor med velfungerende oppvaskmaskin, men, Hejdå, bloggen, nå skal jeg sjekke facebook.
Aargh.
I dag har i tillegg vaskemaskinsreperatøren okkupert kontoret. Og siden the Stig har stua som hjemmekontor.....ja, det blir litt ineffektivt det hele. JEG blir ineffektiv. Nå er jeg tilbake på mitt eget kontor med velfungerende oppvaskmaskin, men, Hejdå, bloggen, nå skal jeg sjekke facebook.
Abonner på:
Innlegg (Atom)