Tanakofta ville høre litt om vårtegn. Hun har flytta til Kauto, så det kan være hun opplever forskjellen på vår vår og vår.
Det er mange som sier at det ikke er vår nordpå. Inkludert en hel del nordinger. Og det er sant at vi ikke har hvitveis og småsko i april. Eller en flora som går bananas i vårsolen. Der skårer vi null poeng på vårtegn. Men:
Her tror jeg man må se over til det samiske. På samisk har vi vårvinter, vår, og vårsommeren. Tre stk altså. Det antyder at våren er...lang. Så lang at man ikke helt legger merke til den om man ikke anstrenger seg.
Først har vi de aller første små vårtegnene. (Altså, det aller første vårtegnet er vel høsten. Vi vet jo at våren kommer, det er litt av greia med sykliske årstider, men likevel:)
Man kan ligge om kvelden og høre at vinden er varm. Det kan jeg ikke helt forklare. Men du ligger i senga di, med vinduet litt på gløtt, og så hører du vinden. Og at det ikke er en sånn kaldsno som slår rundt hushjørnene, men en varm vind. I nordingperspektiv da, jeg snakker ikke om noen hårfønervarme. Men der er en forskjell. Og man hører forskjellen. Og man vet at våren kommer.
Og så blir det flekkvist bart på berget, sånn at man kan sitte på bare fjellet når man går på ski, og få mose i skismurninga.
Og så blir dagene så mye lysere.
Og så kan man gå med joggesko på bar asfalt. Det er iallefall et vårtegn. Selv om sneskavlene står meterhøye om ørene på deg.
Og så kommer fjæraplytten. Og tjelden. Og måsen såklart, den kommer kanskje først, men det er ikke alltid man har lagt merke til at den har vært borte.
Og så tiner all hundedriten fram i sneskavlene.
Og så tiner det brune gresset fram.
Og så begynner tittingene å synge.
Og så begynner trærne å røre på seg, og da lukter det vår på den der måten som det bare lukter vår på hjemme, og det gjør det bare i en dag eller to.
Og så går isen på vannene. Da er vi kanskje kommet til juni. Og her har vi forklaringen på hvorfor enkelte ikke ser våren for bare kalenderdatoer, vi har kommet til juni og ENDA holder vi på med våringen og det ser ikke akkurat ut til at sommeren har tenkt å skynde seg heller.
Og så forsvinner de siste sneskavlene i fjellsidene. Og det er ikke like vått i terrenget lengre. Og fjellbekkene roer ned litt. Løvetanna tar over for hestehoven.
Og vi setter i gang med å vente på sommeren, helt til høsten kommer istedet.
Ja, skal vi se da.
Bergljot lurer på hva i all verden man kan skrive om lydisolering. Jeg vil geleide henne til dette innlegget. Og oppdatere med følgende: Det viser seg at danserne har limt speilet sitt fast i veggen. Det er jo kjempelurt. For da går det ikke an å ta det ned. For det er jo limt fast i veggen, sant.
Dermed må det lydisoleres inne på min side, og på den veggen henger det endel enorme arbeider som det har tatt månedsvis å lage, og de må tas ned. For de er ikke limt fast i veggen. Men det er litt arbeid å få dem ned likevel, og så blir jo faktisk atelieret mindre og den kroken der pulten er klemt inn blir for liten til å klemme noen pult inn i, for når man lydisolerer kommer det en ny vegg utpå den gamle, og dermed må pulten ut på gulvet og så blir atelieret enda mindre. Men de gode nyhetene, eller, i det minste da, har snekkerne lovet å sage gipsplatene ute på gangen så jeg slipper alt det der dritslitsomme gipsstøvet i absolutt alle krinker og kroker.
Det var én ting.
Og så har Jendor slutta å sove igjen, så jeg holder på å forgå litt. Det er den andre tingen. Men han er glad. Han våkner ikke om natta og gråter i timesvis, han bare setter seg opp, peker på vifteanlegget med hånden opp-ned og sier ÆDDÆ! ÆDDÆ? ÆNÆNÆNÆ. ÆDÆ. RØRØRØRØ. Og er strålende fornøyd med den observasjonen. I timesvis. Så ingen får sove. Og problemet er jo at jeg i utgangspunktet har litt søvnproblemer, om man skal være sannferdig. Så selv om jeg er dautrøtt og legger meg klokken ni er det ingen garanti for at jeg faktisk har sovnet når Jendor mange timer senere setter seg opp med sitt ÆDDÆ? Jeg er så trøtt at det er litt som å være full.
Det tredje er at jeg også i år, mot alle odds og etter en mammaperm, klarte å hale hjem et arbeidsstipend. Og et diversestipend. Dere som leser vet kanskje ikke hvor fantastisk det er. Altså, for det første er det ikke det letteste akkurat å få arbeidsstipender, men vet dere at jeg er utdannet interiørarkitekt? Jeg har gått på en skole der professoren tok opp telefonen for å surfe og sende sms-er hver gang jeg holdt mine presentasjoner. Jeg har ikke akkurat jobbet i medvind. Og likevel får jeg penger fra både stat og kunstnerorganisasjoner for å fortsette å lage kunst. Det er faktisk ikke til å tro hvor heldig et menneske kan være.
Det fjerde skal være om vårtegn. For det ville min redaktør. Tanakofta altså. Men det må bli i neste innlegg.
Dermed må det lydisoleres inne på min side, og på den veggen henger det endel enorme arbeider som det har tatt månedsvis å lage, og de må tas ned. For de er ikke limt fast i veggen. Men det er litt arbeid å få dem ned likevel, og så blir jo faktisk atelieret mindre og den kroken der pulten er klemt inn blir for liten til å klemme noen pult inn i, for når man lydisolerer kommer det en ny vegg utpå den gamle, og dermed må pulten ut på gulvet og så blir atelieret enda mindre. Men de gode nyhetene, eller, i det minste da, har snekkerne lovet å sage gipsplatene ute på gangen så jeg slipper alt det der dritslitsomme gipsstøvet i absolutt alle krinker og kroker.
Det var én ting.
Og så har Jendor slutta å sove igjen, så jeg holder på å forgå litt. Det er den andre tingen. Men han er glad. Han våkner ikke om natta og gråter i timesvis, han bare setter seg opp, peker på vifteanlegget med hånden opp-ned og sier ÆDDÆ! ÆDDÆ? ÆNÆNÆNÆ. ÆDÆ. RØRØRØRØ. Og er strålende fornøyd med den observasjonen. I timesvis. Så ingen får sove. Og problemet er jo at jeg i utgangspunktet har litt søvnproblemer, om man skal være sannferdig. Så selv om jeg er dautrøtt og legger meg klokken ni er det ingen garanti for at jeg faktisk har sovnet når Jendor mange timer senere setter seg opp med sitt ÆDDÆ? Jeg er så trøtt at det er litt som å være full.
Det tredje er at jeg også i år, mot alle odds og etter en mammaperm, klarte å hale hjem et arbeidsstipend. Og et diversestipend. Dere som leser vet kanskje ikke hvor fantastisk det er. Altså, for det første er det ikke det letteste akkurat å få arbeidsstipender, men vet dere at jeg er utdannet interiørarkitekt? Jeg har gått på en skole der professoren tok opp telefonen for å surfe og sende sms-er hver gang jeg holdt mine presentasjoner. Jeg har ikke akkurat jobbet i medvind. Og likevel får jeg penger fra både stat og kunstnerorganisasjoner for å fortsette å lage kunst. Det er faktisk ikke til å tro hvor heldig et menneske kan være.
Det fjerde skal være om vårtegn. For det ville min redaktør. Tanakofta altså. Men det må bli i neste innlegg.
Livstegn
Nå er det så lenge siden jeg har blogget at jeg venter en påpakning fra Tanakofta.
Jeg kan jo blogge om stipender, soving, beibi, lydisolering eller noe lignende.
Tar det i morgen.
Jeg kan jo blogge om stipender, soving, beibi, lydisolering eller noe lignende.
Tar det i morgen.
Og det har han da rett i
Han som er teknisk hjelpetrengende vil ha det protokollført at det er han slettes ikke. Han er datateknisk hjelpetrengende. Ikke helt selvhjulpen når det kommer til EDB. Men ellers faktisk veldig teknisk og praktisk anlagt. Han er da tross alt sertifisert sveiser og usertifisert en mengde andre ting.
Den som ler lengst, ler lengst.
Han som avogtil figurerer anonymt på bloggen som teknisk hjelpetrengende, har kjøpt seg ny datamaskin. Den gamle ga opp. Og da kjøpte han seg en med serviceabonnement. Som er en årlig umotivert høy avgift, synes jeg, for å få sånt som man stort sett uansett har krav på eller ellers kan fikse selv. Og jeg tror nok at de i butikken der han handla tenkte "yes, lurte en til!" og knøyt seiersknyttneven under disken. Men de kjenner jo ikke min far. Og alt han ikke kan fikse selv.
Han har hatt maskinen i tre dager og allerede vært tilbake på butikken og fått service i fem sammenhengende timer.
Veldig velinvesterte penger. Og jeg tror nok de på butikken angrer salget. Og kommer til å fortsette å angre salget for eksempel hver gang java sender ut en ny oppdatering.
Men jeg er veldig fornøyd.
Veldig.
Han har hatt maskinen i tre dager og allerede vært tilbake på butikken og fått service i fem sammenhengende timer.
Veldig velinvesterte penger. Og jeg tror nok de på butikken angrer salget. Og kommer til å fortsette å angre salget for eksempel hver gang java sender ut en ny oppdatering.
Men jeg er veldig fornøyd.
Veldig.
Lydspor
Det er mange som sier at det der med å være en gammel forelder er dumt for da kan man liksom ikke leke med barnet sitt med samme energi på lekeplassen.
Det vet jeg ikke noe om, men noe som er dumt med å være gammel forelder er at det knaker jo så djevelsk i alle ledd. Man legger banet, og skal liste seg ut av soverommet, og bare KNAKK KNEKK KNAS SPRIKK SKAKK! og så er barnet våkent igjen. Hver gang.
Det vet jeg ikke noe om, men noe som er dumt med å være gammel forelder er at det knaker jo så djevelsk i alle ledd. Man legger banet, og skal liste seg ut av soverommet, og bare KNAKK KNEKK KNAS SPRIKK SKAKK! og så er barnet våkent igjen. Hver gang.
Anarkist
Jeg er litt småfornøyd med meg selv, her jeg sitter og jobber, NAV kan ikke si noe på det OG det er påske og...de kan ikke si noe på det heller.
Jeg elsker å bryte regler. Som jeg har lov å bryte. Fordi de ikke egentlig er der lengre, da, men likevel. Mihihihi.
Jeg elsker å bryte regler. Som jeg har lov å bryte. Fordi de ikke egentlig er der lengre, da, men likevel. Mihihihi.
Et innlegg på bestilling
Melodigrandprix, ja. Aner ikke hvorfor Tanakofta ville ha det, hun er ikke helt schlagerfestivaltypen, eller, melådii-festivalen, men jeg kan da skrive om den likevel.
Jeg har ikke et spesielt nært forhold til melodigranprix. Jeg har en kompis som en gang kom på femteplass i den internasjonale finalen, og jeg har to ganger bodd i en by der det har vært finale. Da jeg bodde i Helsinki kom en kompis av en kompis på besøk, hun skrev masteroppgave om grandprix. Og det angra hun på, for nå likte hun ikke grandprix mer, og før elska hun det. En masteroppgave kan ta knekken på mye.
Jeg synes de ofte synger så surt. Eller så er det jeg med mitt gammeldagse øre som ikke skjønner de nye melodistrukturene. Men det blir liksom så flatt. Litt som når noen synger med på det de hører i høre....høre....øre...fanden, hva er det ordet da? Den hårbøyla med små høytalere foran ørene. Når man synger med men ikke hører seg selv.
Jeg liker ofte de som ikke når helt opp. De som er litt for spesielle og kanskje for lokale til å famne et bredt publikum. Men som er litt annerledes. Da blir jeg glad.
Jeg tror grandprix har størst verdi som arkeologi. Altså at man går tilbake og ser hva som skjedde i 56 eller 87 for eksempel. Hva gjorde Finland da? Da kan man få seg mange artige overraskelser. Men de store musikalske opplevelsene får man aldri i nåtid.
Jeg har ikke et spesielt nært forhold til melodigranprix. Jeg har en kompis som en gang kom på femteplass i den internasjonale finalen, og jeg har to ganger bodd i en by der det har vært finale. Da jeg bodde i Helsinki kom en kompis av en kompis på besøk, hun skrev masteroppgave om grandprix. Og det angra hun på, for nå likte hun ikke grandprix mer, og før elska hun det. En masteroppgave kan ta knekken på mye.
Jeg synes de ofte synger så surt. Eller så er det jeg med mitt gammeldagse øre som ikke skjønner de nye melodistrukturene. Men det blir liksom så flatt. Litt som når noen synger med på det de hører i høre....høre....øre...fanden, hva er det ordet da? Den hårbøyla med små høytalere foran ørene. Når man synger med men ikke hører seg selv.
Jeg liker ofte de som ikke når helt opp. De som er litt for spesielle og kanskje for lokale til å famne et bredt publikum. Men som er litt annerledes. Da blir jeg glad.
Jeg tror grandprix har størst verdi som arkeologi. Altså at man går tilbake og ser hva som skjedde i 56 eller 87 for eksempel. Hva gjorde Finland da? Da kan man få seg mange artige overraskelser. Men de store musikalske opplevelsene får man aldri i nåtid.
Den følelsen
Mamma gikk en tur med Jendor i går. Og dagen før det. Jeg har aldri vært alene hjemme uten Jendor før.
Skulle ønske jeg kunne skrive noe om hvor fantastisk flink jeg var til å benytte meg av denne lille diamanten av tid, men første dagen satte jeg meg rett ned og spilte Candy Crush.
Andre dagen gjorde jeg ikke det. For det hadde jeg bestemt meg for. Jeg gikk rundt og tok litt på ting, og faktisk nesten kjeda meg. Dét har jeg ikke gjort på en stund. Farmora til Albert Åberg synes jo det er en god ting, men det er egentlig mest kjedelig.
Tanakofta har forresten bestil et innlegg om melodigranprii. Jeg funderer på det.
Skulle ønske jeg kunne skrive noe om hvor fantastisk flink jeg var til å benytte meg av denne lille diamanten av tid, men første dagen satte jeg meg rett ned og spilte Candy Crush.
Andre dagen gjorde jeg ikke det. For det hadde jeg bestemt meg for. Jeg gikk rundt og tok litt på ting, og faktisk nesten kjeda meg. Dét har jeg ikke gjort på en stund. Farmora til Albert Åberg synes jo det er en god ting, men det er egentlig mest kjedelig.
Tanakofta har forresten bestil et innlegg om melodigranprii. Jeg funderer på det.
Hejdå
Det har kanskje ligget mellom linjene lenge, i denne bloggen, men nå er det på tide å gjøre det slutt med Stockholm. Avstandsforhold fungerer sjelden og dessuten blir det bestandig STockholm eller tockholm eller stockholm når jeg skriver det og det er så slitsomt.
Det som ikke fungerer er jo såklart Jendor. Det vil si, på mange punkter fungerer det overraskende bra. Han følger for eksempel det svenske vaksinasjonsprogrammet, selv om han er en norsk nordmann med bostedsadresse i Norge som oppholder seg mest der. Men vi starta liksom vaksineringen i Sverige og så har det alltid passa så bra med tidspunktene for neste vaksinasjon og tidspunktene for sverigering, og så har det bare blitt sånn. Og det har vært helt problemfritt.
Det som ikke funker like godt er reisingen, selv om han er en rolig unge. Det er mer min nervøsitet for at det ikke skal være problemfritt som stresser. Og det er stress. Og så ER han jo en baby og skal man virkelig drive å drasse rundt på han sånn der?
Det som plutselig derimot funker er arbeiding. Før jobba jeg i store skulpturer og nå tegner jeg. Jeg kan tegne både der og her. Trenger ikke engang ta med meg det jeg holder på med, kan bare begynne på nytt hver gang.
Men. Avslutningen på dette forholdet har vært dratt ut i langdrag, og det er litt fordi vi tross alt har en plass å bo i Sverige mens vi i Norge låner hus. Og det har fungert fint og det er mulig lånesituasjonen også forlenges litt etter oppslagelsen med Sverige, men hvor lenge skal man ha ting i kasser på verandaer og hytter og her og der? og nei uff. Nei nei nei. Nei nå må det snart bli en permanent løsning. Vi er på overtid.
Karrierermessig frykter jeg at det er selmord. Iallefall selvskading. Jeg møter så mye folk når vi er i Stockholm og det er også en av grunnen til å være der mye. Jeg har ikke søkt på en utstillingsplass på jeg vet ikke hvor lenge, folk kommer til meg. Sånn kommer det ikke til å være når Kirkenes blir permanent og mitt eneste oppholdssted. Jeg er bra nok til å stille ut på Liljevalchs, men ikke NordenorskKunstenerseneter. Big in Japan, liksom. Eller, ikke big. Haha. Men ikke kjempesmall.
Vi har bare ikke råd til å ha to steder å bo. Og vi vil at det permanenteste stedet skal være Kirkenes. For det er derfra vi kommer fra. Og hadde vi vært millionærer hadde det ikke trengt å bety en oppslagelse med SvEEErje, men nå er det nå sånn da. Og jeg kommer til å savne Stockholm,
men du Stockholm, det funker ikke. Det er ikke meg, det er deg. Eller, det er ingen av oss, det er geografi. Sånn er det.
Det har vært artig, men jeg har hele tiden hatt en på si. Og sånn vil vel heller ikke du ha det?
Nemlig. Så, hejdå. Når jeg bare har fått fiksa litt praktikaliteter altså. Jeg kommer nok til å ha noen saker stående hos deg litt lengre enn vi begge er komfortable med, men det ER slutt.
Snart.
Det som ikke fungerer er jo såklart Jendor. Det vil si, på mange punkter fungerer det overraskende bra. Han følger for eksempel det svenske vaksinasjonsprogrammet, selv om han er en norsk nordmann med bostedsadresse i Norge som oppholder seg mest der. Men vi starta liksom vaksineringen i Sverige og så har det alltid passa så bra med tidspunktene for neste vaksinasjon og tidspunktene for sverigering, og så har det bare blitt sånn. Og det har vært helt problemfritt.
Det som ikke funker like godt er reisingen, selv om han er en rolig unge. Det er mer min nervøsitet for at det ikke skal være problemfritt som stresser. Og det er stress. Og så ER han jo en baby og skal man virkelig drive å drasse rundt på han sånn der?
Det som plutselig derimot funker er arbeiding. Før jobba jeg i store skulpturer og nå tegner jeg. Jeg kan tegne både der og her. Trenger ikke engang ta med meg det jeg holder på med, kan bare begynne på nytt hver gang.
Men. Avslutningen på dette forholdet har vært dratt ut i langdrag, og det er litt fordi vi tross alt har en plass å bo i Sverige mens vi i Norge låner hus. Og det har fungert fint og det er mulig lånesituasjonen også forlenges litt etter oppslagelsen med Sverige, men hvor lenge skal man ha ting i kasser på verandaer og hytter og her og der? og nei uff. Nei nei nei. Nei nå må det snart bli en permanent løsning. Vi er på overtid.
Karrierermessig frykter jeg at det er selmord. Iallefall selvskading. Jeg møter så mye folk når vi er i Stockholm og det er også en av grunnen til å være der mye. Jeg har ikke søkt på en utstillingsplass på jeg vet ikke hvor lenge, folk kommer til meg. Sånn kommer det ikke til å være når Kirkenes blir permanent og mitt eneste oppholdssted. Jeg er bra nok til å stille ut på Liljevalchs, men ikke NordenorskKunstenerseneter. Big in Japan, liksom. Eller, ikke big. Haha. Men ikke kjempesmall.
Vi har bare ikke råd til å ha to steder å bo. Og vi vil at det permanenteste stedet skal være Kirkenes. For det er derfra vi kommer fra. Og hadde vi vært millionærer hadde det ikke trengt å bety en oppslagelse med SvEEErje, men nå er det nå sånn da. Og jeg kommer til å savne Stockholm,
men du Stockholm, det funker ikke. Det er ikke meg, det er deg. Eller, det er ingen av oss, det er geografi. Sånn er det.
Det har vært artig, men jeg har hele tiden hatt en på si. Og sånn vil vel heller ikke du ha det?
Nemlig. Så, hejdå. Når jeg bare har fått fiksa litt praktikaliteter altså. Jeg kommer nok til å ha noen saker stående hos deg litt lengre enn vi begge er komfortable med, men det ER slutt.
Snart.
Nødvendigheter
Det jeg må ha med når jeg går ut døra:
nøkler
pengboka
lypsyl
mobil om jeg skal være lenge borte
Det Jendor må ha med:
Lokket til den lille bærspanna
alternativt lokket til en boks med mangosorbet
smokk
en poseklipe
salatbestikket
nøkler
pengboka
lypsyl
mobil om jeg skal være lenge borte
Det Jendor må ha med:
Lokket til den lille bærspanna
alternativt lokket til en boks med mangosorbet
smokk
en poseklipe
salatbestikket
Abonner på:
Innlegg (Atom)