Jeg har tatt en pille jeg ikke helt vet hva er.
Haha.
Jeg tror det var en hodepinetablett, eller, det var det, for hvorfor skulle den ellers ligge i min sekk, men hvilken type og styrke? Gådd nåvs.
Jeg har vondt i hodet.
Dagen starta med at vi ikke fikk start på bilen og akkurat i dag var det litt dumt ettersom jeg skulle med flyet og måtte ned på jobb og hente noe som skulle være med, men så fikk vi start og flyet var forsinket og jeg er nå i Trondhjem.
På samme hotell som pappas kolleger og tidligere elever.
Og jeg var VELDIG flink på flere tidspunkt, da jeg oppdaget dem på gaten, da vi småpratet ved bagasjebåndet, og da jeg oppdaget at vi skulle stå i samme innsjekkingskø på hotellet OG telefonen ringte fra Ukjent Nummer som alltid er pappa og dette er første bursdagen min da han ikke kommer til å ringe.
Jeg blir 39.
Alle de gangene jeg lista opp der gråt jeg ikke. Nesten ikke.
I morgen skal jeg spise eviglang hotellfrokost, så skal jeg gå til rammemakeren med noen tegninger. Derefter skal jeg sose i byen og så skal jeg ta flyet hjem.
Nå skal jeg gå og spise middag med kunsthallssjefen.
Og så var det mandag
I morgen reiser jeg til Trondhjem og i dag pakker jeg. Tegninger. Det er ikke det enkleste for atte jah, ett års produksjon av kunst i innsjekket bagasje? I minus sytti eller hva det er i bagasjerommet? Kanskje den kan være en veldig stor håndbagasje? Kanskje porteføljen kan få være i samme rom som hundene? Kan jeg komme tidlig og ordne og avtale?
Tenker jeg. Og prøver, mitt mehe, å ringe flyplassen men det går jo ikke. For det er sentralisert, så jeg får ikke snakke med Tor eller noen andre der opp men en sur søring som ikke vil gå med på noe annet enn å lese opp telefonnummeret til Wideroe Ground Handling for de har ansvaret for bagasjen til SAS.
Dem vil jeg ikke snakke med.
Alt var enklere før.
Så jeg pakker som best jeg kan og det tar sin tid og så er jeg ferdig og så kommer jeg på at jeg burde jo fotografert tegningene haha og så pakker jeg opp igjen alt sammen og innser at jeg har glemt kameraet haha.
Jeg bruker mobilen. Det blir kjempebra. Synd det er pressefotoene jeg tar. Ellers hadde det jo ikke gjort så mye.
FrkFigenschou. En konstnär att lita på!
Jeg husker ikke om jeg har fortalt at jeg har skikkelig krangla med HSB Stockholm. De som eier borettslaget jeg bodde i før. Den historien er umulig å gjøre kort. Men forsøksvis: de sender ut regninger med feil tekst og de feil adresse, jeg skjønner ingenting og spør, de bruker lang tid på å nøste opp i det, og sender meg purreavgifter i mellomtiden. Disse kommer til nettbanken som de påstår de ikke kan sende regninger til, derav feilutsendelser til arkaiske adresser jeg har gjort dem oppmerksom på tre ganger at jeg ikke innehar.
I siste mail, etter at jeg hadde dokumentert at de for med usannheter med diverse dokumenter, svarte de at de har avsluttet saken og ikke vil prate med meg mer.
Uanz: I dag fikk jeg en mail som var svar på en mail jeg sendte for to måneder siden om min nye adresse. Mailen var sånn: for tredje gang, HIT skal posten. Svarmail i dag: "denergrei. Men det spiller ingen rolle for du er ikke medlem lengre så du får nok ikke noe post."
Først hadde jeg tenkt å ikke svare.
Men så skrev jeg:
Unnskyld, men nå må jeg få spørre: driver dere med meg?
(oppsummering av all post jeg ikke har mottatt og alle problemer og utgifter det har ført med seg)
Vennligst ikke svar. Jeg vil ikke kommunisere mer med dere nå.
Jepp. Så det har jeg gjort i dag.
Nå skal jeg prøve å få tak i det svenske skatteverket for jeg har muligens noe skatt jeg ikke skal betale men likevel har forhåndsbetalt. Og ettersom jeg muligens ikke skal levere selvangivelse i Sverige vet jeg ikke hvor de pengene har blitt av.
Hei og hopp.
Tenker jeg. Og prøver, mitt mehe, å ringe flyplassen men det går jo ikke. For det er sentralisert, så jeg får ikke snakke med Tor eller noen andre der opp men en sur søring som ikke vil gå med på noe annet enn å lese opp telefonnummeret til Wideroe Ground Handling for de har ansvaret for bagasjen til SAS.
Dem vil jeg ikke snakke med.
Alt var enklere før.
Så jeg pakker som best jeg kan og det tar sin tid og så er jeg ferdig og så kommer jeg på at jeg burde jo fotografert tegningene haha og så pakker jeg opp igjen alt sammen og innser at jeg har glemt kameraet haha.
Jeg bruker mobilen. Det blir kjempebra. Synd det er pressefotoene jeg tar. Ellers hadde det jo ikke gjort så mye.
FrkFigenschou. En konstnär att lita på!
Jeg husker ikke om jeg har fortalt at jeg har skikkelig krangla med HSB Stockholm. De som eier borettslaget jeg bodde i før. Den historien er umulig å gjøre kort. Men forsøksvis: de sender ut regninger med feil tekst og de feil adresse, jeg skjønner ingenting og spør, de bruker lang tid på å nøste opp i det, og sender meg purreavgifter i mellomtiden. Disse kommer til nettbanken som de påstår de ikke kan sende regninger til, derav feilutsendelser til arkaiske adresser jeg har gjort dem oppmerksom på tre ganger at jeg ikke innehar.
I siste mail, etter at jeg hadde dokumentert at de for med usannheter med diverse dokumenter, svarte de at de har avsluttet saken og ikke vil prate med meg mer.
Uanz: I dag fikk jeg en mail som var svar på en mail jeg sendte for to måneder siden om min nye adresse. Mailen var sånn: for tredje gang, HIT skal posten. Svarmail i dag: "denergrei. Men det spiller ingen rolle for du er ikke medlem lengre så du får nok ikke noe post."
Først hadde jeg tenkt å ikke svare.
Men så skrev jeg:
Unnskyld, men nå må jeg få spørre: driver dere med meg?
(oppsummering av all post jeg ikke har mottatt og alle problemer og utgifter det har ført med seg)
Vennligst ikke svar. Jeg vil ikke kommunisere mer med dere nå.
Jepp. Så det har jeg gjort i dag.
Nå skal jeg prøve å få tak i det svenske skatteverket for jeg har muligens noe skatt jeg ikke skal betale men likevel har forhåndsbetalt. Og ettersom jeg muligens ikke skal levere selvangivelse i Sverige vet jeg ikke hvor de pengene har blitt av.
Hei og hopp.
Idet man låser seg inn har man så lyst å rope hallo
Vi ødelegger huset hans. Fjerner sofaen og flytter på bøker og ramponerer usynlige systemer og fyller stua med pappesker. Men fortsatt er det hans hus.
Jeg har vel en tyve prosents stilling i Dødsbo AS. Én dag i uka drar vi opp til huset hans. Det tar ikke en hel dag, men over en halv, og resten av dagen får jeg ikke gjort noe.
Vi måker litt sne. Vanner blomster. Rydder, flytter på ting. Tømmer frysere, kaster ørreter fra 2013 og laks fra "ukjent årstall til speking", avtiner, skrur av. En titting så ut på meg gjennom lokket i en plasteske, merket Harefoss 2007. Nå har jeg en titting i fryseren. Tømmer vann i sluker, sjekker at vannet og varmen er ok. Kaster. Setter fram søpla på tømmedagene, drar opp neste dag og setter den tilbake. Tar inn post. Går gjennom bøker, ser i skap og skuffer.
Gråter og gråter og gråter.
Huset er så fullt og så tomt samtidig. Hvor er pappa? Jeg vil at han skal være her.
Jeg har vel en tyve prosents stilling i Dødsbo AS. Én dag i uka drar vi opp til huset hans. Det tar ikke en hel dag, men over en halv, og resten av dagen får jeg ikke gjort noe.
Vi måker litt sne. Vanner blomster. Rydder, flytter på ting. Tømmer frysere, kaster ørreter fra 2013 og laks fra "ukjent årstall til speking", avtiner, skrur av. En titting så ut på meg gjennom lokket i en plasteske, merket Harefoss 2007. Nå har jeg en titting i fryseren. Tømmer vann i sluker, sjekker at vannet og varmen er ok. Kaster. Setter fram søpla på tømmedagene, drar opp neste dag og setter den tilbake. Tar inn post. Går gjennom bøker, ser i skap og skuffer.
Gråter og gråter og gråter.
Huset er så fullt og så tomt samtidig. Hvor er pappa? Jeg vil at han skal være her.
Dagens tambur
Nå har jeg forklart ca 200 ganger at han ikke skal spise hjertet hennes. Nå har det blitt sånn:
"Skjønne prinsesse, da må jeg få ditt hjerte, skjønne prinsesse-"
"Han ska fise MÜSLI!"
Jaja. Noe må han vel få i seg.
"Skjønne prinsesse, da må jeg få ditt hjerte, skjønne prinsesse-"
"Han ska fise MÜSLI!"
Jaja. Noe må han vel få i seg.
Jeg vil at det skal bli et hjem.
Jeg planlegger ferie. Jeg skjønner at både jeg og vi trenger ferie. Noe i enden av tunellen. I slutten av oktober en gang. Det er målet.
Sommeren blir fylt av jobb og hustømming. Men i midten av september skal jeg ta meg fri. Da skal jeg male hus og plukke blåbær. Om ikke frosten har tatt dem da. Og i oktober må vi dra en plass der alle tre føler at de har en form for ferie. Det er ikke så mye avslappingsferie over å være sammen med en toåring, kanskje. Men et avbrekk er også en ferie. Og hva vet jeg, vi har ikke vært på ferie sammen før og foreldrepersonlighetene har det heller ikke med å dra på ferie i tide og utide, så det blir noe nytt og kanskje er det dét som er ferie.
Vi. Må.
Noe annet.
Og kanskje foreldrepersonlighetene skal kanskje få ta seg en langhelg, eller en helt vanlig helg bare, i en europeisk storby. Feriehyppigheten steg plutselig med tre tusen prosent.
Vi har jo et hus. Det er et fint hus. Jeg synes ikke det er hjemme. Det er ikke hjemme, tenker jeg, og glemmer og kommer på at jeg har bare bodd her i to måneder og jeg har bodd mange steder lengre enn det uten at det var meningen at det skulle bli et hjem. Det må få ta tid, men det er vanskelig å ikke være utålmodig. Jeg vil ha malt og ryddet spisskammerset og tømt pappesker og kastet papp og hengt opp speil og kroker og barnegrinder og NÅ.
Sånn at det blir et hjem.
Og så er det også på den måten at det har bare skjedd triste ting i dette huset.
(det er ikke sant, men hjernen husker bare den ene tingen)
Og da er det ikke en bra plass.
Det er vanskelig å ikke være utålmodig.
Men det er et fint hus.
Sommeren blir fylt av jobb og hustømming. Men i midten av september skal jeg ta meg fri. Da skal jeg male hus og plukke blåbær. Om ikke frosten har tatt dem da. Og i oktober må vi dra en plass der alle tre føler at de har en form for ferie. Det er ikke så mye avslappingsferie over å være sammen med en toåring, kanskje. Men et avbrekk er også en ferie. Og hva vet jeg, vi har ikke vært på ferie sammen før og foreldrepersonlighetene har det heller ikke med å dra på ferie i tide og utide, så det blir noe nytt og kanskje er det dét som er ferie.
Vi. Må.
Noe annet.
Og kanskje foreldrepersonlighetene skal kanskje få ta seg en langhelg, eller en helt vanlig helg bare, i en europeisk storby. Feriehyppigheten steg plutselig med tre tusen prosent.
Vi har jo et hus. Det er et fint hus. Jeg synes ikke det er hjemme. Det er ikke hjemme, tenker jeg, og glemmer og kommer på at jeg har bare bodd her i to måneder og jeg har bodd mange steder lengre enn det uten at det var meningen at det skulle bli et hjem. Det må få ta tid, men det er vanskelig å ikke være utålmodig. Jeg vil ha malt og ryddet spisskammerset og tømt pappesker og kastet papp og hengt opp speil og kroker og barnegrinder og NÅ.
Sånn at det blir et hjem.
Og så er det også på den måten at det har bare skjedd triste ting i dette huset.
(det er ikke sant, men hjernen husker bare den ene tingen)
Og da er det ikke en bra plass.
Det er vanskelig å ikke være utålmodig.
Men det er et fint hus.
Vesse tambur.
Jeg synger tre små tamburer til Jendor som skal sove.
"skjønne prinsesse, da må jeg få ditt hjerte, skjønne prinsesse-"
-Han skal fise det! (må alltid humre litt av at han sier å fise når han mener å spise)
-Spise hjertet? Nei, det e ikke et reinhjerte.
-Han skal fise jætte!
-Nei, det e prinsessa sitt hjerte, det betyr at han e forelska.
-Fise det.
Mer logisk det egentlig. Om man nå skal ha noen sitt hjerte, mener jeg.
"Vesle tambur, da kan du få min datter, "
-Vesse tambur, da kan du få min datamasin.
-Nei, datter.
-Han kan få datamasin.
-Datter e når nån e ongen til nån, og jente.
Også her holder jeg vel i grunnen med Jendor. Datamaskiner kan man gi bort, litt verre med folk.
Men man må holde seg til sangteksten. Om man skal klare å holde seg.
"skjønne prinsesse, da må jeg få ditt hjerte, skjønne prinsesse-"
-Han skal fise det! (må alltid humre litt av at han sier å fise når han mener å spise)
-Spise hjertet? Nei, det e ikke et reinhjerte.
-Han skal fise jætte!
-Nei, det e prinsessa sitt hjerte, det betyr at han e forelska.
-Fise det.
Mer logisk det egentlig. Om man nå skal ha noen sitt hjerte, mener jeg.
"Vesle tambur, da kan du få min datter, "
-Vesse tambur, da kan du få min datamasin.
-Nei, datter.
-Han kan få datamasin.
-Datter e når nån e ongen til nån, og jente.
Også her holder jeg vel i grunnen med Jendor. Datamaskiner kan man gi bort, litt verre med folk.
Men man må holde seg til sangteksten. Om man skal klare å holde seg.
Her
Bursdagsfestivalen er i gang. Vi har feiret både noenogførtiårsdag og toårsdag og syttiårsdag. Toåringen er fortsatt "ett år!" og syttiåringen prøver seg på reduksjoner han også.
Vi feira syttiårsdagen på snøhotellet. Der har jeg aldri vært og det er litt artig å dra en plass man aldri har vært før på et så lite sted som Kirkenes. Det er som å dra til Finland!
Men det var rart også. Det ligger rett ved kirkegården som er et stykke utfor byen. Der ligger pappa. Som vi såvidt var begynt å tenke på syttiårsdagen til, men som bare ble 69. Vi funderte på å dra til Svalbard der han han var oppkalt etter er begravet.
Men nå blir det ikke noe mer med det.
Koftesyersken og Tanakofta feirer kautopåske. Det skulle egentlig jeg også men jeg kjente at nei, det ble for mye. Nå familiepåsker jeg på verandaen istedet, mellom snøbygene.
Livet er en slags normalt igjen. Men det er en som mangler, det er det.
Vi feira syttiårsdagen på snøhotellet. Der har jeg aldri vært og det er litt artig å dra en plass man aldri har vært før på et så lite sted som Kirkenes. Det er som å dra til Finland!
Men det var rart også. Det ligger rett ved kirkegården som er et stykke utfor byen. Der ligger pappa. Som vi såvidt var begynt å tenke på syttiårsdagen til, men som bare ble 69. Vi funderte på å dra til Svalbard der han han var oppkalt etter er begravet.
Men nå blir det ikke noe mer med det.
Koftesyersken og Tanakofta feirer kautopåske. Det skulle egentlig jeg også men jeg kjente at nei, det ble for mye. Nå familiepåsker jeg på verandaen istedet, mellom snøbygene.
Livet er en slags normalt igjen. Men det er en som mangler, det er det.
Rydde opp og ned
I natt, eller i morrest kanskje, jeg fikk sove lenge, jeg får ofte sove lenge nå for tiden, drømte jeg om pappa. Jeg var og ryddet i huset. Han var med, viste meg ting, ga meg kvitteringer på et kamera som var kjøpt i 1983. Gjorde meg oppmerksom på hva som var viktig. Det var mye bilder. To salatslynger som var mine. En safe. Og et fly som var blitt brukt til å ta noen flyfoto han hadde bestilt, komplett med en død flyger i. Jeg tenkte at dette kan da umulig være mitt ansvar. Vi gikk rundt i huset. Det var litt skummelt fordi han var død, men samtidig ikke fordi det var jo pappa.
Så så vi litt på tv. Det var veldig koselig. Det sa jeg høyt. Dette var veldig koselig pappa.
I dag har vi vært litt her og der og hentet ting. Flyttekartonger vi pakket for årevis siden og som det aldri var meningen skulle forbli nedpakket så lenge. Mye bøker. Vi har bibliotek i huset vårt, har jeg sagt det? Vi driver og fyller det. Åh, det er så fint å hilse på gamle bøker. Jeg vil lese alle på nytt. Samtidig skjønner vi at det må være flere bøker en plass, fordi vi savner noen.
Men alle de som er her. Det gjør meg oppriktig glad å pakke opp bøker og plassere dem i hyllene. Der var den ja. Denne hadde jeg glemt.
Og noen gamle klær i str. veldig ungdommelig og pre-gravid. XS. Om enda ti år kommer jeg kanskje til å innse at jeg aldri kommer til å passe dem igjen, med mindre jeg pådrar meg en alvorlig basselusk over lang tid. Og da kaster jeg dem. Etter den innsikten. I mellomtiden skal jeg lagre dem i en pappeske, for det kan jo være lurt å ha klær også i mindre størrelser, i tilfelle man blir tynn?
Vi skal nok drive og tømme pappesker i lang tid fremover. Når vi er ferdige med det, har vi oversikt. Da kommer vi til å pakke enkelte ting ned igjen, og gi dem bort eller kaste dem. Vi har for eksempel fire salatslynger. For eksempel. Og to skuffer med sleiver og sånt. Det er bare å fortsette å fylle huset.
Sånn at man kan få tømt det litt. Engang i 2030.
Så så vi litt på tv. Det var veldig koselig. Det sa jeg høyt. Dette var veldig koselig pappa.
I dag har vi vært litt her og der og hentet ting. Flyttekartonger vi pakket for årevis siden og som det aldri var meningen skulle forbli nedpakket så lenge. Mye bøker. Vi har bibliotek i huset vårt, har jeg sagt det? Vi driver og fyller det. Åh, det er så fint å hilse på gamle bøker. Jeg vil lese alle på nytt. Samtidig skjønner vi at det må være flere bøker en plass, fordi vi savner noen.
Men alle de som er her. Det gjør meg oppriktig glad å pakke opp bøker og plassere dem i hyllene. Der var den ja. Denne hadde jeg glemt.
Og noen gamle klær i str. veldig ungdommelig og pre-gravid. XS. Om enda ti år kommer jeg kanskje til å innse at jeg aldri kommer til å passe dem igjen, med mindre jeg pådrar meg en alvorlig basselusk over lang tid. Og da kaster jeg dem. Etter den innsikten. I mellomtiden skal jeg lagre dem i en pappeske, for det kan jo være lurt å ha klær også i mindre størrelser, i tilfelle man blir tynn?
Vi skal nok drive og tømme pappesker i lang tid fremover. Når vi er ferdige med det, har vi oversikt. Da kommer vi til å pakke enkelte ting ned igjen, og gi dem bort eller kaste dem. Vi har for eksempel fire salatslynger. For eksempel. Og to skuffer med sleiver og sånt. Det er bare å fortsette å fylle huset.
Sånn at man kan få tømt det litt. Engang i 2030.
Litt uti april.
Jeg tenker på begravelsen. At langt bak, men ikke bakerst, satt det tre unge gutter i dress.
Pappa jobbet som lærer. Og de tre der, de kom i begravelsen, i dress, enda det må man slettes ikke og begravelser er det verste som finnes og det var vinterferie. Og enda så kom de. Der satt de.
Og da må jeg nesten gråte.
Nå er straks gått to måneder og mye er annerledes. Jeg klarer å hekte to tanker på hverandre, i mye større grad. Og det er ikke lengre sånn at med en gang det blir stille, med en gang ingen sier noe så tenker jeg på pappa. Nå tenker jeg på andre ting også. Det betyr at jeg er gladere. Iallefall mye mindre trist.
Jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke tenker på pappa hele tiden, for så lenge jeg tenker på ham eksisterer han jo.
Jeg synes fortsatt at det er ubehagelig når røde store bilder kjører forbi, for jeg må se etter om det er pappa og blir lei meg når det ikke er det.
Det hadde vært så veldig fint om det bare kunne vært pappa som tilfeldigvis kom kjørende forbi og ingenting av alt dette andre hadde skjedd.
Pappa jobbet som lærer. Og de tre der, de kom i begravelsen, i dress, enda det må man slettes ikke og begravelser er det verste som finnes og det var vinterferie. Og enda så kom de. Der satt de.
Og da må jeg nesten gråte.
Nå er straks gått to måneder og mye er annerledes. Jeg klarer å hekte to tanker på hverandre, i mye større grad. Og det er ikke lengre sånn at med en gang det blir stille, med en gang ingen sier noe så tenker jeg på pappa. Nå tenker jeg på andre ting også. Det betyr at jeg er gladere. Iallefall mye mindre trist.
Jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke tenker på pappa hele tiden, for så lenge jeg tenker på ham eksisterer han jo.
Jeg synes fortsatt at det er ubehagelig når røde store bilder kjører forbi, for jeg må se etter om det er pappa og blir lei meg når det ikke er det.
Det hadde vært så veldig fint om det bare kunne vært pappa som tilfeldigvis kom kjørende forbi og ingenting av alt dette andre hadde skjedd.
Litt lett eskapisme.
Jeg kan gå en omvei ned til jobb.
Huset mitt ligger på E6, og det gjør jobben min og. Ingen av oss har adresse E6, men vi kunne godt ha hatt det. E6veien nummer 1 og E6veien nummer 32. Strekningen min. Raka vegen.
Men nå tør det, og bilene er ikke så veldig hensynsfulle, det er kanskje en sånn finnmarksgreie, enten så kjører du bil eller så kan du drite og dra. Plassere et midlertidig skilt om veiarbeid på fortauet sånn at folk med barnevogn må svinge ned på veien midt i en sving? No probs!
Sakke ned sånn at man ikke spruter ned forgjengere? Hæ?
Men jeg kan gå en omvei. Der nesten ingen biler kommer og spruter på meg. Forbi det gamle verket som noen tror kommer til å starte igjen, andre ikke. Stille og fredelig. Måsen skriker nede i havna.
Jeg kjenner der jeg går at jeg har så lyst på en øl. Det tror jeg aldri før har skjedd meg klokken åtte på morgenen.
Jeg vil ha en øl. Jeg vil treffe på noen turister, noen gråhårede og kultiverte canadiere, vi skal komme i prat, vi går og tar en øl. Hei, hva gjør dere her, hvor kommer dere fra, hva jobber dere med?
Har dere lyst å høre litt om livet mitt?
Jaja. Sjansen for det er nok større om man tar E6. Tror de færreste turister finner fram til Verksveien.
Jeg vet heller ikke om jeg stoler på turister som står i Verksveien og vil ha øl klokken åtte på morgenen.
Dessuten måtte jeg ha tatt av meg lua om vi skulle gått inn og tatt en øl en plass, og jeg er ikke så fin på håret.
Med alt dette i mente kan jeg prøve å synes at det er like greit at det ble som det ble. Ingen canadiere, ingen øl.
Men egentlig ikke.
Jeg vil drikke øl med turistene.
Huset mitt ligger på E6, og det gjør jobben min og. Ingen av oss har adresse E6, men vi kunne godt ha hatt det. E6veien nummer 1 og E6veien nummer 32. Strekningen min. Raka vegen.
Men nå tør det, og bilene er ikke så veldig hensynsfulle, det er kanskje en sånn finnmarksgreie, enten så kjører du bil eller så kan du drite og dra. Plassere et midlertidig skilt om veiarbeid på fortauet sånn at folk med barnevogn må svinge ned på veien midt i en sving? No probs!
Sakke ned sånn at man ikke spruter ned forgjengere? Hæ?
Men jeg kan gå en omvei. Der nesten ingen biler kommer og spruter på meg. Forbi det gamle verket som noen tror kommer til å starte igjen, andre ikke. Stille og fredelig. Måsen skriker nede i havna.
Jeg kjenner der jeg går at jeg har så lyst på en øl. Det tror jeg aldri før har skjedd meg klokken åtte på morgenen.
Jeg vil ha en øl. Jeg vil treffe på noen turister, noen gråhårede og kultiverte canadiere, vi skal komme i prat, vi går og tar en øl. Hei, hva gjør dere her, hvor kommer dere fra, hva jobber dere med?
Har dere lyst å høre litt om livet mitt?
Jaja. Sjansen for det er nok større om man tar E6. Tror de færreste turister finner fram til Verksveien.
Jeg vet heller ikke om jeg stoler på turister som står i Verksveien og vil ha øl klokken åtte på morgenen.
Dessuten måtte jeg ha tatt av meg lua om vi skulle gått inn og tatt en øl en plass, og jeg er ikke så fin på håret.
Med alt dette i mente kan jeg prøve å synes at det er like greit at det ble som det ble. Ingen canadiere, ingen øl.
Men egentlig ikke.
Jeg vil drikke øl med turistene.
Ny arbeidsuke
Jeg er ikke så effektiv på jobb. Det er vanskelig å ha den tilstedeværelsen man må ha som kunstner akkurat nå. Jeg tar tak i sånt jeg har lagret i mappen for "senere". Blant annet en påminnelse fra fagorganisasjonen min om å opprette en kunstnerprofil på nettsidene deres.
Jaja, tenker jeg, jeg har jo en hos regionsenteret allerde, men det skader jo ikke å ha en hos Norske Kunsthandtverkere også. Bortsett fra at det blir tre nettsider å holde styr på da, med hjemmesiden.
Og da holder man ikke styr, man glemmer. Men jeg er full av tiltro til egen fremtidig hukommelse. Og går i gang.
Og får bare akutt magesår.
Jedorias så vanskelig den siden var å bruke. Og så stygt og tøvete resultatet ble!
Her skal jeg ikke gå i detalj om hvorfor, selv om jeg sitter inne med detaljene om hvorfor.
Men faktisk så har det seg sånn at jeg må kommunisere litt med Norske Kunsthåndtverkere om noe annet, og da slenger jeg på den lille detaljen om brukervennlighet. Og resultat.
Og får til svar at dette er laget og godkjent av et designbyrå.
Å ah aha. Ja men da er det jo bra. Og ikke dårlig. For designbyrå.
Jeg går inn på min nylig opprette visuelle cv og linker videre til hjemmesiden min. Den er ikke godkjent av et designbyrå men bildene er ikke lagt sidelengs og teksten inneholder linjeskift og er leselig.
Når det er sagt, så ønsker jeg meg egentlig en side som er godkjent av et designbyrå, for den er ikke så veldig bra den der siden heller. Men jeg vil nok ha et annet enn det fagforeningen min bruker.
Hvordan går det, Silje? Det går bra, jeg har energi til å klage på rent tøv igjen.
Jeg har også begynt å finne fram ting, det vil si, objekter, men la oss kalle tingene ved sitt rette navn, som skal være med i utstillingen. Jeg må finne fler. Jeg vet at pappa hadde tatt vare på noen for meg, men jeg vet ikke hvor de er. Muligens bak i bilen. Eller i boden. Man får jo ikke spurt. Så man må lete. Men det blir en annen dag.
Jaja, tenker jeg, jeg har jo en hos regionsenteret allerde, men det skader jo ikke å ha en hos Norske Kunsthandtverkere også. Bortsett fra at det blir tre nettsider å holde styr på da, med hjemmesiden.
Og da holder man ikke styr, man glemmer. Men jeg er full av tiltro til egen fremtidig hukommelse. Og går i gang.
Og får bare akutt magesår.
Jedorias så vanskelig den siden var å bruke. Og så stygt og tøvete resultatet ble!
Her skal jeg ikke gå i detalj om hvorfor, selv om jeg sitter inne med detaljene om hvorfor.
Men faktisk så har det seg sånn at jeg må kommunisere litt med Norske Kunsthåndtverkere om noe annet, og da slenger jeg på den lille detaljen om brukervennlighet. Og resultat.
Og får til svar at dette er laget og godkjent av et designbyrå.
Å ah aha. Ja men da er det jo bra. Og ikke dårlig. For designbyrå.
Jeg går inn på min nylig opprette visuelle cv og linker videre til hjemmesiden min. Den er ikke godkjent av et designbyrå men bildene er ikke lagt sidelengs og teksten inneholder linjeskift og er leselig.
Når det er sagt, så ønsker jeg meg egentlig en side som er godkjent av et designbyrå, for den er ikke så veldig bra den der siden heller. Men jeg vil nok ha et annet enn det fagforeningen min bruker.
Hvordan går det, Silje? Det går bra, jeg har energi til å klage på rent tøv igjen.
Jeg har også begynt å finne fram ting, det vil si, objekter, men la oss kalle tingene ved sitt rette navn, som skal være med i utstillingen. Jeg må finne fler. Jeg vet at pappa hadde tatt vare på noen for meg, men jeg vet ikke hvor de er. Muligens bak i bilen. Eller i boden. Man får jo ikke spurt. Så man må lete. Men det blir en annen dag.
Abonner på:
Innlegg (Atom)