Valse, heter det forresten. Ikke rulle.
Ikke rulle, vise rulle
Valse, heter det forresten. Ikke rulle.
Ikke rulle
Hver dag tenker jeg, i dag skal jeg ikke rulle. Blekk altså. På papir. Vet ikke hva man skal kalle det, jeg maler jo ikke, og ikke er det tegning.
I dag skal jeg ikke rulle. I dag skal jeg gå gjennom det jeg har gjort.
Men så er det noe jeg bare MÅ prøve, utblandet grått, hvor lys får jeg den gule, hvor stor forskjell er det i disse fargene om jeg ruller og om jeg bruker en skrape, osv, og så har jeg rullet bare bittelitt. Som "all tilgjengelig benkeplass".
Og da får jeg jo ikke gjor noe annet. Hvor skulle jeg gjort det? Og så må jeg vente til blekket tørker.
Det gjør det ca rett før jeg skal gå hjem.
I dag skulle jeg ikke rulle. Og hørte jeg etter?
Jaja. Jeg har litt jeg skulle gjort på pinnerommet.
I morgen må jeg ikke rulle.
I dag skal jeg ikke rulle. I dag skal jeg gå gjennom det jeg har gjort.
Men så er det noe jeg bare MÅ prøve, utblandet grått, hvor lys får jeg den gule, hvor stor forskjell er det i disse fargene om jeg ruller og om jeg bruker en skrape, osv, og så har jeg rullet bare bittelitt. Som "all tilgjengelig benkeplass".
Og da får jeg jo ikke gjor noe annet. Hvor skulle jeg gjort det? Og så må jeg vente til blekket tørker.
Det gjør det ca rett før jeg skal gå hjem.
I dag skulle jeg ikke rulle. Og hørte jeg etter?
Jaja. Jeg har litt jeg skulle gjort på pinnerommet.
I morgen må jeg ikke rulle.
Hagen. Show and tell i sone H8
Jeg måtte nesten le av at det var to stk som hadde trykket på fåsebilderknappen etter hageinnlegget, for det er virkelig ikke mye å se.
Nå skulle jeg egentlig vært ute i hagen med mann og barn, men det var så vanskelig å få barn ut i hagen at da det endelig var oppnådd, var alt jeg hadde av kristuslignende egenskaper brukt opp, og jeg var like sur som barn hadde vært i starten av denne prossessen, og måtte bare gå inn.
Er like sur. Satan. Fireåringer altså. De kan ta seg en bolle!
Nå sitter the Twig og the Stig i bilen og tester blinklys og vindusviskere, mens jeg er inne og henfaller til internett. Så da skal dere få være med på en estetisk nytelsesreise. Hagen min!
Her skulle grønnkålen stå. Men nå som vi skal drenere vet jeg ei hva det blir til. Marianøkleblom oh noen små blå greier.
Disse er veldig fine. Lukter godt når man luker blandt dem gjør det og.
Bed. Aner ikke hva som er hva i dette bedet. Fjerner gress, løvetann og syregress. Og bjørk. Resten får bli. Det blomstrer her gjennom hele barmarkssesongen, det synes jeg er fint.
Dette er jeg ganske sikker på må være en tulipan! Vi satt vel ca 20 løker. Det er denne og kanskje fire til som kommer opp. Sier meg ganske fornøyd med det.
Dette er et bed. Det var mye gulere før, nå har jeg begrenset marianøkleblommen til den man kan se her. Nå driver jeg med selvbedrag. Hele bedet er fortsatt fult, det er bare akkurat blomsten som er borte.
Bringebær! -Busker. Ble vel ett bær i fjor. Skal klippe grener i år.
Denne ripsbusken hang utfor en skrent. Derav formen. Får se hvordan den trives her.
Here be thyme... som faktisk overlever i sone H8, det var jo en gledelig overraskelse. Jeg vil ikke akkurat kalle den frodig, da.
Trodde dette var plen, jeg, men det er visst bed.
Rabarbra. Den bakerste på bildet ble flyttet ut av komposten og en nyperose, og satt her. Håper den kommer seg.
Dette er jeg ganske sikker på er påskeliljene. Ikke lenge til påske nå, bare en måned kanskje.
Etter at bildet ble tatt ryddet jeg dette bedet for ugress.
Det lå en haug med steiner på plenen da vi flytta hit, jeg lagde steinbed. Nå som det skal dreneres er det en sjanse å få dem vekk, da. Men jeg er litt usikker. Det kan jo bli fint med steinbed en gang. Men det ligger ikke akkurat i solen. Det er knappest vits å sette noen frø her, men ferdigkjøpte planter fra hagesenteret hender det jeg presser ned her...
Jepp!
Det er en nyperosebusk en plass også, og egentlig en ganske fin sørvendt vegg, men den er rett mot trafikken så den ser jeg liksom ikke som et alternativ. Ferdig med anleggsmaskiner og sånt, sier jeg så blir det orden og styr på det hele.
Kanskje ikke på bedet da, det er meg et mysterium.
Nå skal jeg gå ut til de mine og ikke være så sur.
Nå skulle jeg egentlig vært ute i hagen med mann og barn, men det var så vanskelig å få barn ut i hagen at da det endelig var oppnådd, var alt jeg hadde av kristuslignende egenskaper brukt opp, og jeg var like sur som barn hadde vært i starten av denne prossessen, og måtte bare gå inn.
Er like sur. Satan. Fireåringer altså. De kan ta seg en bolle!
Nå sitter the Twig og the Stig i bilen og tester blinklys og vindusviskere, mens jeg er inne og henfaller til internett. Så da skal dere få være med på en estetisk nytelsesreise. Hagen min!
Det lå en haug med steiner på plenen da vi flytta hit, jeg lagde steinbed. Nå som det skal dreneres er det en sjanse å få dem vekk, da. Men jeg er litt usikker. Det kan jo bli fint med steinbed en gang. Men det ligger ikke akkurat i solen. Det er knappest vits å sette noen frø her, men ferdigkjøpte planter fra hagesenteret hender det jeg presser ned her...
Jepp!
Det er en nyperosebusk en plass også, og egentlig en ganske fin sørvendt vegg, men den er rett mot trafikken så den ser jeg liksom ikke som et alternativ. Ferdig med anleggsmaskiner og sånt, sier jeg så blir det orden og styr på det hele.
Kanskje ikke på bedet da, det er meg et mysterium.
Nå skal jeg gå ut til de mine og ikke være så sur.
Ketchup på pizza og en fintfølende evne til å lese sitt publikum
Da jeg var i Oslo leverte søstersen masteren sin, etter en periode vi kan kalle "langtomlenge". Det var hun ganske glad for. Dette var såpass av en bedrift at det dukket opp folk helt fra Kirkenes for å feire dette, uten at min søster var klar over at dette skulle skje. (Ikke meg altså. Men jeg var der jo og.)
Og så gikk vi ut og spiste. For det er jo en forholdsvis vanlig måte å feire ting på.
Jeg vil ikke si at kelneren ødela feiringa. Til det var bedriften som skulle feires for stor. Men middagen la han absolutt en demper på.
Først fikk jeg ikke øl til maten. For jeg hadde bestilt pasta, og øl til pasta var som ketchup på pizza.
Det var bare det at jeg hadde LYST på øl, jeg hadde slept på møbler hele dagen og tenkt på øl den siste halvannen timen.
Men ikke. Jeg ble latterliggjort for ønsket om øl selv om jeg gjentok at det var det jeg ville ha. Så da bestilte jeg vann da.
Det ble ikke det samme.
Så ba søstersen om en fyldig hvitvin, ikke fruktig, og fikk en fruktig. Hun spurte, på en vennlig måte, om de ikke hadde en som smakte mer mot smør? Og fikk til svar at den hun hadde fått smakte smør. Så da ble det med den. Det var ikke det hun hadde lyst på.
Og som grand finale ba Solveigs venninne om parmesan. Nei, det ble ikke aktuelt. Det drepte alle smakene, det var som å ha ketchup på pizza.
På dette tidspunktet var vi vel godt og grundig lei av kelnerdiktaturet, og sa, ok, greitgreitgreit, men kelneren sa -la meg snakke ferdig! og da sa søstra mi DRIT I PARMESANEN OG GÅ! til koret av misfornøyde øyenbryn rundt bordet, på bare en marginalt vennligere måte enn hva jeg har fremstilt det her.
Jeg har ligget litt våken og angret på at jeg ikke reiste meg og ropte KAN VI FÅ EN ANNEN KELNER? men det hadde muligens vært å gå i overdrift selv om det ikke kjennes sånn.
Etter en stund kom han tilbake og spurte søstra mi om hun var fornærmet.
Jeg føler veldig sterkt at det ikke var følelseslivet hennes som var problemet her. Takk som byr.
På den annnen side. Om det hadde gått knirkefritt hadde vi ikke husket denne middagen om tyve år, men nå kommer vi ganske lenge til å huske den dagen søstersen leverte master.
Og så gikk vi ut og spiste. For det er jo en forholdsvis vanlig måte å feire ting på.
Jeg vil ikke si at kelneren ødela feiringa. Til det var bedriften som skulle feires for stor. Men middagen la han absolutt en demper på.
Først fikk jeg ikke øl til maten. For jeg hadde bestilt pasta, og øl til pasta var som ketchup på pizza.
Det var bare det at jeg hadde LYST på øl, jeg hadde slept på møbler hele dagen og tenkt på øl den siste halvannen timen.
Men ikke. Jeg ble latterliggjort for ønsket om øl selv om jeg gjentok at det var det jeg ville ha. Så da bestilte jeg vann da.
Det ble ikke det samme.
Så ba søstersen om en fyldig hvitvin, ikke fruktig, og fikk en fruktig. Hun spurte, på en vennlig måte, om de ikke hadde en som smakte mer mot smør? Og fikk til svar at den hun hadde fått smakte smør. Så da ble det med den. Det var ikke det hun hadde lyst på.
Og som grand finale ba Solveigs venninne om parmesan. Nei, det ble ikke aktuelt. Det drepte alle smakene, det var som å ha ketchup på pizza.
På dette tidspunktet var vi vel godt og grundig lei av kelnerdiktaturet, og sa, ok, greitgreitgreit, men kelneren sa -la meg snakke ferdig! og da sa søstra mi DRIT I PARMESANEN OG GÅ! til koret av misfornøyde øyenbryn rundt bordet, på bare en marginalt vennligere måte enn hva jeg har fremstilt det her.
Jeg har ligget litt våken og angret på at jeg ikke reiste meg og ropte KAN VI FÅ EN ANNEN KELNER? men det hadde muligens vært å gå i overdrift selv om det ikke kjennes sånn.
Etter en stund kom han tilbake og spurte søstra mi om hun var fornærmet.
Jeg føler veldig sterkt at det ikke var følelseslivet hennes som var problemet her. Takk som byr.
På den annnen side. Om det hadde gått knirkefritt hadde vi ikke husket denne middagen om tyve år, men nå kommer vi ganske lenge til å huske den dagen søstersen leverte master.
Å skape soner for bevegelse
Jeg har vært i Oslo. Min mor&stefar har en leilighet der, og den skal de ikke ha mer, for de skal ha den over gangen istedet, og så har jeg vært der og hjulpet til med å få den nåværende klar til fotografering og salg.
Dette ble bestemt av min onkel, da vi alle satt på min mors kjøkken her i Kirkenes og hun kom slepende på et par gardiner hun skulle ha under visningen, ettersom megleren hadde sagt at hennes primære målgruppe var "finansmenn i tredveårene". Kremgule, storblomstrede.
"Æ trur det e bæst at ho Silje kommer til dæ i Oslo." Sa onkel. Så ble det sånn.
Min primære oppgave har egentlig vært å tømme. Mamma har helt super stil, så det har ikke vært noen omveltende grep, men det er en ganske liten og veldig møblert leilighet. På verandaen var det for eksempel to kurvstoler, fire kaféstoler, tre bord og en sofa. Og en lenestol til som sto sammenslått. Og plantene og solcellebelysningen. Så jeg har pekt på alt som må fjernes, og flyttet på ting. Hver gang jeg har fjernet et møbel kommer mamma puff-puff-puff over gulvet med ett eller annet annet møbel for å fylle tomrommet.
"Ja, men nu blei det veldig tomt her" har hun sagt kanskje 43 ganger. Eller, "Nu blei det mye lunere!" når hun har fått presset ned noe i det nyoppståtte tomrommet. En flate der man kan se for seg at man kan sette fra seg noe? Gud forby! Den må fylles!
Knut stefar skjønte ikke helt hvorfor de egentlig skulle flytte til en større leilighet, det viste seg jo å være ganske god plass i den de hadde?
Men det skal de jo sånn at jeg får eget rom når jeg kommer på besøk!
Til slutt ble vi ferdige. Og ganske enige. Da jeg var gått og fotografen kom, fjernet han fler ting, som jeg tror var bra, og min mor også, for nå hadde hun skjønt greia. Jeg har ikke sett bildene, men så mye som jeg og mamma har styra kan de jo ikke bli noe annet enn bra.
Det er bra man har en femårig, tittelgivende utdannelse innen arkitektur. Til slikt bruk.
Dette ble bestemt av min onkel, da vi alle satt på min mors kjøkken her i Kirkenes og hun kom slepende på et par gardiner hun skulle ha under visningen, ettersom megleren hadde sagt at hennes primære målgruppe var "finansmenn i tredveårene". Kremgule, storblomstrede.
"Æ trur det e bæst at ho Silje kommer til dæ i Oslo." Sa onkel. Så ble det sånn.
Min primære oppgave har egentlig vært å tømme. Mamma har helt super stil, så det har ikke vært noen omveltende grep, men det er en ganske liten og veldig møblert leilighet. På verandaen var det for eksempel to kurvstoler, fire kaféstoler, tre bord og en sofa. Og en lenestol til som sto sammenslått. Og plantene og solcellebelysningen. Så jeg har pekt på alt som må fjernes, og flyttet på ting. Hver gang jeg har fjernet et møbel kommer mamma puff-puff-puff over gulvet med ett eller annet annet møbel for å fylle tomrommet.
"Ja, men nu blei det veldig tomt her" har hun sagt kanskje 43 ganger. Eller, "Nu blei det mye lunere!" når hun har fått presset ned noe i det nyoppståtte tomrommet. En flate der man kan se for seg at man kan sette fra seg noe? Gud forby! Den må fylles!
Knut stefar skjønte ikke helt hvorfor de egentlig skulle flytte til en større leilighet, det viste seg jo å være ganske god plass i den de hadde?
Men det skal de jo sånn at jeg får eget rom når jeg kommer på besøk!
Til slutt ble vi ferdige. Og ganske enige. Da jeg var gått og fotografen kom, fjernet han fler ting, som jeg tror var bra, og min mor også, for nå hadde hun skjønt greia. Jeg har ikke sett bildene, men så mye som jeg og mamma har styra kan de jo ikke bli noe annet enn bra.
Det er bra man har en femårig, tittelgivende utdannelse innen arkitektur. Til slikt bruk.
Hagen
I Stockholm hadde jeg balkonghage. Det var gøy og eksotisk. Her har jeg vanlig rundt-huset-hage. Det er mer forvirrende. Hva er ugress? Hva var planen? Hvorfor er det plantet åtte bringebærbusker under verandaen?
På plenen er det mose, og i blomsterbeddet er det gress. Jeg luker og luker, først virket det helt uoverkommelig med alle gresstråene som stakk opp blant ting jeg ikke ante hva var, men tar man en kvadratcentimeter av gangen så ser man jo resultater etter noen måneder. I blomsterbedet og overalt ellers er det mengder av marianøkleblom. Den trives som katten i egget, og sprer seg som øyebetennelse i en barnehage. Den tar over alle deler av bedet, legger seg over små krokusaktige greier og andre greier jeg heller ikke vet hva er, så nå prøver jeg å fjerne det meste, men den har røtter som løvetann. Jeg lar en tue stå, og så må jeg fjerne alt jeg ser sprette opp. Her er problemet at den enten er rødlistet eller svartelistet. I Sør-Varanger finnes det en hybridart mellom vill og tam versjon, og den er svartelistet. Vill versjon er rødlistet. Hvilken er det jeg har i bedet?
Jeg gjetter på den svartelistede, ettersom den trives.
Og den er jo litt fin da. Så jeg vil jo ikke fjerne alt. Og så er det jo en mikroskopisk sjanse for det der med rødlistet...
I fjor satte vi tulipanløk, og ikke vet jeg hvordan den skal se ut på vei opp, men det kommer noen tulipanaktige greier opp i en flekk av bedet der jeg ikke kan huske at det var noe i fjor, så kanskje er det dem. Kanskje er det ikke dem. Jeg har ikke peiling. Muligens er det påskeliljer, det kom opp noen i fjor.
Jeg planter ikke så mye greier selv, jeg liker jo for eksempel stokkroser og andre ting jeg hadde på balkonghagen og som burde være mulig å få opp fra frø her også, men jeg synes det blir så malplasert. Stokkroser, det er rosévin og balkong, ikke forhutlet finnmarkshage og åtte grader.
Niks. Her har vi hundekjeks og ballblom.
Og så må jeg få litt mer oversikt. Jeg har riktignok satt ut noe timian og løpstikke og gressløk. Men de store prosjektene (peoner!) kommer når det ikke skal være mer bygg- og anleggsarbeid og når jeg får tatt noen avgjørelser basert på oversikt. Heihei hagen, hvorfor henger ripsbusker bak skråningen ned mot naboen og hvorfor er det rabarbra i komposten? Denne knatten her, hvorfor er det plantet tre krypeplanter her, midt i gressplenen? I need to know. I fatter ingenting. Er det god planlegging? Er det dårlig planlegging?
Er det planlegging?
På plenen er det mose, og i blomsterbeddet er det gress. Jeg luker og luker, først virket det helt uoverkommelig med alle gresstråene som stakk opp blant ting jeg ikke ante hva var, men tar man en kvadratcentimeter av gangen så ser man jo resultater etter noen måneder. I blomsterbedet og overalt ellers er det mengder av marianøkleblom. Den trives som katten i egget, og sprer seg som øyebetennelse i en barnehage. Den tar over alle deler av bedet, legger seg over små krokusaktige greier og andre greier jeg heller ikke vet hva er, så nå prøver jeg å fjerne det meste, men den har røtter som løvetann. Jeg lar en tue stå, og så må jeg fjerne alt jeg ser sprette opp. Her er problemet at den enten er rødlistet eller svartelistet. I Sør-Varanger finnes det en hybridart mellom vill og tam versjon, og den er svartelistet. Vill versjon er rødlistet. Hvilken er det jeg har i bedet?
Jeg gjetter på den svartelistede, ettersom den trives.
Og den er jo litt fin da. Så jeg vil jo ikke fjerne alt. Og så er det jo en mikroskopisk sjanse for det der med rødlistet...
I fjor satte vi tulipanløk, og ikke vet jeg hvordan den skal se ut på vei opp, men det kommer noen tulipanaktige greier opp i en flekk av bedet der jeg ikke kan huske at det var noe i fjor, så kanskje er det dem. Kanskje er det ikke dem. Jeg har ikke peiling. Muligens er det påskeliljer, det kom opp noen i fjor.
Jeg planter ikke så mye greier selv, jeg liker jo for eksempel stokkroser og andre ting jeg hadde på balkonghagen og som burde være mulig å få opp fra frø her også, men jeg synes det blir så malplasert. Stokkroser, det er rosévin og balkong, ikke forhutlet finnmarkshage og åtte grader.
Niks. Her har vi hundekjeks og ballblom.
Og så må jeg få litt mer oversikt. Jeg har riktignok satt ut noe timian og løpstikke og gressløk. Men de store prosjektene (peoner!) kommer når det ikke skal være mer bygg- og anleggsarbeid og når jeg får tatt noen avgjørelser basert på oversikt. Heihei hagen, hvorfor henger ripsbusker bak skråningen ned mot naboen og hvorfor er det rabarbra i komposten? Denne knatten her, hvorfor er det plantet tre krypeplanter her, midt i gressplenen? I need to know. I fatter ingenting. Er det god planlegging? Er det dårlig planlegging?
Er det planlegging?
Nedad bakke oppad bakke nedadbakk og tilbake.
Vet dere hvilke blogger som er mine favorittblogger?
De som oppdaterer flere ganger om dagen!
OG min!
Det begynner å bli museører på trærne, jeg har satt ut noen urter, sådd flere i krukker, det er vel ikke akkurat vår enda, eller, jo det er det, for det lukter sånn som det bare lukter i en kort periode om våren, men det er ikke akkurat sånn...varm og solfylt vår. Det er det ikke.
Jeg skulle satt ut flere planter rett i jorden, men vi skal nok drenere, alt blir så komplisert.
Jendor skal bytte barnehage, men bare bygget. Den han går i gikk ut på dato på åttitallet, så nå skal den rives. Beskjeden var ett år i den andre barnehagen, de flytter dit i august, og den barnehagen gikk også ut på dato på åttitallet og har vært stengt noen år, men så var jeg på informasjonsmøte og da var det sånn Ett år fra spaden stikkes i jorden!
Når gjør den det?
Aner ikke!
Men hvem har fått anbudet?
Nei det er ikke sendt ut enda!
Når gjør det det?
Når vi vet hva som skal stå i det!
Men dere river?
Det kommer an på om det også skal være med i anbudet!
Full kontroll.
Så nå tviler jeg på at det blir noe ny barnehage i min karriere som barnehagemamma. Og den nye er det tre kvarter å gå til, hver vei, og så skal det hentes igjen, og der flyr arbeidstiden.
Jaaaa jaaaa. Sånt er livet.
Jendor hadde misforstått det hele og trodde det var han personlig som skulle bytte navn til Spurven. Han var meget imot.
Nå tror jeg han har skjønt at det er avdelingen.
Søstra mi gikk i den barnehagen da hun var liten, jeg fortalte Jendor det, og at hun en gang lagde oversvømmelse på do for hun fylte doen med alt toalettpapiret på avdelingen og trakk ned.
Jendor lurte på om de fikk opp papiret med en spade som tålte tiss?
Jeg håper ikke jeg plantet noen ideer der.
De som oppdaterer flere ganger om dagen!
OG min!
Det begynner å bli museører på trærne, jeg har satt ut noen urter, sådd flere i krukker, det er vel ikke akkurat vår enda, eller, jo det er det, for det lukter sånn som det bare lukter i en kort periode om våren, men det er ikke akkurat sånn...varm og solfylt vår. Det er det ikke.
Jeg skulle satt ut flere planter rett i jorden, men vi skal nok drenere, alt blir så komplisert.
Jendor skal bytte barnehage, men bare bygget. Den han går i gikk ut på dato på åttitallet, så nå skal den rives. Beskjeden var ett år i den andre barnehagen, de flytter dit i august, og den barnehagen gikk også ut på dato på åttitallet og har vært stengt noen år, men så var jeg på informasjonsmøte og da var det sånn Ett år fra spaden stikkes i jorden!
Når gjør den det?
Aner ikke!
Men hvem har fått anbudet?
Nei det er ikke sendt ut enda!
Når gjør det det?
Når vi vet hva som skal stå i det!
Men dere river?
Det kommer an på om det også skal være med i anbudet!
Full kontroll.
Så nå tviler jeg på at det blir noe ny barnehage i min karriere som barnehagemamma. Og den nye er det tre kvarter å gå til, hver vei, og så skal det hentes igjen, og der flyr arbeidstiden.
Jaaaa jaaaa. Sånt er livet.
Jendor hadde misforstått det hele og trodde det var han personlig som skulle bytte navn til Spurven. Han var meget imot.
Nå tror jeg han har skjønt at det er avdelingen.
Søstra mi gikk i den barnehagen da hun var liten, jeg fortalte Jendor det, og at hun en gang lagde oversvømmelse på do for hun fylte doen med alt toalettpapiret på avdelingen og trakk ned.
Jendor lurte på om de fikk opp papiret med en spade som tålte tiss?
Jeg håper ikke jeg plantet noen ideer der.
Er det noe man ikke trenger i livet sitt så er det koftegrupper.
Jeg vet ikke hvor mange samer som leser dette. Er dere samer? Om dere ikke er samer så har dere kanskje paralleller i deres egne sub-grupper. Nå skal jeg skrive om samer.
Jeg er med i et par koftegrupper. Nei, det stemmer, jeg ble kastet ut av den ene, så nå er det bare én. Den jeg ble kastet ut av var det alltid mye krangel i og så påpekte jeg at admin ikke kunne drive å slette innleggene til de hun var uenige med, og vips, så var jeg ute. Og vi kan vel alle være enige i at det er like greit.
I den andre koftegruppa, som nå er den ene, har det vært noen debatter i det siste om andres kofter. Og det er greit. Det er selve poenget, vi er jo kofteinteresserte, vi vil snakke om interessen vår. Men formen har vært sånn: Trådstarter finner et bilde på nett hun lar seg opprøre av, tar en skjermdump, og publiserer det i koftegruppa under overskriften HVEM ER DETTE MENNESKET OG HVA HAR HUN PÅ SEG?!?
Og mange opplever vel ikke det som så greit. Men mange gjør det! Mange tror at når man finner et bilde på nett, er det offentlig og man kan gjøre hva man vil. For eksempel henge ut folk til spott og spe. Så har det blitt forklart, for eksempel av meg, at alle har et ansvar for å forholde seg til lovverket og det sier at man kan ikke publisere bilder av andre uten deres samtykke, og man kan heller ikke ta andres bilder, altså åndsverk, og publisere dem, hverken med eller uten endring. En endring vil for eksempel være å krote ut ansiktet deres.
Og da er folk litt sånn "men alle andre gjør det så da er det greit".
Og så er det de som lurer på hvorfor det oppleves som hetsende.
Vel, tenker jeg, om jeg hadde brukt hashtaggen #gákti på min instagram, og noen hadde kommentert, "er det et rekonstruksjonsprosjekt dere driver med, jeg har aldri sett en sånn kofte før?", så hadde det opplevdes helt annerledes enn hvis noen da tok en skjermdump av dette bildet, la det ut på en koftegruppe, og så preket for en opphisset menighet om hvor feil denne kofta var. Har man funnet bildet på vedkommendes instagramkonto så er man også istand til å stille de spørsmålene man har direkte til personen, faktisk. Prøv det neste gang, tenker jeg.
Hadde vi, som jeg skrev i koftegruppa, stilt oss opp rundt dette mennesket på kafé og kommentert kofta hennes? Vi må lære oss at for den det gjelder oppleves ikke denne forskjellen som signifikant.
Og hvorfor skriver jeg om dette her, og ikke i koftegruppa? For admn synes vi har diskutert dette nok og stenger trådene. Åpenbart ikke nok, om mange fortsatt vil diskutere, men jeg er faktisk også litt lei. Noe av problematikken ligger jo i et skjevt maktforhold, der noen bor i koftesterke områder og kan spørre tanta si hvordan denne holbien skal sys, mens andre bor i koftesvake områder og må på museet for å finne svar på samme spørsmål. Når de da til slutt står med en ferdig kofte oppleves det nok som litt vanskelig om hun som bare kunne spørre tanta si, ruller med øynene og fråder om munnen når hun får øye på ryggstykket ditt, og henter fjorten andre som gjør det samme.
Problemet er ikke diskusjonen, men formen, og sånn er det alltid. Respekt og samtykke, da kommer man et lengre stykke på vei, tror jeg.
Jeg avslutter med frontstykket fra kofta til min tante Sofie, den hun sydde når hun skulle gifte seg i 1929. Jeg har vært så fantastisk heldig og fått låne den noen dager for å kopiere den. Dette er vel den eneste kofta jeg ville tort å legge ut i koftegruppa, og den er også FEIL! FEIL! for det øverste stykket i holbien har ikke samme farge som bisene i skuldrene. Den fasiten har oppstått etter at denne kofta, og flere like, ble sydd, som en del av en levende tradisjon, men den som roper høyest, har rett. Å ha denne kofta, og se at det valget jeg gjorde da jeg sydde min holbi, basert kun på bilder, var rett, gir meg en trygghet. Jeg burde ikke trenge den tryggheten, men sånn er det. Jeg blir også ubekvem av de frådende øyerullerne.
Det siste man trenger i livet er koftegrupper.
Jeg er med i et par koftegrupper. Nei, det stemmer, jeg ble kastet ut av den ene, så nå er det bare én. Den jeg ble kastet ut av var det alltid mye krangel i og så påpekte jeg at admin ikke kunne drive å slette innleggene til de hun var uenige med, og vips, så var jeg ute. Og vi kan vel alle være enige i at det er like greit.
I den andre koftegruppa, som nå er den ene, har det vært noen debatter i det siste om andres kofter. Og det er greit. Det er selve poenget, vi er jo kofteinteresserte, vi vil snakke om interessen vår. Men formen har vært sånn: Trådstarter finner et bilde på nett hun lar seg opprøre av, tar en skjermdump, og publiserer det i koftegruppa under overskriften HVEM ER DETTE MENNESKET OG HVA HAR HUN PÅ SEG?!?
Og mange opplever vel ikke det som så greit. Men mange gjør det! Mange tror at når man finner et bilde på nett, er det offentlig og man kan gjøre hva man vil. For eksempel henge ut folk til spott og spe. Så har det blitt forklart, for eksempel av meg, at alle har et ansvar for å forholde seg til lovverket og det sier at man kan ikke publisere bilder av andre uten deres samtykke, og man kan heller ikke ta andres bilder, altså åndsverk, og publisere dem, hverken med eller uten endring. En endring vil for eksempel være å krote ut ansiktet deres.
Og da er folk litt sånn "men alle andre gjør det så da er det greit".
Og så er det de som lurer på hvorfor det oppleves som hetsende.
Vel, tenker jeg, om jeg hadde brukt hashtaggen #gákti på min instagram, og noen hadde kommentert, "er det et rekonstruksjonsprosjekt dere driver med, jeg har aldri sett en sånn kofte før?", så hadde det opplevdes helt annerledes enn hvis noen da tok en skjermdump av dette bildet, la det ut på en koftegruppe, og så preket for en opphisset menighet om hvor feil denne kofta var. Har man funnet bildet på vedkommendes instagramkonto så er man også istand til å stille de spørsmålene man har direkte til personen, faktisk. Prøv det neste gang, tenker jeg.
Hadde vi, som jeg skrev i koftegruppa, stilt oss opp rundt dette mennesket på kafé og kommentert kofta hennes? Vi må lære oss at for den det gjelder oppleves ikke denne forskjellen som signifikant.
Og hvorfor skriver jeg om dette her, og ikke i koftegruppa? For admn synes vi har diskutert dette nok og stenger trådene. Åpenbart ikke nok, om mange fortsatt vil diskutere, men jeg er faktisk også litt lei. Noe av problematikken ligger jo i et skjevt maktforhold, der noen bor i koftesterke områder og kan spørre tanta si hvordan denne holbien skal sys, mens andre bor i koftesvake områder og må på museet for å finne svar på samme spørsmål. Når de da til slutt står med en ferdig kofte oppleves det nok som litt vanskelig om hun som bare kunne spørre tanta si, ruller med øynene og fråder om munnen når hun får øye på ryggstykket ditt, og henter fjorten andre som gjør det samme.
Problemet er ikke diskusjonen, men formen, og sånn er det alltid. Respekt og samtykke, da kommer man et lengre stykke på vei, tror jeg.
Jeg avslutter med frontstykket fra kofta til min tante Sofie, den hun sydde når hun skulle gifte seg i 1929. Jeg har vært så fantastisk heldig og fått låne den noen dager for å kopiere den. Dette er vel den eneste kofta jeg ville tort å legge ut i koftegruppa, og den er også FEIL! FEIL! for det øverste stykket i holbien har ikke samme farge som bisene i skuldrene. Den fasiten har oppstått etter at denne kofta, og flere like, ble sydd, som en del av en levende tradisjon, men den som roper høyest, har rett. Å ha denne kofta, og se at det valget jeg gjorde da jeg sydde min holbi, basert kun på bilder, var rett, gir meg en trygghet. Jeg burde ikke trenge den tryggheten, men sånn er det. Jeg blir også ubekvem av de frådende øyerullerne.
Det siste man trenger i livet er koftegrupper.
Ich warte
For det første venter jeg på internett. Det tar sin lille halvtime å åpne Blogger. Eller, egentlig er det for det siste. For det er ikke så viktig i arbeidsdagen. For det første venter jeg på at blekk skal tørke. Både det jeg rullet ut i dag, og det jeg rullet ut for to uker siden som fortsatt ikke er tørt. Forskjellige typer blekk, den ene typen skal jeg ikke bruke så mye mer av, for å si det sånn. Selv om det ble ganske bra på sin måte.
For det andre venter jeg på at blekk skal komme. Og papir. Jeg bruker enorme mengder for tiden, og kostnadene er deretter, sukk, men det får man jo bare ta. Schenker skulel komme fredag, nå skal de komme mandag, men de tar ikke telefonen og jeg må informere dem om at jeg ikke er på kontoret mellom klokken sånn og klokken sånn, for
for det tredje venter jeg på at klokken skal bli syv minutter på halv for da har jeg fått beskjed om å stå oppstilt utenfor jobben til søskenbarnet mitt for vi skal opp til noen andre for å se på kofta til tanta vår. Noen andre er ikke i slekta, men har den kofta, og vi har fått lov å komme og se på, spørre, og fotografere. Det har vi gledet til og ventet på lenge.
Dessverre har jeg klart å søle blekk utover hendene, og selv om det har tørket for lengst og ikke lar seg vaske av, fremstår jeg vel neppe som noen man vil la fingre på gamle tekstiler, men jeg har heldigvis hansker, for det bruker jeg jo på jobb hele tiden. Bortsett fra når jeg søler med blekk.
For det fjerde er noe jeg har sluttet å vente på, og det er svar fra en rammemaker (gaaaah! rammer!) som jeg har funnet og som er bra og som jeg har brukt litt, om to bilder jeg vil ha rammet inn, men ettersom han ikke svarer og jeg nå har ventet i to uker må jeg finne en annen løsning.
Ja, og så venter jeg på en annen forsendelse, med svart blekk. For ingen har alt.
Nå venter jeg på at Schenker tar telefonen sånn at jeg kan si at jeg ikke er på kontoret på at par timer. Hallo, Schenker Kirkenes, leser dere bloggen min?
Og så venter jeg på en uttalelse i skrifts form sånn at jeg kan sende inn klagen til finansklagenemnda.
men det er ikke så viktig for dagen i dag. Jeg bare følte at jeg måtte avslutte med noe.
For det andre venter jeg på at blekk skal komme. Og papir. Jeg bruker enorme mengder for tiden, og kostnadene er deretter, sukk, men det får man jo bare ta. Schenker skulel komme fredag, nå skal de komme mandag, men de tar ikke telefonen og jeg må informere dem om at jeg ikke er på kontoret mellom klokken sånn og klokken sånn, for
for det tredje venter jeg på at klokken skal bli syv minutter på halv for da har jeg fått beskjed om å stå oppstilt utenfor jobben til søskenbarnet mitt for vi skal opp til noen andre for å se på kofta til tanta vår. Noen andre er ikke i slekta, men har den kofta, og vi har fått lov å komme og se på, spørre, og fotografere. Det har vi gledet til og ventet på lenge.
Dessverre har jeg klart å søle blekk utover hendene, og selv om det har tørket for lengst og ikke lar seg vaske av, fremstår jeg vel neppe som noen man vil la fingre på gamle tekstiler, men jeg har heldigvis hansker, for det bruker jeg jo på jobb hele tiden. Bortsett fra når jeg søler med blekk.
For det fjerde er noe jeg har sluttet å vente på, og det er svar fra en rammemaker (gaaaah! rammer!) som jeg har funnet og som er bra og som jeg har brukt litt, om to bilder jeg vil ha rammet inn, men ettersom han ikke svarer og jeg nå har ventet i to uker må jeg finne en annen løsning.
Ja, og så venter jeg på en annen forsendelse, med svart blekk. For ingen har alt.
Nå venter jeg på at Schenker tar telefonen sånn at jeg kan si at jeg ikke er på kontoret på at par timer. Hallo, Schenker Kirkenes, leser dere bloggen min?
Og så venter jeg på en uttalelse i skrifts form sånn at jeg kan sende inn klagen til finansklagenemnda.
men det er ikke så viktig for dagen i dag. Jeg bare følte at jeg måtte avslutte med noe.
Farvel, Tore Figenschou
Vi har hatt barnevakt, og har benyttet anledningen til å kaste. Papp som har vært arkivert i garasjen, for det meste.
Jendor er en aktiv motstander mot å kaste. Hver gang vi har tømt noe, påpeker han at dette skal IKKE kastes. Dette forsterkes gjerne ved å gi tomemballasjen navn. Tore Figenschou, kakaopakken for eksempel. Gikk i søpla i helgen.
Jendor er en aktiv motstander mot å kaste. Hver gang vi har tømt noe, påpeker han at dette skal IKKE kastes. Dette forsterkes gjerne ved å gi tomemballasjen navn. Tore Figenschou, kakaopakken for eksempel. Gikk i søpla i helgen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)