Oppover går det.

A ja. I dag fikk vi et brev om at vegvesnet har tenkt å ekspropriere deler av tomta.
Det er strålende å være huseier.

Ulovlig oppsatt gamme. Det er drømmen.

opp ned inn ut fram tilbake

Vi har leid lift. Føltes veldig voksent. Ikke er jeg så redd i høyder heller så egentlig var det litt artig. Bortsett fra da det kom ei veps, da var det ikke så artg og ikke så det vel heller så voksent ut for jeg måtte prøve å styre unna vepsen ytterst i en kurv på en fem meter lang arm som kunne styres opp ned inn ut fram tilbake.
Det som var litt dumt var at vi ikke fikk den rundt hushjørnet som liftfirmaet vel mente skulle gå. Det som er mere dumt er at etter å ha hengt øverst i en lift i fire dager innser vi at forrige eier nok har malt oppå linoljemaling.
Som gjør fire dager med skraping og grunning og en lift til 1600 kroner døgnet litt unødvendig, og hei hei trinn en og startblokka, her har vi vært før. Bytte kledning? Koster? I morgen må jeg ringe blåseisoleringsselskapet som vi allerede har inngått en avtale med og legge fram en sak for dem.
Sukk.

På et tidspunkt i dag var vi litt mer enn middels lei. Så kjøpte vi to kiler på biltema og førsøkte å kløye bjørka vi har tatt ned og innså at to kiler var litt gnaddent og så kom naboen med alt han hadde av kiler og spett og slagbor og det ble ganske artig. Kløyv ei bjørk folkens, det gir et løft når alt er drit.
Fine naboer også.

Tre!

Jeg sendte en mail til kundesenteret nasjonalt til de som har en filial her som leier ut lifter, de har heller ikke svart så det er nok en landsomfattende policy å ikke svare på henvendelser. Mannen fant ut hvem som hadde kjøpt opp konkursboet til et annet liftfrima (som gikk konkurs fordi de aldri svarte på henvendelser, har jeg hørt) og han fyren ga oss et navn til en fyr i Bjørnevatn som kommer med en lift i morgen.

Men! Noen som ga oss et anbud på en veranda kom og tok ned bjørka vår, og det var sånn
-Hei kan dere komme og se på et tre som vi vil ha ned?
-Vi kommer med en gang! Vi står i hagen din nå! Det koster under tusen kroner!
-Når kan dere ta det?
-Vi kommer mandag ettermiddag!

Og nå har de tatt det. Så enkelt og greit og fint at vi tok det for det var begynt å råtne i kjernen viste det seg. Det eneste det knyttet seg noe som helst slags usikkerhet til, var begrepet "ettermiddag" for det er et overbevisningsspørsmål. Er det etter tolv? Er det etter middag? Ingen vet. Alle slenger rundt seg med begrepet. Man aner ikke når folk dukker opp.
Men nå ligger det ei enorm bjørk i hagen.
Og i morgen kommer det en lift. Jeg aner egentlig ikke hvem som kommer med den. Men det er jo ikke så viktig. Og så skal vi skrape skrape skrape huset.

Liiiiiiiiift

Jeg vil leie en lift for å skrape huset
Jeg googler
Jeg ringer nummeret
   det er ikke i bruk
Jeg googler mer, finner et annet nummer
    det er ikke i bruk
Jeg sender en mail til adressen oppgitt på hjemmesiden deres
   får den i retur, adressen er ikke i bruk
Man skulle tro firmaet ikke eksisterte men det vet alle at det gjør


Jeg misliker som sagt denne forretningsmodellen.

Plaaaaakett

Så døde jo pappa. Og det hvite trekorset sto på graven, år ut og år inn, fordi det ikke var så enkelt å finne en gravstein når man ville ha en som var fra en viktig plass, og man også skulle ta seg av dødsbo og småbarn og søvnløshet og egen jobb og eget hus som man var lurt på, men så fant jeg gravstein, og da mangler bare innskriften.
Ettersom det er en naturstein med lav og mose, gir en plakett mening, også ettersom pappa var metallarbeider.
Og jeg har googlet og mailet, og mailet, og purret, og for et merkelig konsept, man lever av å lage minneplater til gravsteiner men man motsetter seg alle forsøk på kontakt? Til slutt kom jeg over noen som hadde en ganske bra forretningsmodell, som var å svare på henvendelser, som er et konsept jeg ELSKER, men også etter at jeg fikk svar har jeg purret to ganger for å få de eksemplene de lovte å maile. Man bare, hallo, det er noen som er død her.

Så må man finne ut hva det skal stå. Enklest er navn.Vi tar med alle. Og fødselsdato. Men dødsdato? Er det den dagen som står på dødsattesten, som er dagen jeg fant ham, eller dagen jeg tror han døde, som er dagen før?
Og minneord? Jeg og søstra min prøver å finne et, jeg har framsatt forslaget Teiting du er død, men søstra mi tok ikke helt i på det. Da ble det mye elsket og savnet og minner som lever, men de frasene er så tømt av bruk. Så nå leser jeg i pappas diktbøker, Rolf Jacobsen og gjengen, men det må være kort, for steinen er liten, fordi den måtte bæres på ryggen fra hytta og ned til elva.
Det blir bra når dette er gjort.
Det er fire ukers leveringstid etter at jeg har funnet minneordet, så det blir i år. Det føles bra. (Plis ikke bli en føljetong)

Og for dere som lurer på plenen, nå har dreneringsfirmaet vært her og hentet steinen vi har plukket ut av plenen, og det er riktignok en liten hjullaster, men I kid you not, det er tre hjullasterlass. Som vi har pilla ut. Og ikke er det en enorm plen i utgangspunktet og det er jo faktisk bare den delen av plenen nærmest huset det er snakk om.
Nå skal det spikres kledningsplater og bygges veranda og byttes vinduer og blåseisoleres, alt på den nysådde plenen,som vi selv hadde tenkt å så bittelitt senere i forløpet.
Men vi har gressfrø nok. Så det ordner seg til slutt.

Pleeeeeen

Ja, nei. Ja. Nei. Jeg vet ikke.
Han som raket i tyve minutter til det begynte å regne kom aldri tilbake, men nå kom det en fyr med en artig liten maskin, som driver og planter frø.
Og det er jo hyggelig fordi det var ikke en del av anbudet, bare jord, ikke selve plenreparasjonen, men det er også litt tøvete fordi det er fortsatt ekstremt mye grus og småstein og stein i og på den jorda. Han som skulle rake dro jo. Og gresset spirer ikke på stein. Og jorda er ikke gjødslet. Og spirer det så kommer vi til å ødelegge gressklipperen på all steinen, så jeg skjønner ingenting. Jeg er ikke hjemme, men mannen har jo hjemmekontor og har litt undrende og skeptisk obsertvert dette, mens han har gjemt seg i kjelleren. Nå har han gått ut for å snakke med frøsåeren. Jeg avventer rapport. Man vil jo ikke krangle med verken folk eller dreneringsfirma, men her tror jeg en bedre løsning hadde vært om de kommuniserte sine tanker litt bedre ut, istedet for å rake i tyve minutter for så plutselig å dukke opp med prenfrø.
Som vi jo allerede har kjøpt.
Kanskje er det et slags plaster på såret for den idiotiske jorden vi fikk, som jeg har steinfjernet og steinplukket og steinraket på i tre dager, men den er jo fortsatt ikke såbar, så det blir litt sånn plaster på øret når man har skrapt opp kneet. Setter pris på gesten, men det fikser ingenting, hva om vi blir enige om hva som er galt før du kommer med plasteret?

Er det ikke underlig hvordan alt som involverer folk blir en føljetong? Vi skal få utført noe snekkerarbeid. Vi har tenkt å velge en fyr som er ganske rimelig og veldig hyggelig. Men når man ser hvordan alt man er involvert i uvikler seg, vurderer jeg (seriøst) å velge noen man liker litt mindre, for da blir det ikke så ubehagelig å krangle om det som faktisk står i kontrakten, og så må man ikke bære nag i lange tider etterpå.

Edit: Frøsåeren har nå også gjødslet, og rullet. Så plukket han litt mer stein. Og førsøkte å banke en god del stein ned i plena som ikke er en metode jeg motsetter meg men heller ikke har kommet på selv.
Jeg og mannen skal vel også plukke litt stein. Og så får man vel bare krysse fingrene.
For hvis det står en skranten skabb-plan her neste vår så er det jo bare å ta frem figenschoustemmen igjen, og det er faktisk ikke det artigste. Så. Fingre. Krysse.

Plener på

I morrest hørste jeg liksom så rare lyder utfor vinduet og da jeg så ut sto det en fyr og raket grusen. Jeg ble litt forvirret for da vi ringte var beskjeden at det skulle være litt stein i jord men da ga vi beskjed at man må komme og stå i steinhaugen og påstå det, sånn at vi alle vet hva vi snakker om. Men istedet for å komme og stå i steinhaugen og si det, kom det en litt tafatt fyr med rake, og så begynte det å regne, og så forsvant han og kom ikke tilbake med solen så vi er litt forvirret med henhold til/på/med om hvorvidt vedkommende anser seg for ferdig for da kommer jeg til å foreslå at jeg raker selv så kan de komme og hente steinene og fylle på jord der det nå er så tynt etter all steinfjerningen at man ser sanden under.

Livet som forbruker dere, det er sannelig spennende.

Plan: plan plen

Ok, så har dreneringsfirmaet gjort seg ferdig, bortsett fra at de ikke har vært og ryddet etter seg på diverse ledige flater på vår og andres tomter, men de er ferdige og har vært og levert det som i tilbudet heter "20 kubikk mold til reparering av plen", og kjørt den ut der det skal være plen. Og vi ut og kjøpe gressfrø!
Men så så vi litt nærmere på våre 20 kubikk utkjørt mold, som vi skal reparere plenen på, og var det ikke voldsomt mye stein?
Jeg spør dere, er ikke dette veldig mye stein?

Jeg spurte internett, jeg spurte fb- hagegruppa i kommunen, jeg har spurt naboene, og jo, det er litt mye stein, er det ikke? Blir vanskelig å få gressfrø til å spire rett på stein. Blir mye stein i gressklipperen om det spirer rundt stein. Vi har helling ned mot E6, jeg må ned på fortauet og plukke potetstore steiner som har trillet ned fra hagen vår.

Så jeg har plukket ca tre trillebårlass med potetstore steiner, jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av all denne steinen, jeg har raket småstein i pyramider på plenen, vet ikke hvor jeg skal gjør av all den steinen heller, og nå er det jordlaget som er igjen så tynt så tynt at man nesten overalt ser gjennom til sandlaget under.

I morgen må det tas minst én telefon med figenschoustemme.

Så jobbete her altså!

Avogtil bestemmer jeg meg for å være hjemme en dag. Det kan være mange grunner til det, hvis jeg skal ha et skypemøte for eksempel, for jeg har ikke nett på atelieret, eller bare fordi jeg har bestemt meg for å være litt mindre sliten og da kanskje en og annen fridag hjelper på det.
Og det slår ikke feil, er jeg hjemme, så dukker det en handtverker opp i hagen. Enten for å grave eller regne på tilbud eller lete etter slegger de satt igjen før snøen kom. Jeg føler liksom at jeg må gjemme meg da, krype under vinduene, så folk tror jeg har en ordentlig jobb som jeg tar alvorlig og går til, ikke sånn tullete kunstnerspire her ikke.
Men nå er det jo veldig mye hjemmekontorering, kom jeg på. Mange er hjemme. Så kanskje jeg kan inngå i den kategorien. I min immaginære variant av et fremmed menneskes hode.

Andre ting jeg har ordnet opp i

I lomma på turjakka mi har jeg stemmefløyta til fela mi. Jeg aner ikke hvordan den har havnet der, eller når, eller hvorfor. Men er det noe som er sikkert så er det at jeg aldri, aldri plutselig får behov verken for å stemme fela eller fastslå A, E, D eller G når jeg er på tur. Det er da det er minst behov i hele verden. For akkurat det. Det finnes ikke en situasjon i verden med mindre behov for felestemming. Jeg vil tro at det tilogmed er mer sannsynlig at jeg kan få behov for å stemme den hos tannlegen.
Men der ligger den da. Og når jeg ikke har på turjakka husker jeg ikke at det er der den er. Så da blir den liggende der til neste gang vi drar på tur og jeg oppdager noe hardt i lomma og det er stemmefløyta.
Men! I dag tok jeg på turjakka da jeg skulle forsøke å grave fram deler av det overdrenerte blomsterbedet! Og da var jeg jo hjemme! Så nå har jeg tatt den ut!

Var ikke det fint å få vite så vet ikke jeg.

Avtrekksfarger

Jo men kjøkkenvifta tok jo kvelden og så tok det litt tid med det, først måte vi få inn onkel for å få vite nøyaktig hvor sent på kvelden det var for den vifta, og da det viste seg å være bekmørtna, så måtte vi prøve å få tak i reservedeler, som jo er en artig liten vits i forbrukersamfunnet, så måtte vi forsøke å finne ny vifte istedet, som passer til spesialanordningen i taket i et hus der alt er spesial spesial, så kom vi vel et stykke videre på veien, og fant vifta som kunne passe, så fant vi ut at hos Røroshetta kan man få hvilken farge man vil i verden på kjøkkenvifta si, uten tillegg i prisen, og er dere klar over hvor mange farger det finnes i verden, og så er det jo det at hun som eide huset før var estetisk tilbakestående, men kjøkkenet er ikke det verste, før var det klarrødt, høyglanset, høreapparatfarget og svart, og det høyglansede røde er der fortsatt, og jeg synes egentlig det er litt fint, at det er farger mener jeg, men også at vi har et kjøkken som er fint NOK og at vi ikke stresser rundt med å få det SOM VI VIL HA DET, men at vi bare får det til å fungere, fargerikt og fint, men så er det å finne en farge som passer til dette da, og egentlig tror jeg en slags natteblå er svaret, men det er greit med innspill, så jeg spurte søstra mi, som svarte "en nøytral farge". Og jeg vet ikke, finnes det en samling med farger alle går og tenker på som nøytrale? så jeg måtte spørre, og da svarte hun, av alle ting, BURGUNDER. Og er ble jeg litt overrasket og forvirret over sammenkoblingen nøytral og burgunder, men jeg tror hun egentlig bare tenker at motefarger er nøytrale, og det er de jo på sitt sett, men jeg vet ikke om matt burgunder og klarrød bringebær er den beste match, og selvom jeg fortsatt har troa på natteblått av noe slag, så endte jeg i felleskap med Jendor opp med en grønnaktig gråfarge, for vi er egentlig mer koselige, vi som er på det kjøkkenet, enn stilige.
Nå er den bestilt og så venter vi på overraskelser rundt leveransetid og lignende.

Tror en mer sofistikert avtrekksanordning enn den gjeldende vil gjøre seg her