Mandag hele uka

Denne uka har hver jævla dag vært en mandag.

Jeg våkner i Jendor sin seng, jeg våknet i natt av hodepine og mens jeg var på badet for å finne en hodepinetablett ble min del av senga okkupert og jeg oooorket ikke så jeg våkner litt forvirret av at de to andre er ferdige på badet og jeg stavrer meg opp, trøtt som et spann, ser på gradestokken at det er minus 27 og hva fanden skal man ha på seg, en ting er å sparke ned til skolen uten å forfryse i trekken og noe annet er hva man skal ha på seg på det iskalde kjellerkontoret, jeg er lei av kulde. Men jeg hvisker en liten takknemmlighet til fulleSilje som kjøpte den fine bodyshopkalenderen til meg, i dag var den en sjampo som jeg hadde lyst på. 

Nå skulle vi egentlig gjort oss klar til å dra til Oslo, pakket det siste og gjort klar munnbind og kjeks i handbagasjen, istedet er det ullegensere som klør og halser vi ikke finner og votter som ikke er yndlingsvottene og det vanlige maset. X10, for alle er sure og skuffede. 

Det er ikke særlig sparkeføre når det nærmer seg tredve minus, så jeg må dytte sparken i nedoverbakken og hodetpinen sier heihei, her er jeg igjen, men jeg får avlevert Jendor, ungene leker ute selv om det er kaldt, og jeg sparker videre, forbi det andre atelieret mitt som nå ser ut til å forsvinne i det blå, de jeg låner av er usams med de som eier det, så det ser ut til at det ikke blir noe av den avtalen. Jeg har fortsatt kjellerkontoret mitt, men det fine med det andre atelieret er at det er egnet til å produsere kunst i, og det er det jeg vil.

Og jeg tror det er en av grunnene til at jeg er så sur. Nå sitter jeg bare og administrerer lesingen av søknader, jeg gjør ingenting selv. Og jeg har ingen utstillinger på tapeten, det vil si en i Kanada om et års tid, om det blir noe av. Jeg har et par salg og det er jo bra for inntjeningen men det artige er nå å stille ut da. Og kanskje har jeg ingen steder å lage kunsten jeg ser for meg at jeg skal stille ut. Jeg orker ikke mer kjeller. 

Tenker jeg og låser meg inn i kjelleren for atter en dag foran datamaskinen mens jeg leser søknader. I går var jeg oppe og snakket med kjøreskolen, om de kunne slutte og stå på tomgang foran vinduet mitt. Jeg har måttet tape igjen ventilene på veggen. Jeg hadde gruet meg litt til å ta den, men de var bare hundre prosent forståelsesfulle. 

Nå er det jo mange andre enn dem som står på tomgang, så ventilene får forbli stengte, men jeg kan sjokklufte mange ganger i løpet av dagen uten å bli kullosforgiftet.

 

Jeg sitter i surheten min og har bestemt meg for å være takknemmlig for dette:

jeg fikk sette opp en utstilling før omikron

jeg fikk gå på åpningen

utstillingen har vært åpen i flere uker, om den nå blir stengt eller hva de gjør 

At alt annet er drit og ullgensere som klør akkurat nå, gjør ikke det som var bra mindre verdt. Man skal ta vare på takknemlighetene sine.

Anarkist-luddittforelder

Jendor har fått PC på skolen. Jeg er imot det av så mange grunner, men skolen er skolen, man har ingenting man skulle ha sagt. Vi har skrevet under på at vi er økonomisk ansvarlig for denne maskinen, som er mitt første ankepunkt, får gjør man ikke det er ungen den eneste i klassen som ikke får PC, men jeg ville aldri gitt en seksåring en sånn maskin og forventet at det skulle gå bra. 

Leksene er på PC. Vi får en link, på papir, av typen khgejhw-wieurw-weklhew34-23k4jhlkhwj2-l2jh34-565%%7865%-0983)/_  som skal gjøres. Vi får den også på mail men jeg ser ikke for meg det praktiske i å laste inn og åpne MIN egen email på ungens PC når nå hovedpoenget med å gi dem maskiner så tidlig var at de skulle lære seg digital kompetanse. Så finnes det også en bjelle med eller uten blå prikk et sted der inn på maskinen, det er sannsynligvis samme lekse uten at vi egentlig vet det, og da kommer man igang med skolearbeidet. Problemet er at vi ikke aner om det er leksen til i morgen eller en ukeslekse og ungen sjøl blir litt frustrert av å ikke hvite hvor mye han har gjort og hvor mye han har igjen, blir det aldri ferdig? Det kan ikke jeg svare på. For jeg vet ingenting om dette. Leseleksa er å få opplest en tekst veeeeeeldig saaaaaakte og tydelig, men jeg ser jo at han ikke følger med på skjermen der han burde så om han lærer noe der vet jeg ikke.

Og det er HOVEDankepunktet mitt. Jeg er egentlig ikke for lekser. For det tar så mye tid og energi og ingen forskning tyder på at de lærer noe mer av det. Og hvert foreldremøte vi er på handler om hvor viktig leksene er men alle vet jo på dette tidspunktet at det er de ikke. Og vi må FRAMSNAKKE LEKSENE. Det får vi vite hver gang. 

Det eneste jeg kan forsvare leksene med er at da vet vi hva som foregår på skolen. Vi vet hva de driver med og vi vet hva de får til og sånn. Vi vet hva skolen driver med.

Men ikke nå lengre. For nå består leksene i at ungen sitter og trykker på en PC. Det er ti ganger vanskeligere å få med seg hva som skjer, han vet hvilke knapper han skal trykke på, jeg vet ingenting, så jeg blir sittende og se på at han trykker på knapper og fyller i bokser og at noen leser saaaaaakte til ham. Og det ser jeg ikke poenget med. Det vil si, det er sikkert fint at han trykker på knapper og at dette utvikler hans digitale kompetanse, men jeg som forelder er totalt utelatt i denne prosessen- og ute av hele leksestyret.

 

Det kommer nok ikke bli så lett for Jendor å ha en anarkist til forelder.  Det er heller ikke så lett for forelderen. Det er mulig det er den andre, mer diplomatisk anlagte forelderen som skal gå på foreldremøtene.

trsdg hlvt

I dag er det tirsdag. Jeg er like sur. Vi drar ikke til Oslo og jeg ble til min overraskelse både sur og lei meg. Det er jo bare Oslo, ikke verdens mest spennende by, jeg har tilbrakt store deler av november der og skal dit i jobbsammenheng i januar. Det er en ganske kjedelig totimers flytur dit. Jendor sa bare at nei han ville ikke bli smittet av korona så det var greit for ham. The Stig hadde nok gledet seg ganske masse til å ikke være i underholdnings- og omsorgsbransjen i fire dager, men det er jeg som er sur. 

Nå får jeg sitte her og lese søknader istedet. Hurra.

Mandag, hlvt

Jeg har tusen prosent mandag i dag. Jeg har vondt i hodet før jeg skal gå igang med å lese tohundre søknader på mitt lille kjellerkontor uten ventilasjon.

I tillegg har jeg drømt at jeg jobbet på den lokale bruktbutikken om lørdagene og plutselig sluttet bare eieren og sa, her, du kan overta, og hvilket ansvar har jeg da? Dette viser seg å være vanskelig å slutte og tenke på. Det er lenge siden jeg har fått lønn, kan jeg ta penger av kassa? Hva med skattemyndighetene? Hva med alle tingene i butikken? Hva om hun ombestemmer seg og jeg har tatt alle pengene i kassa? Dette har NULL relevans for mitt egentlige liv.

I tillegg drømte jeg også en mye mer spennende drøm om tidsreiser og motstand og å vite hva som skal skje, men den husker jeg nesten ingenting av for teite bruktbutikken.

Det er fordelen med å bo sammen med en som skal ligge null millimeter fra deg gjennom natten og en annen som snorker, man våkner stup i ett og da husker man ganske mye av hva man har drømt. 

Ellers er det ikke så mange fordeler med akkurat det. 

Og så skulle egentlig jeg og Jendor dra til Oslo i overimorgen, men nå med omikron og alt kan det se ut til at vi lar det være. 

Tusen prosen sur.

Vent litt der!

Det var en ting jeg kom til å tenke på.

Jeg har en kompis. En av de jeg har kjent lenge. Han er ganske smart på den måten at han også har en sånn jobb der man må ha hatt gode karakterer og mye utdannelse og en sånn internasjonal jobb det heller ikke er så lett å få. Men det har han. Klassisk smart med høy IQ og en karriere som bekrefter det.

Men han har bare litt sånn halvtomsinger til venner. Ikke like smarte på langt nær, og det har alltid talt til hans fordel at han ikke trenger den der IQ-bekreftelesen- se her jeg har smarte venner OGSÅ, det er vi som er med i SmartingKlubben! Istedet er det veldig mye kreti og pleti i den flokken der. I det siste har jeg tenkt litt på om det kanskje er motsatt, at det er lett å skinne som smartest når alle er litt dummere.

Men så slo det meg- jeg er jo OGSÅ denne personens venn! Jeg er i kreti og pleti-flokken!

Jeg er også dum!

Det tok meg ca femten år å innse.

Snødekte veier

Det er ikke så kaldt lengre, det snør. Jeg og Jendor tar sparken og noen hundre meter nede i veien innser jeg at jeg burde tatt på en luhkka, det snør veldig tett, jeg kommer til å være en snødekt furu når vi kommer fram. Veien er ploget og det vil si at fortauet er dekket av isklumper i skiferform, lag på lag og det er humpete og vanskelig å komme fram på fortauet, spark eller ikke. Da vi skulle over fotgjengerovergangen stoppet ikke den første bilen. Det er Kirkenes, først og fremst er det bilistene som utgjør trafikken, vi andre får bare finne ut av det. Stoppe for fotgjengere er noe man gjør av sitt gode hjerte. Men fortauene brøytes, litt senere bare. Nede i Storgata, ikke bare der, men for eksempel nede i Storgata, står biler parkert inntil fortauet hele året og da kjører plogen i store omveier rundt dem, sånn at etter ikke så lang tid er det fire fem store hauger på fortauet med snø som ikke kommer til å bli brøyta og man må hele tiden ut på veien fordi fortauet er uframkommelig. Man må også hele tiden ut på veien rett bak en permanent parkert bil som sperrer sikten. 

Vi kommer ned til skolen, jeg som snødekt furu. Alle lyktestolpene ved fortgjengerovergangen til skoleungene er slukte, det er det mørkeste stedet på veien, vi har meldt ifra flere ganger. Jeg holder igjen Jendor til jeg ser at bilene stopper.

Jendor drar for å skole, jeg drar for å kunste, tar glipptak på sparken for det er så glatt så glatt så glatt med et lett lag snø over is, og jeg skal aldri mer bevege meg utendørs uten spark, jeg elsker sparken. 

Skoleungene på vei til skolen smiler og hilser, vi går forbi hverandre hver dag, jeg registrerer som vanlig at bilene ikke bruker blinklys når det ikke er andre biler der, men jeg er også trafikant og også interessert i å vite at du plutselig har tenkt å brekke bilen over der som jeg hadde tenkt å gå. 

Jeg ser for meg at bilistene bak de mørke glassene sitter og banner fordi jeg dukker opp på veien bak en parkert bil, går over fotgjengerfelt i mørket, plutselig er der de hadde tenkt å være da de ikke blinket, men kanskje tenker de oi, jeg burde blinket, oi, jeg burde vært mer obs på at dette fortauet ikke er framkommelig, jaha, hvorfor er fotgjengerovergangen til skoleungene det mørkeste stedet i byen.

Kanskje er vi på lag, det er umulig å vite. 

Jeg kommer på jobb, leser noen mail om kurset jeg skal på i helgen, skal vi avlyse? Kursholder kommer fra et sted med større smittetrykk. Det blir i såfall ikke første gang, og jeg tror folk gjerne vil ha det unnagjort. Vi får beskjed om å teste oss før kursstart, jeg svarer at bør vi ikke isåfall teste oss før hver kursdag da? og stedets ansvarlige arrangør svarer, men bare til meg, at hun har tenkt å teste seg fredag og ha få nærkontakter som hun alltid har og ettersom svaret ikke går til gruppa og som en del av gruppediskusjonen men bare til meg opplever jeg det av en eller annen grunn som litt passivt-aggressivt og blir litt irritert. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det der kurset for det er umulig å holde en meters avstand på kurs, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med min og Jendors planlagte tur til Oslo, sånn sett er det lettere med alle bilistene, man må bare forholde seg til at de anser seg selv som viktigst på veien. 

 

I en pandemi får man forsøke å tenke at alle de andre er de viktigste på veien. Det er alles ansvar å holde alle andre friske, men jeg tror samtlige lider av en viss materialtretthet der. Og dét er vel isen under snøen i dette tilfellet.

Og ta og grip et par hverdager i samme slengen også

I dag er det onsdag! Det visste dere, hva. Onsdager er jo sånne dager da jeg tar det litt roligere og i dag hadde jeg et møte på skjerm og så skulle jeg gå hjem når det ble lyst men det ble aldri lyst for det er så overskyet. Og blåser. Jeg gikk hjem likevel for jeg hadde litt å gjøre og forsøkte å sparke i oppoverbakke for det har Jendor lært meg og tenkte litt på at det der at det er så lite turister her i det minste betyr at ingen har stjålet sparken min på to vintre.

Det jeg har litt å gjøre er å montere et belte fordi jeg skal på kurs i helgen og lære å montere belter. Da er det litt bakvendt å gjøre det først men jeg har jo montert før, jeg vil bare mest se på hvilke avslutninger og lukkinger folk bruker. Så da ville jeg være ferdig sånn at jeg ikke trenger være der alle dager. Og så bestemte jeg meg for å fore beltet og det ble ikke helt hundre prosent og nå lurer jeg på om jeg skal ta det opp og begynne på nytt eller bare gi det til søsra mi som det er for hun har ikke detaljsyn når det gjelder duodji. Og ikke leser hun bloggen min heller. 

Avogtil lurer jeg på om det jeg skriver kanskje er litt for internt. Duodji og sparkeføre. Det kan da ikke være mer enn ca 2% av befolkningen som kan nikke gjenkjennende her. 

I tillegg til å sy lest av seilduk til beltet, montere det og fore det, skulle jeg lage piroger til middag og reparere et par bukser for seksåringen og rydde syrommet, men jeg vet ikke helt hvordan jeg tenkte der.

For noen år siden da jeg jobbet i turismen hadde jeg et par innom som skulle med hurtigruta seinere samme dag, og lurte på hva de kunne finne på før det. Jeg ga dem noen tips, men de sa de heller ville kjøre til Vardø, Vadsø, Hamningberg og Karasjok.  

Båten gikk om ca fire timer og de hadde tenkt å legge ut på en ca 20 timers kjøretur først.

Sånn tenke jeg der, mener jeg.

Da ble det sushi til middag.

Og nå skal vi slutte å spise oppdrettslaks, det er min svarteste samvittighet. 

 

Ja, skjermmøtet, det handlet om en utstilling noen vil at jeg skal ha. Sør i Sverige. Vi får se, de var fryktlig søte, men de hadde satt av 3000 kroner i budsjettet til reise for kunstner og frakt av kunst. Jeg måtte peke på kartet da. 

Jeg kanskje kommer meg til Vardø, Vadsø, Hamningberg og Karasjok med kunsten, for den summen. 

Så vi får se. Og gripe den dagen når om kommer.

Helgen. Grip helgen også.

På søndag kjente jeg helt klart at jeg var klar for en tredagers helg. Da sa kalenderen IKKE. På mandag kjente jeg veldig godt at jeg var klar for litt ferie, en sånn ferie der man monterer litt belter og vever litt og ser et par dårlige HarryPotterfilmer (aaaargh! barneskuespillere!) og plutselig bestemmer seg for å lage en kanne te istedetfor kaffe, og da kan man jo peke på juleferien som ikke er så langt unna, men da vil jeg peke på mitt barn, Jendor, som ikke akkurat er en sånn som underholder seg selv så en sånn ferie har jeg ikke hatt siden han ble født. Jeg skjønner at det ikke er en dans på roser å være verken tolvbarnsmor eller ufrivillig barnløs i juleferien heller, men jeg inbiller meg at om man har en sånn to-tre barn så hender det at de underholder seg selv eller blir mistenkelig stille lenge nok til at man får tømt oppvaskmaskinen uten å samtidig svare åtte ganger på når man blir ferdig med å tømme oppvaskmaskinen og igjen står til rådighet for underholdning og sysselsetting. 

Nå hadde vi faktisk barnevakt her i november, og det var deilig, men da ringer han gjerne vil hjem en to-tre ganger i løpet av kvelden og selv om den mormorlige får avverget og avledet dette etter en stund, så vet man aldri om man må hive på seg kartankene og gå og hente. Men øv mer på det da, han trenger det jo så åpenbart, hører jeg mine lesere hvese, men ettersom mormoren stort sett er lokalisert i Oslo er det ikke så lett å øve så mye på det.

Jeg ønsker meg en ferie uten mitt barn. 

Jeg tror ingen helt forstår hvor mye jeg egentlig trenger en ferie uten mitt barn. Jo, min mann. Han skjønner det. Og jeg tar med meg Jendor til Oslo (/ikke, pga omikron, krysser fingre) noen dager om kun en ukes tid. Det gleder alle hjerter.

Men jeg ønsker meg en ferie uten mitt barn men med min mann. 

Det er ikke akkurat på horisonten. 

Enn så lenge får jeg ta til takke med en kanne te. I helgen. Når den kommer.

Husk å gripe dagen

Det er kaldt. Og et er fordi det er vinter og da skal det være kaldt, men sånn har det jo ikke alltid vært de siste årene. Så når vi får en kuldeperiode hiver vi oss rundt og avrimer fryseren og fryser dyner og puter og jeg kom også på å koke alle vottevarmere. Og vi har OGSÅ baka pepperkaker og nå lager vi pinnekjøtt til middag. De siste to der er ikke avhengig av en kuldeperiode. Men det passer ikke dårligere av den grunn.

Jeg burde også lagt alle de utstoppa dyrene etter pappa i bilen for det tar knekken på eventuelle smådyr....men det er liksom for kaldt til å ta seg helt ned til bilen.

Kanskje i morgen.

 

Ut med kjøttet!

(og senere inn igjen. Med kjøttet. Og bærene og fisken. Og isen.)

 

neivihakketi, for vi skal avrimefrysern

 

Ut med dynene! Bare husk å dukk for julestjerna jeg hang opp dagen før. God timing.

Og finn fram alt av vottevarmere og kok dem. Perfekt bruk av femogtyveminusdag.

Den nye stilen

Jeg skal lese søknader fram til 17. januar så med mindre det skjer noe veldig spennende på privatfronten så kommer det til å gå i MYE av det samme her på bloggen. Og om de siste årene har lært meg noe så er det at hendelsesrikt privatliv er noe man helst vil unngå. 

 

I dag satt jeg opp vinduet mens jeg gikk til lunsj, det er tyve minus ute så jeg foretrekker å lufte mens jeg selv er en annen plass. Det jeg glemte er at alle som skal noe her står på tomgang og kjøreskolen i andre etasje også står på tomgang så da jeg kom tilbake her luktet det herlig friskt av 200 kubikk eksos her inne. 

Verdens beste miljø for maratonlesing av tekst.

Jeg foretrekker egentlig å klippe meg når det går mot vinter. Andre tar jo sommerklippen, men jeg vil helst slippe å ha håret i knute under skinnlua for når det er tyve minus og kaldere får jeg sånne frostbitt i panna. For da får jeg ikke lua ordenlig ned i panna, sant. Den ligger oppå knuta og svever. Tradisjonelt bretter man jo et ullskjerf og vikler det over panna når man går i skinnlue, men jeg vil helst ikke se så arkaisk gammelsamisk ut. Det får være måte på. 

Sånn. Akkurat SÅ spennende blogginnlegg kommer det til å bli framover. 

Væsågod.

sitter og leser

Jeg sitter og leser søknader. Herregud så flinke folk er. Jeg forsøker å gradere søknadene men etter å ha lest hver enkelt og sett på vedleggene har jeg nesten alltid lyst å sette den øverst og bare innvilge. Og det går ikke for det er så begrenset med hjemler. 

Men en ting forundrer meg litt, for det er jo ikke bare begrenset med hjemler, det er også svært begrenset hvor mange ord man kan skrive som søker. Det er litt deilig for meg som skal lese så mange, men teksten kan bli bittelitt fortettet av at folk prøver å få med så mye. Og likevel er det mange, maaaaange, som begynner søknaden sånn: Jeg søker om stipendmidler av denne typen fordi jeg vil jobbe med kunsten min i større grad og ikke bruke tid på å tenke på penger eller ha en ekstrajobb for jeg tror kunsten blir bedre av at jeg jobber med den på heltid.

Ja. Dette er selve formålet med ordningen. Det er derfor den finnes. Ingen kommer til å overraskes med at vi innvilger dem en elefant eller to måneders opphold på sanatoruim.

Og jeg som skal sitte og dele ut penger er mer interessert i jobben din enn ditt behov for penger, også når jeg veier søknadene opp mot hverandre, skal vi se, han trenger penger og hun trenger penger og han trenger også penger og det gjør han også, da velger jeg ham for han trenger penger. 

Dette er ikke en relevant del av søknaden. Kan jeg bare få si det. 

 

Sånn. Jeg måtte få det ut. Nå skal jeg lese litt mer.