På søndag kjente jeg helt klart at jeg var klar for en tredagers helg. Da sa kalenderen IKKE. På mandag kjente jeg veldig godt at jeg var klar for litt ferie, en sånn ferie der man monterer litt belter og vever litt og ser et par dårlige HarryPotterfilmer (aaaargh! barneskuespillere!) og plutselig bestemmer seg for å lage en kanne te istedetfor kaffe, og da kan man jo peke på juleferien som ikke er så langt unna, men da vil jeg peke på mitt barn, Jendor, som ikke akkurat er en sånn som underholder seg selv så en sånn ferie har jeg ikke hatt siden han ble født. Jeg skjønner at det ikke er en dans på roser å være verken tolvbarnsmor eller ufrivillig barnløs i juleferien heller, men jeg inbiller meg at om man har en sånn to-tre barn så hender det at de underholder seg selv eller blir mistenkelig stille lenge nok til at man får tømt oppvaskmaskinen uten å samtidig svare åtte ganger på når man blir ferdig med å tømme oppvaskmaskinen og igjen står til rådighet for underholdning og sysselsetting.
Nå hadde vi faktisk barnevakt her i november, og det var deilig, men da ringer han gjerne vil hjem en to-tre ganger i løpet av kvelden og selv om den mormorlige får avverget og avledet dette etter en stund, så vet man aldri om man må hive på seg kartankene og gå og hente. Men øv mer på det da, han trenger det jo så åpenbart, hører jeg mine lesere hvese, men ettersom mormoren stort sett er lokalisert i Oslo er det ikke så lett å øve så mye på det.
Jeg ønsker meg en ferie uten mitt barn.
Jeg tror ingen helt forstår hvor mye jeg egentlig trenger en ferie uten mitt barn. Jo, min mann. Han skjønner det. Og jeg tar med meg Jendor til Oslo (/ikke, pga omikron, krysser fingre) noen dager om kun en ukes tid. Det gleder alle hjerter.
Men jeg ønsker meg en ferie uten mitt barn men med min mann.
Det er ikke akkurat på horisonten.
Enn så lenge får jeg ta til takke med en kanne te. I helgen. Når den kommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar