Jeg sitter og leser søknader. Herregud så flinke folk er. Jeg forsøker å gradere søknadene men etter å ha lest hver enkelt og sett på vedleggene har jeg nesten alltid lyst å sette den øverst og bare innvilge. Og det går ikke for det er så begrenset med hjemler.
Men en ting forundrer meg litt, for det er jo ikke bare begrenset med hjemler, det er også svært begrenset hvor mange ord man kan skrive som søker. Det er litt deilig for meg som skal lese så mange, men teksten kan bli bittelitt fortettet av at folk prøver å få med så mye. Og likevel er det mange, maaaaange, som begynner søknaden sånn: Jeg søker om stipendmidler av denne typen fordi jeg vil jobbe med kunsten min i større grad og ikke bruke tid på å tenke på penger eller ha en ekstrajobb for jeg tror kunsten blir bedre av at jeg jobber med den på heltid.
Ja. Dette er selve formålet med ordningen. Det er derfor den finnes. Ingen kommer til å overraskes med at vi innvilger dem en elefant eller to måneders opphold på sanatoruim.
Og jeg som skal sitte og dele ut penger er mer interessert i jobben din enn ditt behov for penger, også når jeg veier søknadene opp mot hverandre, skal vi se, han trenger penger og hun trenger penger og han trenger også penger og det gjør han også, da velger jeg ham for han trenger penger.
Dette er ikke en relevant del av søknaden. Kan jeg bare få si det.
Sånn. Jeg måtte få det ut. Nå skal jeg lese litt mer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar