Haben sie schön Pläne für die* Feierabend?

I dag kommer det muligens en frakt fra Sverige. Muligens ikke. De har ikke sagt noe. Men jeg vet at de har hentet lasten på kunsthallen. En litt spennende tilnærming til å dukke opp i gokk med frakt, mener jeg. Hva om jeg er på jakt?

En annen litt spennende tilnærming driver det nærmeste universitetet med. En tekst jeg betilte til en bok jeg ga ut for noen år siden, er på pensumlista. Artig. Artig å være pensum. Men det de har gjort er å scanne store deler av den boken jeg har gitt ut, og som jeg fortsatt selger, og lagt ut åpent på internett. Søstersen sier send faktura. Så det gjør jeg vel. Men hvor stor?

Og så hadde det vært lurt å bruke dagen på å bestemme om jeg skal være med på en workshop i Bergen eller ikke. Har litt lyst å si ja, men skal finlese programmet litt mer. 

Og har jeg tjuvflaks har fiskehandleren i kjelleren her reker til salgs. Da blir det fredag. 

*das/der. Har fullført finskkurset på duolingo og hoppet over på tysk. Jeg kommer aldri til å mestre hverken tysk eller finsk, men det er fint å forstå litt mer.

Greier

I dag har jeg hatt hjemmekontor. Som i dag har betydd at jeg har gått hjemme og vært lettere nedtrykt og eksistensiell. Sukk. Kan bli litt lei av meg selv. 

Men den der greia med at så lenge man bare gjør sitt beste? Har jeg skrevet om det før? Jeg synes det er helt umulig vanskelig å vite når man gjør sitt beste. Det er et helt enormt krav. For man kan vel alltids lese én side til? Jobbe enda en time? Legge inn fire pushups ekstra? Teste ut enda en armstyrkeøvelse fra instagram? Lage fiskekakene fra grunnen?

Jeg vil ikke gjøre mitt beste. 

Men er det da bra nok? 

Og mange andre greier. 

Fryktelig mange andre greier.

Hør!

Ingenting hører man!

Nu piper det ei lengre.

Det viste seg å være ei vannpumpe som var litt lei av jobben. Ikke en alarm på pumpa, men faktisk selve pumpa. Den fikk en dytt og begynte å pipe konstant pippipipipipipipipip. Da ble den skrudd av. For det trengs ikke lengre vannavkjøling på operasjonssalen. Det har ingen fortalt den trofaste lille pumpa som stille (fram til torsdag da det var slutt på stille) har fortsatt jobben sin siden 2019 uten takk. 

Eller virkning.

Og hos meg ble det tyst. Mmmmm. Deilig.

En mandag etter en helg, nok en.

I dag skulle jeg egentlig hatt lue på vei til jobb. Hadde votter. Det blir vinter snart.

 

I helgen dro jeg familien opp på Toppenfjellet for å leite etter gummi i de hastig sammenraskede tippene etter AS Sydvaranger 2.0. Da de la ned, fikk de pålegg om å rydde opp, og det gjorde det ved å kjøre alt opp på fjellet og dra tusen presenninger over. De holder nå på å råtne bort, og det er ganske mye artig under. Akkurat nå er jeg på jakt etter gammel gummi, og jeg vet sånn ca hvor jeg skal lete for vi har vært der oppe så mange ganger. Denne gangen hadde jeg dessuten for aller første gang tatt med noe å grave med, og det gjorde jo funnprosenten så mye større. 

Det gjorde også oljelukten mye sterkere. Det er nok ikke bra, det som ligger der.

Tenkte litt på det, dette blir Jendors barndomsminner fra søndagsturer. Opp i tippene og grave etter skrot. Jaja. Noen historier om sin grusomme barndom skal man jo ha å servere når man er ungdom. 

Men! Eller OG! Så fant jeg en gummibit som jeg fant for kanskje fem år siden og har lett etter siden. Den gangen var vi så fullastet på vei ned at da jeg kom over den måtte jeg bare legge den på en lur plass (inni et buskas) (altså for nå har jo gruva strengt tatt startet opp igjen og selv om de ikke er så mye i tippene og holder på så er vi inne på gruvas område og særlig der vi fant gummibiten var vi inne på gruvas område så jeg gjømte den litt.) (Litt for godt, har altså lett i fem år) og en av grunnene til at jeg ikke fant den igjen året etter eller senere var nok at jeg hadde glemt litt hvoran den så ut og ikke helt lette etter rett ting, men jeg hadde lagt den sammen med en plastpakning og den husket jeg så da måtte det jo være min gummibit som lå presset ned i gjørma der under busken. Den lå egentlig der jeg trodde jeg hadde lagt den, bare litt lengre ned i gjørma og da så den ikke så gummiaktg ut. Trodde det var papp.

 

Jeg må prøve å få gjort noe med den der verandaen og det henger litt over alt. Fanden at alt man er borti skal bli sånne neverending stories. Satan ta snekkeren. At ikke folk bare kan oppføre seg ordentlig. 

Forbrukerrådet synes jeg har en veldig sterk sak, men ingenting er over før det er over og det er jo ikke det første problemet vi opplever på husfronten så terskelen for å bli motløs er lav. Motløs, men ikke handlingslammet. 

Og da jeg kom på jobb var trykkene fra den gummien jeg fant i vår og la i trykk på fredag blitt så fine og da ble jeg glad.

Nå sitter jeg i pipingen og skal jobbe. Kanskje blir det fikset i dag. Kanskje ikke. Den som lever får se. Hvis man ikke legger terskelen for dagen høyere enn det, er det gode sjanser for å lykkes.

En delvis oppklaring og et par påstander

Det ble ikke en kort dag på kontoret i går, det var så mye som måtte ordnes, men mye ble ordnet fra atelieret til the Stig som var pipefritt, og klokken ca to fant vi kilden til pipelyden min. Da hadde tre mennesker vært innom for å finne den, og en sa litt nervøst "Ja, det høres jo mest ut som en...EKG." men det var ikke et spøkelse, det var en alarm i rommet under. Jeg trodde det var fyrrommet som var under meg, men jeg hadde forregnet de romlige oppmålingene, så under meg var det et vifterom, og der hadde jeg ikke sjekket og der piper det. Fortsatt. For selv om det er helt åpenbart at det er der inne det piper, er det mye mindre åpenbart akkurat hva det er som piper. Så da fortsetter det jo bare.

Har et håp om at det blir ordnet på mandag.

Og så var jeg ute og drakk øl i går, og det skjer jo omtrent hver gang Metusalem står konfirmant, så: hyggelig, velbehøvd, trivelige folk, og så dukket Karina opp. 

Ingen av oss kjente Karina men hun kom bort og spurte om hun kunne få sitte sammen med oss, for hun var alene, og hadde det vært en mann hadde vi sagt nei, men nå var det vanskeligere og såklart Karina skulle få sitte sammen med oss. 

Karina var mye fullere enn hun så ut til, evt steindement, for hun fortalte alt ca 35 ganger. Men hyggelig og oppførte seg pent. Bortsett fra at hun gikk ut fra at jeg var like gammel som henne og de to andre var yngre. Karina var 60 år. (fikk vi fortalt ca 35 ganger.) Jeg er faktisk ikke 60 år. Hallo. Og så klarte jeg det kunsstykke å bli litt fornærmet over at hun sa at jeg hadde jo litt fall i håret. ( Hun hadde vært hos frisøren som ikke ville farge eller stripe det, gjenfortalt ca 35 ganger og så gikk samtalen over på alle sitt hår og Karinas hår i særdeleshet.) 

Hallo. Jeg har ikke fall, det er da vitterligen mer mot krøller:

 

Dette er noe jeg aldri i mine levedager har blitt fornærmet over før. Det må være alderen.

Men fall. Hmpf. 

Da jeg hadde lyst på en fjerde øl, gikk jeg over på alkoholfri, for jeg har egentlig en grense på tre øl. Mer en det så blir det litt tøvete. Trenger ikke fire øl. Prøver å huske det. Karina burde også husket det. Skjønt jeg mistenker at hun har litt høyere grense enn meg. 

I dag føler jeg meg kanskje litt nærmere den alderen Karina satte på meg i går, men absolutt verdt det. Jeg burde grave opp ett av bedene og bytte jord, for det er så dårlig drenert, men jeg vil se om sitrontagetesen jeg har der rekker å sette frø før kulda kommer, så har jeg tagetes til neste år og. Får se hvor mye aldrern tynger utover dagen.

 

Pip. Pip. Pip.

Hvert femte sekund sier det PIP på kontoret mitt. Ikke veldig høyt, men akkurat høyt nok til at jeg hører det. Jeg aner ikke hvor lyden kommer ifra. Jeg hører den ikke i naborommene. Når jeg sitter her og skriver høres det ut som den komme fra et sted bak meg, men jeg hører den ikke like tydelig når jeg går dit. Jeg blir helt sprø. Jeg klarer ikke stenge den ute. 

Jeg har vært i etasjen over og i kjelleren. Hører ikke lyden. Finner ikke lyden.

Det kommer ikke til å bli en lang dag på kontoret i dag.

Alt er så tøvete

I dag kom datamaskinen jeg leverte til reparasjon for en tre ukers tid siden tilbake. Jeg fikk sms fra Posten at den kommer mellom ni og tre, da hadde jo ikke jeg tenkt å være hjemme men jeg vil ha maskinen og man vet jo ikke hvor den blir av og hvor vanskelig den blir å spore opp om man ikke er det, så jeg benyttet meg av anledningen til å få den satt igjen. I kjellernedgangen, rundt hjørnet, under tak, på sørsiden av huset. Man ser ikke at det er dør der om man ikke går rundt. Bare at det det var mulig å skrive i skjemaet Posten Bring tilbød, var I kjlle. Omtrent. Godt system. Og da jeg kom hjem sto det ikke noe pakke der, og jeg ble jo litt stressa og lette overalt og under verandaen og i garasjen og hos naboen og til slutt tok jeg kontakt med kundeservice, som sa nei den er jo på Elkjøp. Åh, sa jeg, så ulogisk. Men takk for hjelpen. Det må du ta med sender sa Posten, for de har jo aldri skyld i noe. 

Jeg rakk ikke å ta opp med Elkjøp at det er dumt at postombæreren gir meg en tilsynelatende mulighet til å sette igjen en pakke når det ikke er faktisk mulig, for da jeg kom ville Elkjøp ha 700 kroner for frakten, for det var to feil med maskinen som var sendt inn, og den ene gikk ikke på reklamasjonen. At den andre gikk på reklamasjonen og vi dermed måtte sendt inn maskinen uansett, var ikke en del av logikken. Hun som jobbet i skranken var ikke vanskelig. Systemet var idiotisk. Det gjorde alt vanskelig. Jeg betalte ikke. Men det er mulig jeg får en telefon fra en sur sjef.

Maskinen er forsåvidt nesten i orden. Når jeg skrur av den funksjonen som manglet kommer den på, og når jeg skrur den på kommer den av, og det er jo rart, men det funker. Så det er jo bra. Nok. Men det skulle bare mangle. 

Så gikk optikeren i Stockholm med på å betale tilbake for den ene glasset, og jeg tar selv tapet på det andre, og det VAR jo en sjans å ta, men da er da som satan at aldri går an at noe bare funker, men nå gjør vi det sånn, så jeg gikk til optikeren i Kirkenes i dag med innfatningene, for å komme et steg nærmere briller jeg kan se med, og ba om å få nye glass, og for det første kunne de ikke garantere at de ikke kom til å ødelegge innfatningene, for de er jo bare optikere sant, kan jo ikke garantere at de kan noe, og for det andre kostet det 7000 for nye glass. Satan. Satan. 

 

Og det koster ca 250-300.000 å fikse det snekkeren har stelt til. Hurra. Kjempelyst å bruke masse penger på å ordne opp i noen andres kukstykke. Fint jeg har millionlønn og jobber i et trygt og høytlønnet yrke. Fint snekkeren tar ansvar og svarer på reklamasjon.

Jeg bare kaster penger ut av vinduet til høyre og venstre men jeg ler. Hohoho!

Ikke; ikke.

I går var det en dobbeltubakonsert jeg ville gå på og eks-søstra var i byen og i dag er det en finissage og folk jeg kjenner som er i byen for Pride, men jeg er fortsatt under ullteppet. I går tror jeg ikke jeg ville gått på jobb om jeg var statsminister engang, og hva har man egentlig alle de der rådgiverne og assistentene til? De kunne vel tatt endel avgjørelser om landet var i sånn fare. 

Nå tror jeg det begynner å bli bedre men jeg er absolutt ikke i form til noe rai. Jeg kunne muligens tatt noen nasjonale avgjørelser over telefon, om det ikke var for komplisert.

Jeg så noen av RingenesHerre filmene fra under ullteppet, og så fikk jeg lyst å lese boka igjen for det er jo fine filmer, men, allerede litt daterte, hva? og så er det jo så mye som mangler og jeg elsket boka sø høyt. Eller bøkerne. Jeg pleide å lese Ringenes Herre i jula før. Da var det liksom passe lenge siden sist og man hadde tid. Men jeg fant ikke min utgave nå, tror kanskje søstra mi har den i Oslo, skjønt jeg husker at hun ikke ville lese den likevel for først hadde hun sett filmen og Frodo som hobbitt der, og som hun sa det, hvorfor skulle hun lese en bok der han var femtitre år? men jeg tror likevel ikke jeg fikk den tilbake og så fant jeg en som har vært the Stig sin, stående her i vårt felles bibliotek. 

Og det må jo ha vært i samme oversettelse som jeg leste den i den gang, for tyve år siden, for det stemmer forsåvidt med utgivelsesåret, men oversettelsen i seg er fra 1979 og jeg kan ikke huske at jeg reagerte på den sist jeg leste boka, jeg elsket boka, men nå tar den fra meg all flyt. 

Den er pussig og gammeldags. Og da jeg leste den i ca 2000, var ikke 1979 like lenge siden og jeg leste sikkert veldig mange/atskillig flere bøker i den type språkdrakt da enn nå, men bare det at de sier De til hverandre. Aaaarhgh. Neinei. Alt er så hakkete og oppstyltet.

Så jeg finner ikke tilbake til den. Til historien. Eller til opplevelsen. Men jeg skal lese ferdig. 

Under ullteppet

Sønnen har fått ny sjef på SFO. Jeg husker navnet fra da jeg vokste opp, som betyr at hun enten var veldig god i handball eller alltid var dritings på fest. Det var de to tingene man ble berømt for i min ungdom. 

Jeg er hjemme med småstein og grus i halsen i dag, jeg tror at om jeg hadde vært statsminister og landet hadde vært i krise hadde jeg nok klart å komme meg på jobb, men nå er det nå ikke sånn da så da er jeg hjemme. (Jeg tror ikke jeg hadde vært veldig godt egnet i den jobben. Men man vet jo ikke. Man har vel alle et ønske og en tro på sin indre superhelt, men jeg vet ærlig talt ikke. Men det er mer sannsynlig enn at jeg blir berømt for å være veldig god i handball, faktisk. OM jeg skulle tatt jobben tror jeg et krav ville vært at jeg fikk forbli anonym. Jeg har ikke noe ønske om å bli brømt. Ikke at noen har tilbydd meg jobben.) Det er mulig jeg kommer til å fyre i ovnen, samtidig har jeg jo verdens tjukkeste ullteppe så det er ikke gitt. 

Jeg planlegger å bli frisk til fredag, for da er det husmøte. På jobb. Eller ikke på jobb, for det er bare meg på min jobb og jeg klarer å administrere det uten å ha møte i kantina, men i det bygget der jeg jobber. Da vi flyttet inn var det jo bare oss der, nå er det masser av folk, og folk i mer sånn voksenjobber som det nok er litt mer status å ha inn i bygget, og vi merker at vi er liksom ikke helt øverst på rangstigen, det er veldig mye informasjon som aldri kommer fram til oss for eksempel, men til forskjell fra min forrige kontorplass får jeg faktisk ha navnet mitt på tavla med oversikt over hvem som er i bygget. 

Feilstavet.

En av de tingene som skal tas opp på husmøtet er om vi alle (som bruker kantina vil jeg tro) skal være med å betale lønna til en som jobber for en av de andre bedriftene, men som holder mye orden på kantina og tidvis arrangerer felles lunsj for alle. Det er supertrivelig med felles lunsj (og hun er supertrivelig) men det er strengt tatt ikke noe jeg har etterspurt og det jeg ikke tror at folk i statlige og interkommunale stillinger alltid forstår er at jeg, som er et enkeltmannsforetak, da må ta av min egen lønn for å lønne hun som holder orden på kantina. Hun tjener sannsynligvis mer enn meg også, så om jeg skal betale si fire prosent av lønnen hennes går det mer enn fire prosent av min egen lønn. Og jeg tror ikke nødvendigvis at de i de statlig støttede bedriftene hadde fått ja og hurra av sine ansatte om de kom tilbake til kontoret og sa at nå skal alle ta en fem prosents lønnsreduksjon fremover så vi har noen som kan arrangere felles lunsj annenhver torsdag. For min egen del er det ikke en fornuftig bruk av penger, iallefall. 

Får se om man blir enda mer av en outsider etter å ha foklart det. Det er også mulig alle er helt på linje. 

 

Jeg er aner ikke helt hva denne dagen bringer, og om jeg kommer til å tilbringe hele under ullteppe. Jeg og søskenbarnet har begynt å sy kofter til ungene våre, vi tilbragte gårsdagen med å konstruere mønster, jeg er usikker på om vi ble litt for høy på våre egne indre superhelter da vi avgjorde at det mønsteret vi endte opp med burde fungere både for en tolv- og en åtteåring. Med litt modifikasjoner så klart. Men likevel. 

Vi hadde en skvett vin på en flaske vi aldri åpnet for den der mønsterkonstruksjonen var altfor krevende. 

Jeg oppdaget dessuten at jeg manglet en halvmeter av en farge, så jeg får prøve å orge til meg klar flaskegrønn i den lokale koftegruppa, eller så får jeg bestille. Det er dagens krav til meg selv.

 

 

 

Sånn som det bare er

Jeg var i kantina og hentet meg en kaffe fra kaffemaskinen nå nettopp og nå-nå husker jeg hvorfor jeg ikke skal gjøre det mer for den er ikke særlig god, den er sur og hardt, og jeg kan jo lage kaffe på atelieret, men da jeg sto og vasket kaffekoppen min der ute, kom det noen og så åååh, så fin frakk. Så inspirerende. 

Og det er jo veldig hyggelig når folk rett og slett anstrenger seg for å være trivelige, men jeg sto nå der i arbeidsfrakken min da, og jeg føler meg bare kjemperar og rarere enn jeg sannynligvis er når jeg er inspirerende i pappas gamle arbeidsklær. Jeg har jo vanlige klær under! Se!

sa jeg ikke såklart men jeg går altså i sveisefrakk når jeg trykker for å ikke søle blekk på mine vanlige klær som jeg har tatt på meg om morgenen fordi jeg er vanlig. Jeg føler at det er sånt man gjør.  

 

Jeg har gitt opp de nye brillene, det irriterer meg at det ble så galt, jeg tok såklart en sjanse men jeg var også veldig klar på at jeg ikke ville ha progressive briller, og da sa optikeren at det er det du har NÅ. I innfatningene dine. Og da tenkte jeg jaha, javel, åh, litt typisk meg å ikke ha fått med meg det da, men jeg hadde faktisk ikke det. Det stemte ikke. Og nå har alt blitt litt feil og jævla unødvendig dyrt. 

Og så ringte de fra Elkjøp i går, nei vent fredag, og sa at neida den ligger ikke her og venter som det står på kundesiden din, den er kommet fram, og en av feilene med datamaskinen gikk ikke på garantien og da måtte jeg betale for at de hadde funnet ut akkurat det, pluss frakt, og da sa jeg ærlig talt, den andre feilen gikk på garantien og da hadde vi måttet FRAKTE maskinen frem og tilbake så hva er dette for noe, og jeg er sur. 

Og huset. Som trekker vann og står og råtner. 

 

Og for å være helt ærlig så er det litt vanskelig å finne den der helt vanlige middelmålige livsgleden i hverdagen, og det er derfor jeg blogger så lite, vel, også kanskje fordi jeg jo blogger ut i det tomme intet, men det er egentlig ingen grunn til å være så jevnt nedtrykt. Det meste går bra. Men jeg går ikke så bra. Og jeg vet ikke helt hvorfor. 

Ny overskrift

Jeg har vært og klippet meg. Det behøvdes. Det som gikk litt galt var at jeg ringte til min vanlige frisørsalong og spurte om jeg kunne få klippe meg hos henne jeg pleide å klippe meg hos, men det gikk ikke, for hun var ikke der, som var litt rart, men jeg kunne få en annen og henne hadde jeg aldri hørt navnet på men jeg var ikke akkurat og klipte meg i går heller så ikke så rart om de ansetter nye folk, og så, ca en halvtime før jeg skulle være der innså jeg at jeg hadde jo ringt til en annen frisørsalong. Og der hadde jeg fått time. Eh. Jeg er veldig glad for at jeg oppdaget det.

Nå spiller det jo ikke så stor rolle akkurat hvem som klipper meg ettersom det jo uansett ikke er noen her som kan klippe krøller, så galt blir det uansett (finkam og voks og hørføner med varme, jeg ser ut som en sopp) og nå er jeg klipt og neste gang skal jeg tenke meg nøye om før jeg ringer. Ikke at det egentlig spiller så stor rolle, men, eh, ikke for å være den, men den frisøren jeg pleier å bruke skjønner hva jeg sier og den veldig hyggelige frisøren som klipte meg i dag skjønte ikke så mye norsk, og jeg ser ut som en sopp, såh, skal prøve å ringe rett neste gang. 

Så dro jeg hjem og gikk på facebook for å se hva som skjer der, for jeg har jo firedagersarbeidsuke, og der sto det at fylkeskommunens arbeidsstipend (i entall) har fått oppdaterte retningslinjer, og det behøvdes virklig, for før var de sånn Send inn disse syv vedleggene på denne siden som bare tar fem vedlegg, og jeg fikk avslag et år for de jeg ikke hadde lagt ved et personlig brev, og det var ikke en av kravene, og så sto det at du mistet stipendet om du fikk stipend fra staten, men det kan jo være så lite som 10.000 så det er jo litt heftig å miste arbeidsstipendet over det, og da jeg sendte en mail og spurte om det sa det at neida, ikke det LILLE stipendet, selv om det sto i retningslinjene, de definerte stipend fra staten annerledes enn staten, som jo er den som styrer det stipendet, så det var jo en frihet å ta seg som man ikke akkurat kunne forstå uten å ringe noen, og så var det en fra byggsaksavdelingen som vedtok hvem som fikk stipendet, og alt det der har de ryddet opp i og det er jo strålende. De er ikke helt i mål, på alle informasjonssidene står det at stipendet er på 100.000 mens det i vedtaket som ligger på fylkeskommunens nettsider og som de selv linker til, står det et det er på 150.000 så de er ikke helt der at de er en høyborg av logikk og klarhet enda. 

 

Jeg skal vaske litt klær og sende noen fakturaer og maile litt om brillene mine som ikke virker og om macen min som er på reparasjon og som ifølge statussiden den har fått opprettet fortsatt ligger her i Kirkenes og venter på at en vennlig sjel kan ta den med seg sørover, to uker at jeg leverte den inn. 

 

Og muligens ordne meg litt på håret, vi får se.