Jeg lurer på hvorfor det er sånn at band bare blir dårligere og dårligere jo eldre de blir, mens si visesangere bare blir bedre og bedre?
Vise som utvidet begrep da. Soloartister med bakfolk.
Og så i ens egen familie endatil
Nå som jeg er flyttet hjem til min mor bor jeg på min søsters rom.
Dette skal ikke handle om hvordan jeg ikke engang klarer å skru på tv-en alene, eller hvordan jeg er kommet nærmere Solveig ved å bo i rotet hennes, men hvordan det er å være den høye rare norske ungen i en familie full av småsamer.
En ting er at man aldri kan tyvlåne sko, for de har 35 alle sammen. Det er greit.
Noe annet er at dyna er så kort at tærne og skuldrene slåss hele natta om å få varmen. Enten så er tærne i friluft eller så er skuldrene ute. Men kan selvsagt krølle seg sammen men det glemmer man når man har sovnet og så har man en Indre Konflikt hele natta.
Og så når man er ute blant folk, vips, der var de borte. Sunket ned i menneskemengden. Jeg var jo så optimistisk når vi skulle til Kina for jeg tenkte at da kommer de sikkert ikke til å klare å bli mistet, men det er ikke kinesere som er lave, det er japanere. Allerede på tax-freeområdet på Gardemoen ség de ned mellom reolene og forsvant. Jeg måtte plukke dem opp på tapt og funnet etter ferien.
Jeg prøvde å forklare dette til Bittelillian på jobb, men da skulle liksom hun også påberope seg å være høy og norsk. Ærlig talt, hun er iallefall hvertfall kanskje tre centimeter lavere enn meg, og da regner jeg ikke inn den ekstra centimeteren jeg har løyet på meg i passet engang.
Dette skal ikke handle om hvordan jeg ikke engang klarer å skru på tv-en alene, eller hvordan jeg er kommet nærmere Solveig ved å bo i rotet hennes, men hvordan det er å være den høye rare norske ungen i en familie full av småsamer.
En ting er at man aldri kan tyvlåne sko, for de har 35 alle sammen. Det er greit.
Noe annet er at dyna er så kort at tærne og skuldrene slåss hele natta om å få varmen. Enten så er tærne i friluft eller så er skuldrene ute. Men kan selvsagt krølle seg sammen men det glemmer man når man har sovnet og så har man en Indre Konflikt hele natta.
Og så når man er ute blant folk, vips, der var de borte. Sunket ned i menneskemengden. Jeg var jo så optimistisk når vi skulle til Kina for jeg tenkte at da kommer de sikkert ikke til å klare å bli mistet, men det er ikke kinesere som er lave, det er japanere. Allerede på tax-freeområdet på Gardemoen ség de ned mellom reolene og forsvant. Jeg måtte plukke dem opp på tapt og funnet etter ferien.
Jeg prøvde å forklare dette til Bittelillian på jobb, men da skulle liksom hun også påberope seg å være høy og norsk. Ærlig talt, hun er iallefall hvertfall kanskje tre centimeter lavere enn meg, og da regner jeg ikke inn den ekstra centimeteren jeg har løyet på meg i passet engang.
Hm?
I år har jeg ikke ødelagt heisen. Det gjør jeg ellers hvert eneste år her på museet, opptil to ganger på en sesong. Plutselig spruter knappene ut av veggen og den står bom still. Årvisst. Men ikke i år, det synes jeg er helt greit.
Derimot er det noe krøll med telefonen på atelieret mitt. Den brummer, og hvis folk for eksempel er litt sjenerte eller ikke så gode i norsk, blir det vanskelig å føre en samtale. Alle hører meg godt, jeg hører ingen. Jeg har forsøkt å bytte den ut med en annen telefon, men det er nok linja. Så Tore Morten Håndtverker har forsøkt å bytte om på linjene, koble litt til og fra og også sjonglert litt, men det er ingen ting som nytter. Han konkluderte med at det måtte være en slags forstyrrelse i rommet. Men vi trakk ut alt som var av elektronikk, ingen ting som hjelper.
Sånne telefoner av blikkbokser og tråder er visst ganske slitesterke, men det spørs hvordan det blir å få dem gjennom en fire fem dører, ned trappa og rundt et par hjørner. Og det er jo bare internt på huset.
Derimot er det noe krøll med telefonen på atelieret mitt. Den brummer, og hvis folk for eksempel er litt sjenerte eller ikke så gode i norsk, blir det vanskelig å føre en samtale. Alle hører meg godt, jeg hører ingen. Jeg har forsøkt å bytte den ut med en annen telefon, men det er nok linja. Så Tore Morten Håndtverker har forsøkt å bytte om på linjene, koble litt til og fra og også sjonglert litt, men det er ingen ting som nytter. Han konkluderte med at det måtte være en slags forstyrrelse i rommet. Men vi trakk ut alt som var av elektronikk, ingen ting som hjelper.
Sånne telefoner av blikkbokser og tråder er visst ganske slitesterke, men det spørs hvordan det blir å få dem gjennom en fire fem dører, ned trappa og rundt et par hjørner. Og det er jo bare internt på huset.
Josefin, hvor er du?
I det siste har jeg tenkt mye på Josefin.
Priblemet er bare ta jeg ikke helt vet hvem Josefin er.
Jeg husker hvordan hun så ut, at hun var ganske stor og tjukk og hadde rødlig hår i hestehale og at hun ikke var livlig, og at alle var opptatt av henne. Og at hun hadde på en unojumper. Og hun var en av flere svensker. I alle fall var hun svensk. Men jeg aner ikke hvor jeg har henne fra. Jeg tror ikke nødvendigvis at jeg har snakket med henne, men jeg har nok tilbragt endel tid i samme setting som henne, og dette var mer enn at vi har sittet ved samme kafebord. Jeg aner ikke om jeg traff henne for fem eller ti år siden og jeg aner iallefalli ikke hvordan jeg kom til å tenke på henne nå.
Teater? Fenris? Musikk? Uka på ås? Aner ikke. Ikke folkemusikk tror jeg.
Og det er da jeg skulle ønske at hjernen fungerte omtrent sånn som dette:
Josefin ja.
Hvem var hun?
Husker ikke.
Er det viktig å komme på hvem hun var? Har dette noe å gjøre med min suksess, fremgamng eller overlevelse? Sannsynligvis ikke.
Tro om det er noe på tv.
Men sånn er det ikke. Istedet er det sånn at jeg tenker på Joesefin hver dag hvert sekund, eller iallefall veldig ofte. Det synes jeg er dårlig design.
Hvem i all verden er Josefin?
Priblemet er bare ta jeg ikke helt vet hvem Josefin er.
Jeg husker hvordan hun så ut, at hun var ganske stor og tjukk og hadde rødlig hår i hestehale og at hun ikke var livlig, og at alle var opptatt av henne. Og at hun hadde på en unojumper. Og hun var en av flere svensker. I alle fall var hun svensk. Men jeg aner ikke hvor jeg har henne fra. Jeg tror ikke nødvendigvis at jeg har snakket med henne, men jeg har nok tilbragt endel tid i samme setting som henne, og dette var mer enn at vi har sittet ved samme kafebord. Jeg aner ikke om jeg traff henne for fem eller ti år siden og jeg aner iallefalli ikke hvordan jeg kom til å tenke på henne nå.
Teater? Fenris? Musikk? Uka på ås? Aner ikke. Ikke folkemusikk tror jeg.
Og det er da jeg skulle ønske at hjernen fungerte omtrent sånn som dette:
Josefin ja.
Hvem var hun?
Husker ikke.
Er det viktig å komme på hvem hun var? Har dette noe å gjøre med min suksess, fremgamng eller overlevelse? Sannsynligvis ikke.
Tro om det er noe på tv.
Men sånn er det ikke. Istedet er det sånn at jeg tenker på Joesefin hver dag hvert sekund, eller iallefall veldig ofte. Det synes jeg er dårlig design.
Hvem i all verden er Josefin?
Kirkenes
Jeg og Kirkenes har jo vært på oppslagesens rand i sommer.
Og vi som vanligvis har det så fint sammens.
Men i sommer har jeg jo ...
ikke vært så fornøyd. Som meddelt.
Men nå!
Plutselig ble jeg egentlig kjempefornøyd!
Og det enda hanhvisnavnblablabla er i en annen landsdel og jeg skal være her og tjene penger og har flyttet hjem til mor i en alder av tredve år.
Men nå forlanger jeg liksom ikke noe mer av Kirkenes, ikke går jeg lengre rundt og håper på at det skal bli en bra sommer med turer og kjæresterier og ferie og sånt der sommerVÅS.
Nå er det som det er, jobben er ganske ok, det er da noen hyggelige folk her, og avogtil stikker enkelte av dem innom jobben min to dager på rad og jeg føler meg slettes ikke ensom og alene.
Og høsten er kald og klar og det lukter regn og fjell og skog og hav.
Og vi som vanligvis har det så fint sammens.
Men i sommer har jeg jo ...
ikke vært så fornøyd. Som meddelt.
Men nå!
Plutselig ble jeg egentlig kjempefornøyd!
Og det enda hanhvisnavnblablabla er i en annen landsdel og jeg skal være her og tjene penger og har flyttet hjem til mor i en alder av tredve år.
Men nå forlanger jeg liksom ikke noe mer av Kirkenes, ikke går jeg lengre rundt og håper på at det skal bli en bra sommer med turer og kjæresterier og ferie og sånt der sommerVÅS.
Nå er det som det er, jobben er ganske ok, det er da noen hyggelige folk her, og avogtil stikker enkelte av dem innom jobben min to dager på rad og jeg føler meg slettes ikke ensom og alene.
Og høsten er kald og klar og det lukter regn og fjell og skog og hav.
Innlegg 840: om min enorme innlevelsesevne (som designer)
Her på kontoret som jeg sitter, eller det er vel et atelier da, her er det en litt spesiell kontorstol. Jeg tror det er en stol for en som har vondt i ryggen. Jeg tror det på grunn av utformingen, alle stoler som skrår på en litt spesiell måte er enten for musikere eller folk som har vondt i ryggen, og her er det ingen musikere, så jeg har slått fast at dette er en stol som er bra for de som har vondt i ryggen. Den som satt på dette atelieret sist hadde sannsynligvis en dårlig rygg. Jeg tenker på denne ryggen hver gang jeg setter meg på stolen. Jeg tenker på hvordan det må være å ha så vondt i ryggen at du må ha spesialstol og hvordan det må ha gjort vondt å sette seg ned. For det lå tilogmed en svær pute oppå den polstra stolen.
Jeg har begynt å grue meg til å sette meg ned, for jeg lever meg sånn inn i hvordan det må ha vært at jeg kjenner det i ryggen. Jeg blir fryktelig bekymret for alle delene inni ryggen og hvordan de skal takle å sette seg ned og klemme seg litt sammen.
Nå har jeg holdt på med dette så mange dager at jeg har vondt i min egen rygg, helt på ordentlig.
Teite ryggstolen.
Heromdagen hadde jeg og kajeksa og mannen hvis navn ei må nevnes i offentligheten spist ute på sentrumstrappa, jeg hadde nevnt min bekymring over å ha metamorfoset meg inn i designerstanden, kajeksa var medfølende for hun er jo matematiker og opplever også hvordan det kan være å presentere seg for fremmede med en belastet tittel. Senere på dagen ble dette omsatt i praksis ovenfor en feikforsiktig trønder som ville sitte sammens med oss på puben. Han var egentlig ikke så hyggelig så da vi hadde presentert oss gikk vi.
Ja nå var det egentlig ikke det jeg vill fortelle. Da jeg skulle betale for tre øl på Puben øl er kultur, ville jeg kvitte meg med litt småpenger. Jeg trodde egentlig ikke jeg hadde nok i metall, men bartenderen, eh nei, man kan nok ikke kalle en som skjenker øl på Puben for "bartender"...fyren bak disken ville gjerne ha småpenger for det var det litt dårlig med den kvelden så vi begynte å telle opp. Da vi nesten hadde fortalt oss, konkluderte vi med at det manglet fire kroner. I alkoholverdnen er det jo et øye for en tann, men har du sett, der lå det en tier til i pengboka. Vi ble begge glade, han mest, som sopte til seg alle pengene og sa "jeg tar bare alt dette her jeg". Jeg ble litt perpleks, ikke at de der seks kronene spilte en rolle...men det ER litt underlig å bare forsyne seg av andres penger? Altså, driks kan man jo få..men ikke ta! Men når jeg tenker meg om så hadde jeg vel akkurat betalt seks kroner for litt lokalkoloritt, og det er det vel verdt.
Solveig fortalte at under Kirkenesdagene når det kostet 200 kroner å komme inn på Ritz,(!) hadde de som jobbet i garderobepliktgarderoben sagt til alle "har du tips.". Jeg spurte Solveig hva det kostet å henge fra seg jakken. Hun svarte fortørnet "tohundre krona!".
Jeg har begynt å grue meg til å sette meg ned, for jeg lever meg sånn inn i hvordan det må ha vært at jeg kjenner det i ryggen. Jeg blir fryktelig bekymret for alle delene inni ryggen og hvordan de skal takle å sette seg ned og klemme seg litt sammen.
Nå har jeg holdt på med dette så mange dager at jeg har vondt i min egen rygg, helt på ordentlig.
Teite ryggstolen.
Heromdagen hadde jeg og kajeksa og mannen hvis navn ei må nevnes i offentligheten spist ute på sentrumstrappa, jeg hadde nevnt min bekymring over å ha metamorfoset meg inn i designerstanden, kajeksa var medfølende for hun er jo matematiker og opplever også hvordan det kan være å presentere seg for fremmede med en belastet tittel. Senere på dagen ble dette omsatt i praksis ovenfor en feikforsiktig trønder som ville sitte sammens med oss på puben. Han var egentlig ikke så hyggelig så da vi hadde presentert oss gikk vi.
Ja nå var det egentlig ikke det jeg vill fortelle. Da jeg skulle betale for tre øl på Puben øl er kultur, ville jeg kvitte meg med litt småpenger. Jeg trodde egentlig ikke jeg hadde nok i metall, men bartenderen, eh nei, man kan nok ikke kalle en som skjenker øl på Puben for "bartender"...fyren bak disken ville gjerne ha småpenger for det var det litt dårlig med den kvelden så vi begynte å telle opp. Da vi nesten hadde fortalt oss, konkluderte vi med at det manglet fire kroner. I alkoholverdnen er det jo et øye for en tann, men har du sett, der lå det en tier til i pengboka. Vi ble begge glade, han mest, som sopte til seg alle pengene og sa "jeg tar bare alt dette her jeg". Jeg ble litt perpleks, ikke at de der seks kronene spilte en rolle...men det ER litt underlig å bare forsyne seg av andres penger? Altså, driks kan man jo få..men ikke ta! Men når jeg tenker meg om så hadde jeg vel akkurat betalt seks kroner for litt lokalkoloritt, og det er det vel verdt.
Solveig fortalte at under Kirkenesdagene når det kostet 200 kroner å komme inn på Ritz,(!) hadde de som jobbet i garderobepliktgarderoben sagt til alle "har du tips.". Jeg spurte Solveig hva det kostet å henge fra seg jakken. Hun svarte fortørnet "tohundre krona!".
En designers hverdag
Det slo meg i går, litt hardt, at nå som jeg jo er utdannet designer, og dessuten også jobber som designer, så må jeg vel innse at jeg faktisk også ER designer.
Jeg synes ikke det er noe hyggelig selvinnsikt.
Jeg liker ikke designere.
Eller, jeg liker vel kanskje ikke fordommene mot designere. Fordommer var ikke noe som plaget av meg en kalori da jeg holdt på med en karriere som blokkfløytespillende sekkepipetubaist. Jeg hadde glatt og frivillig valgt de instrumentene folk har flest fordommer mot, og grunnen til at det ikke plaget meg var vel at selv om jeg visste om hva folk trodde om disse instrumentene, så trodde jeg ikke på dem selv.
Men etter å ha studert design, har jeg bare fått flere fordommer mot designere enn jeg trodde selv et negativt lite vesen som meg hadde plass til bak brasken.
Og nå er jeg en selv.
Jeg er det.
En designers hverdag består for tiden i å printe ut ting på fargeprinteren, den er i første, jeg bor i andre bak tusen dører som folk plutselig har låst så man springer rett i dem når man tror man skal springe gjennom, og printeren har bestemt at nå skal ting printes ut som trekkspill, tett i tett, som noe man har laget på et juleverksted, og ikke slett som en nystrøket duk, som ville vært å foretrekke. Denne trekkspillfascinasjonen printeren har lagt seg til fører til mye papirkrøll, da sier printeren "paper jam". Men ikke faen om den vil si hvor. Det er åttåførti små luker og hendler på maskinen, og man må lete gjennom alle og stort sett også brenne seg på varmedekslet for å finne trekkspillet. Den synes vel det er min jobb å finne papirkrøllet, jeg synes den kan være litt behjelpelig.
Men trim får man jo, for jeg må opp på atelieret og snakke med datamaskinen min for å få printet ut trekkspillet på nytt hver gang printeren setter noe fast i halsen.
Hm. Selv om det jo unektelig er mye mer interresant å designe utstillinger på museer enn å printe, og det er jo egentlig det første jeg gjør mest av, det andre er liksom bare en del av det, tror jeg at jeg skal si "printer" neste gang noen spør meg hva jeg er, for den der fargeprinteren er så lat at det nesten har blitt manuelt arbeid.
Jeg synes ikke det er noe hyggelig selvinnsikt.
Jeg liker ikke designere.
Eller, jeg liker vel kanskje ikke fordommene mot designere. Fordommer var ikke noe som plaget av meg en kalori da jeg holdt på med en karriere som blokkfløytespillende sekkepipetubaist. Jeg hadde glatt og frivillig valgt de instrumentene folk har flest fordommer mot, og grunnen til at det ikke plaget meg var vel at selv om jeg visste om hva folk trodde om disse instrumentene, så trodde jeg ikke på dem selv.
Men etter å ha studert design, har jeg bare fått flere fordommer mot designere enn jeg trodde selv et negativt lite vesen som meg hadde plass til bak brasken.
Og nå er jeg en selv.
Jeg er det.
En designers hverdag består for tiden i å printe ut ting på fargeprinteren, den er i første, jeg bor i andre bak tusen dører som folk plutselig har låst så man springer rett i dem når man tror man skal springe gjennom, og printeren har bestemt at nå skal ting printes ut som trekkspill, tett i tett, som noe man har laget på et juleverksted, og ikke slett som en nystrøket duk, som ville vært å foretrekke. Denne trekkspillfascinasjonen printeren har lagt seg til fører til mye papirkrøll, da sier printeren "paper jam". Men ikke faen om den vil si hvor. Det er åttåførti små luker og hendler på maskinen, og man må lete gjennom alle og stort sett også brenne seg på varmedekslet for å finne trekkspillet. Den synes vel det er min jobb å finne papirkrøllet, jeg synes den kan være litt behjelpelig.
Men trim får man jo, for jeg må opp på atelieret og snakke med datamaskinen min for å få printet ut trekkspillet på nytt hver gang printeren setter noe fast i halsen.
Hm. Selv om det jo unektelig er mye mer interresant å designe utstillinger på museer enn å printe, og det er jo egentlig det første jeg gjør mest av, det andre er liksom bare en del av det, tror jeg at jeg skal si "printer" neste gang noen spør meg hva jeg er, for den der fargeprinteren er så lat at det nesten har blitt manuelt arbeid.
lømspøuseblågginge jedijedije
Hvor lenge skal man tro på tilfeldigheter?
Min nye mac har begynt å skrante mer enn det som behagelig er, docken blir borte og vil ikke komme frem, om jeg åpner et flervalg og trykker på pilen, legger menyen seg ned....alle dere som sier dere har maskiner som fungerer, LURER dere meg?
Min nye mac har begynt å skrante mer enn det som behagelig er, docken blir borte og vil ikke komme frem, om jeg åpner et flervalg og trykker på pilen, legger menyen seg ned....alle dere som sier dere har maskiner som fungerer, LURER dere meg?
Grenser
Det rare er, at når du er midt på Pasvikelva i båt, så er den ene siden land, og den andre siden er Russland. Den ene siden har minner og hytter og kjentfolk og hemmeligvann og multemyrer og stedet der du mista hua du da du var fem, og den andre siden har ikke engang navn. Den oppfører seg som en slags blindsone som man er helt oppmerksom på.
Fordi det er ikke lov å være der. Det er russerne sitt land. Men det ser helt prikk likt ut, skogen ser sånn ut her, skogen ser sånn ut der, det er ingenting som skiller, solen skinner på begge sider, fuglene flyr over, det er jo bare to sider av samme elv, bare at den ene siden er bak en grense.
Fisken jeg fikk har akkurat vært i Russland. På andre siden av den der grensen.
Som er midt i elva. Litt borti der en plass. Man kan jo ikke se den, for den finnes jo egentlig ikke, skogen ser sånn ut her, skogen ser sånn ut der, begge sider er jo egentlig Harefoss---
Det rare er, at på den andre siden der, bor russerne. Et folkeslag som vi egentlig ikke kjenner så veldig godt.
Men landet vi bor i er det samme. Det er som om vi skulle satt et speil midt i elva.
I kontrast til grensa til Finland.
I Finland er det nemlig egentlig vi som bor. Eller, mange av oss kom nå defra engang og ikke er vi så ulike mentalt heller. Vi liker å le litt av hverandres sære skikker, men vi ler forsåvidt av Bjørnevatnsværingene også, forskjellene er ikke så store og skikkene er vel mye de samme, vi ler vel mest av variasjonene.
Vi bor langt oppe i nord alle sammen, og har kanskje samme etternavn tilogmed. Om vi ikke deler språk så gjorde besteforeldrene våre det.
Men når du krysser grensa til Finland!
DRRRRRRR sier det over ferista, øynene vibrerer og pang der er Sør-Varanger borte og du er midt i furuskogen. Midt inne i de finske skoger på ett sekund. Det var egentlig ikke sånn, men finnene har plantet De Finske Skoger helt inntil grensen, så nå er det sånn likevel.
Plutselig er du en helt annen plass, selv om du vagt aner at folket ditt bor her og.
Aldri noen sinne kommer jeg til å skjønne at dette skal være normalt.
Fordi det er ikke lov å være der. Det er russerne sitt land. Men det ser helt prikk likt ut, skogen ser sånn ut her, skogen ser sånn ut der, det er ingenting som skiller, solen skinner på begge sider, fuglene flyr over, det er jo bare to sider av samme elv, bare at den ene siden er bak en grense.
Fisken jeg fikk har akkurat vært i Russland. På andre siden av den der grensen.
Som er midt i elva. Litt borti der en plass. Man kan jo ikke se den, for den finnes jo egentlig ikke, skogen ser sånn ut her, skogen ser sånn ut der, begge sider er jo egentlig Harefoss---
Det rare er, at på den andre siden der, bor russerne. Et folkeslag som vi egentlig ikke kjenner så veldig godt.
Men landet vi bor i er det samme. Det er som om vi skulle satt et speil midt i elva.
I kontrast til grensa til Finland.
I Finland er det nemlig egentlig vi som bor. Eller, mange av oss kom nå defra engang og ikke er vi så ulike mentalt heller. Vi liker å le litt av hverandres sære skikker, men vi ler forsåvidt av Bjørnevatnsværingene også, forskjellene er ikke så store og skikkene er vel mye de samme, vi ler vel mest av variasjonene.
Vi bor langt oppe i nord alle sammen, og har kanskje samme etternavn tilogmed. Om vi ikke deler språk så gjorde besteforeldrene våre det.
Men når du krysser grensa til Finland!
DRRRRRRR sier det over ferista, øynene vibrerer og pang der er Sør-Varanger borte og du er midt i furuskogen. Midt inne i de finske skoger på ett sekund. Det var egentlig ikke sånn, men finnene har plantet De Finske Skoger helt inntil grensen, så nå er det sånn likevel.
Plutselig er du en helt annen plass, selv om du vagt aner at folket ditt bor her og.
Aldri noen sinne kommer jeg til å skjønne at dette skal være normalt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)