I år har jeg ikke ødelagt heisen. Det gjør jeg ellers hvert eneste år her på museet, opptil to ganger på en sesong. Plutselig spruter knappene ut av veggen og den står bom still. Årvisst. Men ikke i år, det synes jeg er helt greit.
Derimot er det noe krøll med telefonen på atelieret mitt. Den brummer, og hvis folk for eksempel er litt sjenerte eller ikke så gode i norsk, blir det vanskelig å føre en samtale. Alle hører meg godt, jeg hører ingen. Jeg har forsøkt å bytte den ut med en annen telefon, men det er nok linja. Så Tore Morten Håndtverker har forsøkt å bytte om på linjene, koble litt til og fra og også sjonglert litt, men det er ingen ting som nytter. Han konkluderte med at det måtte være en slags forstyrrelse i rommet. Men vi trakk ut alt som var av elektronikk, ingen ting som hjelper.
Sånne telefoner av blikkbokser og tråder er visst ganske slitesterke, men det spørs hvordan det blir å få dem gjennom en fire fem dører, ned trappa og rundt et par hjørner. Og det er jo bare internt på huset.
Bor i gokk, driver med kunst. Ikke så interessert i interiør.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Viktigheten av et presist og forklarende språk
Jeg syr. Ikke kofte. Ikke ládjogahpir. Helt vanlig norske klær. Det er sånt jeg også finner på. Jeg liker best å sy etter mønster og ikke fi...
-
-Sover du? spør folk. -Får du sove? Ja, svarer jeg, og så er liksom alt i orden. Da klarer man seg i sorgen. Jeg har faktisk aldri sovet s...
-
Brev fra etterkrigstia. Da alt skulle bygges opp igjen. Til Finnmarkskontoret, som sto for pengene/oppbyggingen/skjemaveldet. Stor begeistri...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar