Innlegg 840: om min enorme innlevelsesevne (som designer)

Her på kontoret som jeg sitter, eller det er vel et atelier da, her er det en litt spesiell kontorstol. Jeg tror det er en stol for en som har vondt i ryggen. Jeg tror det på grunn av utformingen, alle stoler som skrår på en litt spesiell måte er enten for musikere eller folk som har vondt i ryggen, og her er det ingen musikere, så jeg har slått fast at dette er en stol som er bra for de som har vondt i ryggen. Den som satt på dette atelieret sist hadde sannsynligvis en dårlig rygg. Jeg tenker på denne ryggen hver gang jeg setter meg på stolen. Jeg tenker på hvordan det må være å ha så vondt i ryggen at du må ha spesialstol og hvordan det må ha gjort vondt å sette seg ned. For det lå tilogmed en svær pute oppå den polstra stolen.
Jeg har begynt å grue meg til å sette meg ned, for jeg lever meg sånn inn i hvordan det må ha vært at jeg kjenner det i ryggen. Jeg blir fryktelig bekymret for alle delene inni ryggen og hvordan de skal takle å sette seg ned og klemme seg litt sammen.
Nå har jeg holdt på med dette så mange dager at jeg har vondt i min egen rygg, helt på ordentlig.
Teite ryggstolen.

Heromdagen hadde jeg og kajeksa og mannen hvis navn ei må nevnes i offentligheten spist ute på sentrumstrappa, jeg hadde nevnt min bekymring over å ha metamorfoset meg inn i designerstanden, kajeksa var medfølende for hun er jo matematiker og opplever også hvordan det kan være å presentere seg for fremmede med en belastet tittel. Senere på dagen ble dette omsatt i praksis ovenfor en feikforsiktig trønder som ville sitte sammens med oss på puben. Han var egentlig ikke så hyggelig så da vi hadde presentert oss gikk vi.
Ja nå var det egentlig ikke det jeg vill fortelle. Da jeg skulle betale for tre øl på Puben øl er kultur, ville jeg kvitte meg med litt småpenger. Jeg trodde egentlig ikke jeg hadde nok i metall, men bartenderen, eh nei, man kan nok ikke kalle en som skjenker øl på Puben for "bartender"...fyren bak disken ville gjerne ha småpenger for det var det litt dårlig med den kvelden så vi begynte å telle opp. Da vi nesten hadde fortalt oss, konkluderte vi med at det manglet fire kroner. I alkoholverdnen er det jo et øye for en tann, men har du sett, der lå det en tier til i pengboka. Vi ble begge glade, han mest, som sopte til seg alle pengene og sa "jeg tar bare alt dette her jeg". Jeg ble litt perpleks, ikke at de der seks kronene spilte en rolle...men det ER litt underlig å bare forsyne seg av andres penger? Altså, driks kan man jo få..men ikke ta! Men når jeg tenker meg om så hadde jeg vel akkurat betalt seks kroner for litt lokalkoloritt, og det er det vel verdt.
Solveig fortalte at under Kirkenesdagene når det kostet 200 kroner å komme inn på Ritz,(!) hadde de som jobbet i garderobepliktgarderoben sagt til alle "har du tips.". Jeg spurte Solveig hva det kostet å henge fra seg jakken. Hun svarte fortørnet "tohundre krona!".