To baa (english head liner)

Jeg kan jo for eksempel skrive litt om 17. mai. Solemia sier hun ikke har noe forhold til 17. mai. Jeg har på en måte heller ikke det, jeg har et forhold til å spille i korps.
Det var altså jeg som spilte tuba. Jeg hadde ingen fysiske forutsetninger for å spille tungmetall, men jeg var vel på et tidspunkt størst i korpset.

Når syttenmai nærmet seg, var det alltid samme kaoset med å få karret til seg notehefter og notekliper og ikke minst de riktige bæreselene. Tubaer er såpass store at de må reimes fast i kroppen. Jeg var såppass liten at jeg måtte ha flere bæreseler, jeg tror den kombinasjonen jeg jobbet meg fram til var en barytonsaksofonsele pluss to tubaseler.
Da holdt tubaen seg på plass, men hang ikke så langt ned på låret at munnstykket dunket inn i kraniet mitt for hvert steg jeg tok. Samtidig hadde jeg en hand fri til å holde noteklipen sånn noenlund i ro med, for litt vingling ble det jo.

Et år hadde vi en hel trombonerekke i korpset, det var litt stas. Mye lyd. Men absolutt ingen vil gå foran en trombone og få trekkventilen deres i korsryggen hver gang de skal lengre ut enn femteposisjon, så de fikk gå først.
Det var heller ingen særlig god idè. For de hadde en sånn feiende flott melodilinje, der de trykket til og tok i, og der var det en hel masse 7. posisjoner, altså når de trekker ut trombonen sånn at den blir lengst mulig, og i og med at de lot seg rive med, tok de et like langt steg ut som posisjonen.
I løpet av fire takter hadde de rett og slett løpt fra oss, og det sto vi, resten av korpset, betuttet ved Triangelveien og så trombonerekka lange opprømt avgårde oppe ved turisthotellet. Omtrent.
LØP! skrek dirigenten, og vi løp etter dem så noter og luer og flagret og måtte hentes av foreldre og små klarinettister og har du noengang forøkt å løpe fastspent til en tuba?
Oppe ved Turisten var trombonene allerede godt i gang med andre vers av javielsker foran eldresentret, vi forsøkte å hive oss inn så godt vi kunne, vi skjønte at trombonene hadde kommet inn i et fint driv der de anså å få avsegstyrt søttendemaien i løpet av ca en halvtime, men heldigvis tok dirigenten nok en gang affære og nektet å gi noe oppslagssignal før iallfall resten av toget, som ikke helt hadde fått med seg hvorfor skolekorpset plutselig sparng avgårde i to puljer, tok oss igjen.

Så da fikk ikke trombonene gå først mer.
Vi hadde jo endel flere tog vi skulle unnagjøre i løpet av dagen, og på Jakobsnes hadde de ikke asfalt men hullete grusvei så da er det mye vanskeligere å løpe rundt med instrumenter mens du spiller gammel jegermarsj og ikke triller ut i grøfta eller forstuer ankler.

Ellers var det stas å spille på Jakobsnes, der fikk vi alltid kakao, i motsetning til i Kirkenes barnehage der vi alltid fikk is. Ingen unger sier nei til is, men det er ikke plass til så voldsomt mange ullgensere under en vanlig korpsuniform, og sneen smelter alltid så ekkelt ned over schaltzstykket på tubaer og baritoner og althorn, og ned over uniformen, og de stakkars treblåserne måtte klippe fingerhull i hanskene og kunne derfor bare bruke tynnhansker, så man blir rimelig frosen i løpet av en syttendemai (så misunnelig vi var på for eksempel Havøysund, som spilte i kjeledresser med uniformssnorer, og hadde plass til bobledress under uniformen!) og kakao var egentlig langt å forettrekke fremfor is av den grunn.

Nå når jeg ikke spiller i korps mer, savner jeg det litt, men da jeg var liten og veide en halv tuba og skulle gå morratoget, skoletoget, dukkevognstoget, folketoget, samt Jakobsnes og Svanvik (det var de årene vi måtte slå sammen alle korpsene fordi vi var så få i hvert korps) var jeg rimelig skjelven i bena den attende.

Men det var litt kult å spille tuba da. Bare for at man har så mye lyd.