Jeg har jo selvsagt sånn uadressertreklameneitakk på postkassen min.
Miljøet og blablabla.
Men jeg må si, jeg savner sånne kataloger som vi fikk i postkassa da jeg var liten.
Sånne som ...hva het de, selectkatalogen og sånn. Som solgte lakk som omgjorde rust til metall igjen, til bruk på bilen, og ugler som skiftet farge med været, og metalldetektorer og høreapparat forkledd som walkmann til å snikhøre på andres samtaler med "husk! det er forbudt ved norsk lov å avlytte andres samtaler uten deres samtykke!" på for så gode var de der høreapparatene nemlig at man måtte ha på sånn advarsel. Og bilbukser og stifter som reparerte all salgs treverk, bare tegn på bordet så blir ripene borte. Og utelys som skrur seg på når du klapper. Og, og og.
De hadde ofte også sånne forundringspakker i de katalogene.
"Familien Riis sier: Vi hadde forventet oss bare skrap men istedet var jo pakken full av nyttige ting!" Kanskje de fikk lofjerneren. Ingen bekymring over den logiske bristen i at de hadde gått til det skritt og bestille en forundringspakke når de trodde den bare skulle inneholde skrap. Og et bilde av familien som opprømt og i god belysning og med nøytral bakgrunn pakket opp forundringspakken sin.
Jeg hadde så fryktlig lyst på sånn forundringspakke. Men vi bestilta aldri noe fra de katalogene, og hvertfall ikke forundringspakken, for det var bare skrap. Selv jeg skjønte vel at det ikke nyttet å henvise til familien Riis' erfaringer.
Istedet bladde jeg i filler katalogen og tok like gjerne den fram som et donald- eller bamseblad. Og satt og ønsket meg ting.
Metalldetektoren. Søylesparebøssa. Den spillende, roterende rosebuketten. Fiberoptikklyspynten. Særlig den. Og avlytningswalkmannen selvsagt.
Jeg har nok alltid vært en skrotnisse. Jeg har kanskje ikke noen forundringspakke eller roterende rosebukett, jeg har istedet to kubbikk plank, en god del strips, gamle lampeskjermer jeg skal kle med arbeidstegninger, en pose med høvlspon....
og egentlig skulle jeg gjerne skrevet etter en sånn forundringspakke og.
Iallefall en sånn katalog.
6 kommentarer:
Jeg bestilte en gang et 'bli rik i en fei-postordrekurs' av en posordrebaron(og millionær) som het Ivar.S.Løge. Han skulle lære bort triks ved å importere billig skit - dårlige fotoapparat og crappy digitalklokker +++ og selge dem videre. Gründeren i meg ble født da jeg sendte inn kupongen og døde da jeg mottok kurset. Kosta meg en drøy hundrelapp Det hender jeg savner selectkatalogen jeg også - og den med reklame for leker fra Brio. Men jeg savner ikke Ivar S Løge noe særlig.
det gjelder å være selectiv på hva man lar seg begeistre over.
... og kakespaden som spilte bursdagssangen, skumle hagedverger, og ikke minst overlevelsesverktøyet med 70 funksjoner, til og med en liten øks var det på den....
Og alt som skulle se mer ekte ut en virkeligheten - blondeduken av plast, for eksempel.
Og så husker jeg den kunstige vakthunden, en dings man kunne få til å bjeffe i tilfelle innbrudd.
Jeg savner også select-katalogen, og som barn syntes jeg også at den var bedre enn Donald - den varte i alle fall mye lenger.
Blondeduken av plast! ja!
jeg fant fram til select på internett...på inegn måte like spennende. Selv om de solgte de der stiftene som fjernet ripene i bordet fortsatt.
Gikk det an å bestille forundringspakker på nettversjonen?
hmmmm...det sjekket jeg ikke. Men de hadde ikke så spennende produkter lengre...og da blir det jo ikke det samme.
Legg inn en kommentar