Hare på veien

I går hendte det noe litt interessant, og litt forvirrende. Jeg og mamma hadde vært og besøkt tante Ruth i Svartaksla, og på hjemveien sier mamma "hær kjørte vi på en hare, huske du".
Den episoden husker jeg veldig godt. Men inni mitt hode hendte det et helt annet sted på veien fra tante Ruth, ikke ved Rundvann, men over Kongsgammedalen.
Og jeg synes jeg husker det så veldig tydelig også, men det er en stund siden, og vinter var det òg, jeg tror kanskje alle veistrekker ligner i mørket, så hun har sikkert rett.
I akkurat det.
For så viser det seg at sånn som mamma husker historien, kjørte vi ihjel haren, og så stoppet han politimannen som var naboen vår rett etterpå og tok den med seg, for vi visste ikke helt hvordan vi skulle håndtere situasjonen. Og dett var dett.

Det er her forvirringen kommer inn.
Sånn som jeg husker det var det langt fra så enkelt, for haren døde slettes ikke.
Jeg husker at vi kjørte bortover, og plutselig smalt det i bilen, og jeg trodde vi hadde truffet en isklump, jeg hadde bare registrert noe hvitt og svært som flagret i lyset fra frontlyktene.
Men da vi gikk ut av bilen så vi haren, og den var neimen ikke død, den lå i voldsomme krampetrekninger og gråt, akkurat som et barn.
Her ga mamma opp og gikk rett inn i bilen igjen, og jeg måtte ordne opp.
Og på dette punktet i min gjenfortelling, i går, ved Rundvann, ga mamma opp nok en gang. Omtrent da jeg fortalte om haren som lå og krampetrakk foran bilen, begynte hun å synge høyt og nervøst og nedla veto mot min versjon av historien, så vi fikk aldri diskutert helt ferdig, men iallefall, i min historie, den gangen, som må ha vært for kanskje tolv år siden, satt mamma seg inn i bilen igjen og det ble min oppgave å ta livet av haren.
Hadde det vært sommer hadde jeg nok funnet en stein i veikanten og smelt i hodet på haren, men det var midtvinters i mørketiden, og det beste jeg fant var en isklump på størrelse med hånden min, som jeg prøvde å dunke inn i hodet på haren.
Og det var skikkelig fælt, jeg kjente at jeg ikke kom til å klare det, jeg hadde mest lyst å holde rundt haren og trøste den, men jeg så jo på haren at det ikke kom til å hjelpe noe særlig. Dødskrampene var så heftige at det dessuten var vanskelig å treffe hodet, og sneklumpen min var ikke særlig effektiv. Og hvem har lyst å slå en gråtende hare gjentatte ganger litt hardt i hodet med en isklump? Som egentlig ikke fører til noe annet en redsel og hodepine i tillegg til alle andre lidelser? Man føler seg langt fra barmhjertig, bare slem.
Stakkars stakkars hare. Som jeg måtte drepe. Med en litt hardt sammenpakket sneball.
Her stoppet heldigvis bilen som finnes i både min og mammas historie.
Sånn som jeg husker det, var det en bil med ungdommer fra Jakobsnes, og jeg ga dem rett og slett oppdraget, som de nølende men uten protester tok på seg, og jeg satt meg inn i bilen og vi kjørte videre, uten å se hva de gjorde med den.

Det er rart at historiene våre er så forskjellige. Jeg tror kanskje det må ha vært to historier her. Vi har jo kjørt på harer flere ganger, men jeg kan bare huske den der ene gangen med mamma. Og mamma husker bare en gang med meg, men så fikk jeg jo som nevnt aldri helt fortalt ferdig min versjon. Jeg vet ikke.
Jeg husker det så levende, det er rart om det aldri skulle hendt.
Hvordan kan jeg huske det da?

Det vi husker begge to, er at bestefar ble så fortørnet over at vi ikke hadde tatt den med oss. Som middag, altså.