I går da jeg satt her og stortrivdes og jobbet, jeg har Bergens beste utsikt, hørte jeg noen som kauka og styra, men det gikk litt tid før jeg tenkte over det. Folk hoier jo litt innimellom, men da det ikke ga seg klatra jeg opp i vinduet for å se hva det var.
Nede på veien, tre etasjer nedenfor der jeg vaglet på skrivebordet, sto en gutt og ropte etter bilene. En veldig rusa fyr med to plastposer, hvorav den ene var røket, på et strekke av veien der det ikke er fortau på noen sider, bare vegger. Varene hans lå utover, og han var rasende, og ropte STIKK! etter bilene som saknet farten ved ham, for ikke å kjøre ham ned.
Han forsøkte å samle sammen varene sine, men det var gått hull i bunnen av posen, så alt han putta oppi ramla rett ut igjen, det var som å se Søppelbill i aksjon, og jeg måtte le.
Han holdt på lenge med å putte en pose popcorn og en ølboks i posen, igjen og igjen.
Men det fungerte jo ikke, sant, og han var så avsindig sint, han sparket til ølboksen, men den ville han jo ha, så han måtte gå og hente den igjen, hele tiden mens han sjanglet og brølte, så sint som man blir av og til, helt uten styring, man vil bare ødelegge og ikke drive med konsekvensutredning.
Det var ikke så morsomt lengre, det var jo mest trist, og jeg lurte på hvor lang tid det ville ta før noen ringte til politiet.
Istedet kom det plutselig en dame over veien, hun må jobbe i en av etasjene under meg, hun var sånn i femtiåra og hadde en plastpose i hånda, som hun ga ham.
Lufta gikk litt ut av ham, kanskje han hadde mest lyst å være bare sint, men det hadde han jo drevet på med en stund uten resultat, så han tok i mot posen og begynte å samle sammen.
Hun sto og så på ham mens han sjanglet sammen varene sine, så putta hun en ekstra pose i den ene posen hans.
Fra vinduet mitt så jeg at hun var på vei å gå, men så strakte han ut hånda, hun snudde seg, han tok henne i hånda og så gikk de begge to.
Jeg klatret ned av benken.
Her burde jeg skrevet en liten analyse av opptrinnet og situasjonen, men den eneste som analyserte rett i går, var damen med plastposen, så hurra for henne og en god arbeidsdag til alle sammen.
4 kommentarer:
Kjempefint:) Snille damen!
du lever! hurra!
Jada:) En fordel med å begynne på jobb igjen: Man kan gjenoppta bloggrelatert virksomhet. Hjemme er det for travelt.
Var så lenge siden jeg hadde lest bloggen din, så nå tok jeg meg en jafs og fikk masse kjekk lesning på en gang. Dette var et nydelig innlegg! Jeg ble helt ærlig først veldig lei meg og måtte felle noen tårer når jeg begynte å lese. For det er noe trist med at det går rundt unge mennesker her i verden og er rusa midt på dagen og havner opp i sånne ydmykende situasjoner. Huff:( Men så endte historen fint allikevel, med et snev av håp og et tegn på at det finnes menneskelig varme her i verden. Se filmen Somer's Town - den gir meg samme følelse.
Legg inn en kommentar