Hei igjen, alle

Jaha, da var vi igang igjen. Jeg og the Stig. Han på stua, jeg på kjøkkenet. Midlertidig. Jeg leter etter et verksted for vi vet begge at dette går ikke i lengden. Dessuten merker jeg at kjøkkenbordet er alt for høyt så jeg vet ikke om det går i korten heller.
Ferien har vært fin, kjempefin, sjøl om jeg verken har badet eller spilt minigolf. Det er i midlertid ikke for sent.
Jobbing blir også bra, i det minste kommer blogglysten tilbake. Tenkte jeg skulle bruke dagen i dag til å finne ut hvilke åpenbare frister som går ut den første september. Og litt sånt. Sende en faktura. Drikke litt kaffe. Pusle med pinnene mine.
Jeg har ikke fortalt det i klartekst, men før jeg slutta på skolen fikk jeg beskjed om at jeg hadde fått et så utrolig fint stipend, utdelt meg av den svenske kunstnernemda, hva nå i himmelen og på havet det tilsvarer på norsk. Iallefall gir de meg ateliér og penger i et halvt år for at jeg skal fortsette med akkurat det jeg har holdt på med til nå. Og så skal det også være et slags kuratorprogram på toppen der, som vil si at folk kommer og ser på tingene dine, og snakker med deg om dem, jeg tror alltid at sånne saker høres bedre ut enn det er i virkeligheten, at den som kommer er en kompis av noen som stakk innom likevel, men hvem vet? Uansett er ateliér og pengesum fantastisk. Dét er fra april, og lønn i et halvt år strekker ganske mye lengre enn et halvt år for meg, så jeg er rolig og ustressa med tanke på fremtiden. Det var en veldig fin ego-boost/liten rakettmotor inn i livet som profesjonell pinnemaker. Hurra for meg. Nå må jeg finne meg verksted fram til april.

Og så har jeg tenkt på en helt annen ting. HELT annen ting. Jeg har gjort litt overflødig research på en hoftefeil som særlig rammer samer og indianere (det samiske venstre hofteleddet, hørt om det?) forøvrig ikke relatert til min egen helse, og bortsett fra det der med at det rammer samer og indianere, så rammer det innenfor dette segmentet (så ikke bortsett da, men jeg ville videre i setningen), særlig førstefødte.
Hæ? Hvordan i himmelens navn går det an? Hvordan vet kroppen at den er førstefødt? Hvordan skjønner fosteret idet det vokser fram, at her har det sannelig ikke vært noen før? Det er meg et mysterium. Et mysterium.
Som skal fortsette å hjemsøke konsentrasjonen min idet jeg nå går igang med dagens oppgaver. Hepp!